Veganisme og menneskerettigheter

Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn med rett til statsstøtte som andre tros- og livssynssamfunn. Her har statsforvalteren nok dessverre ikke fått med seg at ifølge det europeiske menneskerettighetsregimet, er veganisme beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av tro- og livssynsfrihet. Om beslutningen ikke reverseres, vil nok ikke Norge stå særlig sterkt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ikke ulikt hvordan Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med andre trossamfunn i 1994.

I 1993 fastslo Den europeiske menneskerettighetskommisjonen at veganisme kommer fullt inn under trosfrihetens beskyttelse i artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Som ble slått fast i W. v. Storbritannia og Nord-Irland (18187/91), 10.2.1993, The Law § 1: «Kommisjonen finner at den veganske overbevisningen med hensyn til animalske produkter faller innenfor virkeområdet for artikkel 9 nr. 1 (artikkel 9-1) i konvensjonen.»

Når Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn, synes de å fremme en vurdering av veganisme som fremstår som strammere ut fra hva vedkommer deres rettigheter, enn hva det europeiske menneskerettighetsregimet legger opp til. Det virker altså som om statsforvalteren kun legger trossamfunnsloven til grunn, uten å trekke inn den gjeldende menneskerettslige forståelse som har forrang over norsk lov.

Ingen stat er forpliktet til å finansiere verken trossamfunn eller livssynssamfunn. Men om de første ønsker å gjøre det, plikter de å likebehandle alle slike samfunn økonomisk. Utfra at veganisme altså dekkes av menneskerettighetenes beskyttelse av tros- og religionsfriheten, kan man også se til beslutningen Union des Athées v. Frankrike (14635/89), i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen 6.7.1994, der Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med anerkjente trossamfunn. Som kommisjonen påpekte i § 79: «Kommisjonen bemerker faktisk at saksøkerens (Union des Athées) mål er å samle alle de som anser Gud som en myte. Den innrømmer at en slik holdning ved første øyekast ikke ser ut til å kvalifisere den i sin art som et trossamfunn. … For kommisjonen synes det filosofiske innholdet, selv om det er fundamentalt forskjellig i begge tilfeller, imidlertid ikke å være et argument tilstrekkelig til å skille ateisme fra et trossamfunn i klassisk forstand og tjene som grunnlag for en annen juridisk status.»

Når statsforvalteren erklærer at de «kan heller ikke se at samfunnet ‹har et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål›, noe som vil kjennetegne et livssynssamfunn,» representerer dette altså en svært skjønnspreget fortolkning av et livssynssamfunn der hensynet til alt liv preget nettopp de fleste aspekter av etikken og forståelsen av menneskets plass i alle deler av tilværelsen. I denne sammenhengen kan man også se til dommen Manoussakis o.a. v. Hellas (18748/91), i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 26.9.1996, § 47: «Retten til religionsfrihet … utelukker ethvert skjønn fra statens side i å bestemme hvorvidt en religiøs tro eller måten å uttrykke slik tro på, er legitim.»

Millioner vil komme

De som ikke bryr dere om global oppvarming, miljøødeleggelse eller masseutrydding av dyr, er de forberedt på å ta imot millioner av fortvilte, desperate flyktninger om noen tiår? Kronikk av meg opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. september 2017.

Millioner vil komme. Titalls millioner. Utarmede, utslitte menn og kvinner som vil gjøre alt de kan for å nå Europa. Flyktende fra enorme miljøødeleggelser, umenneskelige temperaturer og matkrise, vil disse massene ikke ha noe annet valg enn å komme hit. Dette handler ikke om spekulativ krisemaksimering. Dette er ganske enkelt fremtiden om man legger moderate fremtidsprognoser til grunn.

For dere som ikke er bekymret for global oppvarming fordi Norge nok klarer seg med litt varmere om enn mer ekstremt klima, hvor tror dere hundretalls av millioner av mennesker vil dra når de ikke lenger kan leve der de gjør i dag? Når store deler av Nord-Afrika, Midtøsten og Syd-Asia er så varmt at det er omtrent ubeboelig, når landbruket blir aller hardest rammet i de fattigste landene rundt ekvator, når noen av verdens tettest befolkede jordbruksområder blir oversvømmet, når klimaforandringer skaper nye, voldsomme konflikter – hvor skal da alle disse fordrevne menneskene hen? Stadig nye varmerekorder, mer ekstremvær, økt issmelting og enorme skogbranner, tilsier at vi allerede er på god vei mot en slik fremtid.

For dere som ikke synes det er så nøye at vi står overfor en enorm ny masseutrydding av dyr på grunn av miljøødeleggelser, overbeskatning og tap av leveområder, hva tror dere menneskene i verdens fattigste land vil gjøre når biomangfoldet der er ødelagt og naturen er enda mindre robust og i stand til å stå i mot klimaendringene? Hvor vil millionene dra når det ikke lenger er nytt land å dyrke opp, jordbruket er desimert av miljøødeleggelser, når husdyrene er døde og det ikke lenger er ville dyr å spise? Når havene er nærmest øde av overfisking, forsøpling og forsuring, hvor skal alle millionene som lever av havet i dag gjøre av seg?

På toppen av alle disse klimaødeleggelsene kommer den enorme befolkningsveksten som også de færreste bryr seg om. Mens befolkningen i Asia og Latin-Amerika er nesten stabil, blir det over en milliard flere mennesker i Afrika innen 2050 og enda to milliarder til innen 2100. Det på et kontinent som allerede er det aller fattigste, mest sultherjede og hvor klima- og miljøødeleggelsene vil ramme aller verst. Allerede nå frykter Europaparlamentets president Antonio Tajani at millioner av afrikanske arbeidssøkere vil prøve å komme til Europa. Når det ikke lenger bare står om å unnslippe arbeidsløshet og en kjip tilværelse i Nigeria og Gambia, men om selve livet, sier det seg selv at det snart vil komme uendelig mange flere.

Politisk inkonsekvens
Det forunderlige er at politikerne som i dag er mest opptatt av å begrense antallet asylsøkere, er de som gjør minst for å forhindre den gigantiske fremtidige flyktningebølgen. Selvfølgelig har dagens strenge asylpolitikk til firkløveret Høyre, Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dempet asyltilstrømningen nå. Men noen få tusen til eller fra i dag er nærmest likegyldig på lengre sikt, for disse partienes mangelfulle klima- og miljøpolitikk er nettopp hva som vil bidra til morgendagens massive folkevandring. Ingen grensegjerder, ingen havstrekning, ingen innvandringspolitiske tiltak, kan stoppe denne flodbølgen av fortvilte mennesker om den først kommer.

Velgerne er like inkonsekvente. Mens 64 prosent ser dagens begrensede innvandring som en av Norges tre største utfordringer, bekymrer bare hver fjerde seg over klima- og miljøutfordringene, som jo er hva som kan lede til den virkelig store flommen av flyktninger.

Ironisk nok er det bare partiene som i dag argumenter for en mer liberal asylpolitikk, MDG, Rødt, SV og Venstre, som med sine klima- og miljøtiltak i det hele tatt er i nærheten av å gjøre noe for å forhindre at endeløse flyktningstrømmer velter over oss i morgen.

Klima og miljø er hjelp i nærområdene
Hjelp i nærområdene er blitt selve mantraet for politikerne som ønsker å demme opp asylstrømmen. Mens de fleste slike tiltak er kortsiktige, har Børge Brende lansert ideen om en egen marshallhjelp til Afrika for å redde kontinentet økonomisk. Brende skal ha ros for sin evne til å tenke langsiktig, men tiltak bare for generell økonomisk vekst hjelper lite om selve livsgrunnlaget i de afrikanske landene forvitrer.

Den viktigste hjelpen for nærområdene er og blir å beskytte klima og miljø mest mulig – både hjemme og ute. Det, i tillegg til tiltak for å dempe Afrikas eksplosive befolkningsvekst, som utdannelse (spesielt for jenter), religiøs dialog og å sikre en økonomisk minimumsstandard slik at fattige mennesker ikke lenger føler det er nødvendig med mange barn.

Det handler om ikke å subsidiere stadig mer oljeleting og åpne nye oljefelt som forskere slår fast at klimaet absolutt ikke tåler. Om at vi som verdens rikeste land ikke dreper våre utrydningstruede dyr og slik signaliserer til verdens fattigste bønder at det er greit å ødelegge økosystemer ved å slakte ned rovdyr og andre truede dyrearter for å verne om beitedyr eller jaktinteresser. Om at Norge leder an i å redusere kjøttindustrien som raserer naturen gjennom sin arealbruk, gigantiske vannforbruk og voldsomme CO2-utslipp, ved å kutte kjøttsubsidier og stoppe importen av kraftfôr. Om at vi virkelig legger om skatter, avgifter og investeringer i grønn retning.

Eller så får vi bare gjøre oss klare til å ta i mot de desperate millionene som måtte komme. Snart.