Det kan synes som om det ikke er grenser for hvor mange anklager som kan komme mot den avdøde popstjernen, uten at hans mest iherdige fans slutter å forsvare ham. Ifølge fansens verdensbilde vil det alltid komme nye anklager mot idolet deres, fordi så mange ganske enkelt er ute etter ham.
Dette er en forståelse Jackson selv nørte opp under allerede i etterkant av de første overgrepsanklagene i 1993, blant annet i sangen «D.S.» på albumet «History». Her blir påtalemyndighetene i Santa Barbara anklaget for å forfølge Jackson politisk og for å være i ledtog med CIA: «De ønsker å ta meg død eller levende», synger Jackson.
Som artisten som endelig klarte å knuse glasstaket for svarte musikere i den amerikanske musikkindustrien, blant annet som den første til å bli spilt sammen med hvite mainstreamstjerner på MTV, hadde Jackson tidlig sine reelle utfordringer utover det rent artistiske. Han var også bevisst sin egen rolle i et fremdeles rasedelt USA, og arbeidet bevisst mot fordommer på grunn av hudfarge, kanskje mest tydelig i «Black or White» fra 1991, der han sang «hvis du tenker på å bli min bror, gjør det ingen forskjell om du er svart eller hvit.»
Grunnen til at han angivelig blir forfulgt, er likevel på ingen måte begrenset til Jacksons rolle som frontfigur for en mer fargeblind musikkindustri. På «History» formidlet Jackson et brev som bedre definerer hvordan både han selv og hans mest iherdige fans ser på enhver kritikk av popkongen. Brevet fra en amerikansk syvåring skrevet til daværende president Bill Clinton, poengterer som følgende: «Kjære president Clinton. Vær så snill og ... stopp all forurensing. Få alle land fra å krige. Stopp reporterne fra å plage Michael Jackson.»
For fansen handler den angivelige forfølgelsen nemlig om alt som var galt i verden. De som tjener på krig og forurensing er de samme som forsøkte og fremdeles forsøker å undertrykke Jackson og hans budskap. For han var artisten som gjennom sang satte fokus på all verdens elendighet. Som han synger i «Earth Song»: «Hva med den blødende jorden? Kan vi føle dens sår? Hva med dyrene ... Har vi mistet deres tillit?» Jackson er ganske enkelt den som skal «Heal the World» som det het i en annen hit: «Heal the world. Gjør det til et bedre sted for deg og meg og for hele menneskeheten.»
Hvilke tiltak som må til for at verden skal frelses er noe uklart, men et altomfattende kjærlighetsbudskap til jorden og alle dens skapninger står sentralt. Gjennom videoene og konsertene sine, gjorde Jackson samtidig hva han kunne for å understreke sin enestående rolle i verdenshistorien. På forsiden av «History» er han avbildet i stram uniform med fryktinngytende patronbelter over brystet. På Jacksons konserter i 1997 – også i Oslo – ledet han noe som syntes som en egen militærparade. Men mens Jacksons militarisme representerte det gode, ble konsertscenen også fylt med tungt bevæpnede soldater som truet en flokk hjelpeløse barn, for anledningen kledd i krigsriktige filler. Selv en tanks rullet over scenegulvet som et bilde på all verdens ondskap. Men da alt så som verst ut, dukket Jackson opp som en frelserskikkelse.
Det var likevel ikke som den militære superhelten som han bare kort før hadde framstilt seg som, han til slutt knuste ondskapen. Det var som artisten alene med sitt budskap om fred og kjærlighet. Da en ensom Jackson konfronterte den enorme tanksen, klatret tanksføreren ut av kjøretøyet, hev fra seg sitt maskingevær og kastet seg gråtende for Jacksons føtter.
På konsertene brukte Jackson bildemontasjer, der han sidestilte seg selv med Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa, mens albumet «History» er fullt av bilder med ham sammen med verdensledere som Nelson Mandela og Bill Clinton. Slik representerte Jackson i egne og fansens øyne et bindeledd mellom verdens hjelpeløse og lidende og de som leder verden.
Dette synes også å være essensen i Jacksons alltid eksepsjonelle forhold til barn, den voksne mann som stort sett bare hang rundt med barn og aldri gikk lei av barnlige fornøyelser som tivoli, tv-spill og slumberparties – som var noe av det han fortalte til Oprah Winfrey i 1993 at han savnet aller mest i sin egen barndom. Men der overgrepsanklagene setter mannen som aldri ble voksen i et uhyggelig lys, ser fansen en skikkelse som speilet barnas uskyldighet og brukte den i en kamp for en bedre verden. Som en fan sa til New York Times da Jackson ble arrestert i 2004: «Hvis det ikke hadde vært for de uskyldige – barna og dyrene – ville det ikke vært noe håp i en verden der dette kan skje.» At Jackson ble nominert to ganger til Nobels fredspris syntes som en vits for de fleste, for de som tok Jacksons budskap på ordet var det eneste rare at han aldri fikk prisen. Hans fredsprisnominasjon blir også trukket fram igjen av dagens demonstrerende fans.
For fansen bare bekrefter anklagene Jackson i rollen som den lidende tjener fra Bibelen, den evig rettferdige skikkelsen som alltid blir forfulgt på grunn av sitt gode budskap. Jo verre anklagene er, desto mer bare bekreftes både Jacksons lidelse og godhet. Det var slik han også framstilte seg selv, en stakkars og misbrukt person som lider. Som han skriver til en tegning av seg selv som en liten og forskremt barnestjerne med en mikrofon: «Før dere dømmer meg, forsøk å elske meg. Se inn i deres hjerter og spør: Har dere sett min barndom?»
For store deler av fansen trumfet dette alt, og gjør det, dessverre, fremdeles.
