Flere farger har fått politiske assosiasjoner som igjen brukes av de politiske partiene. Det handler om identitet og tilhørighet. Rødt for venstresiden, blått for høyresiden og gult for visse kristenkonservative ideer, mens grønn politikk i dag er ensbetydende med miljøvennlig politikk.
Senterpartiets offisielle farge er også grønt. Dette har derimot ingenting med miljøpolitikk å gjøre, men henger sammen med partiets fortid som Bondepartiet. Sps kløversymbol og friske grønnfarge kan slik slik lett forvirre velgere og gi det feilaktige inntrykket av at Sps politikk er miljøvennlig. I realiteten kjemper Sp om rollen som Stortingets mest miljøfiendtlige parti.
Om Senterpartiet skulle ha valgt en farge som stemmer overens med deres politikk, er det én farge som passer bedre enn noen annen. Grå.
Grått i Grått
Grå som jordrasene, storflommene og skyene av endeløst regn, som stadig oftere skyller over landet på grunn av klimaendringene Sp ikke tar på alvor, som i stedet nekter å gjøre noe med at norsk kjøttproduksjon er en av de mest alvorlige truslene mot natur og klima, som ønsker å øke flytrafikken ytterligere, som ikke ønsker å redusere biltrafikken.
Grå som de vel én million tonn soyabønnene som importeres hvert år fra regnskogødeleggeren Brasil, for å opprettholde Sps kjøtt- og oppdrettspolitikk.
Grå som fraværet av politikk i Sp for å verne vårt truede artsmangfold.
Grå som hvordan de gjenværende myrene med sitt unike fugleliv blir, om Sps får det som de vil og pløyer dem opp.
Grå som ødeleggelsen av uberørte skoger, Sp agiterer for.
Grå som den triste jumboplassen Sp stadig tar, når det gjelder dyrevern i politikken.
Grå som himmelen uten dem utrydningstruede havørnen og kongeørnen Sp ønsker jakt på.
Grå som pelsen på de alle de døde ulvene Sp ønsker seg og som politikerne deres gjerne ikler seg ved festlige anledninger.
Grå som havets bølger uten de store havpattedyrene, som Sp har vedtatt skal massakreres i mengder.
Grå som de fortvilte øynene til revene som Sp fremdeles ønsker skal tilbringe hele livet i minimale bur for å at vi igjen skal få kunne gå med den triste grå pelsen til de mishandlede dyrene.
Grå som de uklare unnskyldningene Sp serverte, da de stemte mot MDGs forslag om å svekke kommunenes mulighet til å bygge ned matjord.
Grå som den i beste fall uryddige sammenblandingen av politikk og private næringsinteresser representert ved Sps nylig gjeninnsatte nestleder Ola Borten Moe, som bruker sitt kontaktnett fra sin tid som olje- og energiminister til å tjene milliarder på nettopp oljeutvinning og arbeider for at Sps oljepolitikk skal gagne ham ytterligere.
Grå som den tåken av fyll, trakassering og sexisme som preger deler av partiet og som vi ble vitne til da en gjeng fulle sentrale mannlige Sp-politikere sexsjikanerte sin tidligere leder Liv Signe Navarsete over telefonen.
Grå som den mangel på oppriktighet i Sps stadige mantra om nærhet i tilbud og tjenester, samtidig som de selv fjerner mange av distriktstilbudene.
Ikke rødgrønt, men rødgrått
Om meningsmålingene og valgoversiktene i media klart markerte med farge den bølgen av grå Sp-politikk som skyller over landet i dag, ville det vært mer opplysende for alle. Tilsvarende ville det ha vært absolutt mer korrekt om mediene sluttet å referere til et rødgrønt regjeringsalternativ som aldri har eksistert. Når Arbeiderpartiet og SV står sammen med Sp, er og blir regjeringsalternativet rødgrått.
