Ernas alternative virkelighet

Mens vi står overfor enorme masseutrydninger og trusler mot selve vår eksistens, tror Erna at hun kan redde verden med litt mindre klesvask og elbil. Velkommen til Ernas alternative virkelighet. Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 15. september 2019.

Bildet av Erna der hun sitter med håndvesken i sitt flysete som vår alles beroligende landsmoder og simpelthen utsondrer «trygghet i vår tid» og at alt vil gå bra om vi bare fortsetter som vi alltid har gjort, dét vil bli husket.

Ifølge det regjeringsutnevte Klimarisikoutvalget vil det bli enorme masseutrydninger langvarig hungersnød, deler av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og «at det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.» «Kun en virkningsfull klimapolitikk … reduserer sannsynligheten for å havne i en slik fremtid.»

Norges statsminister Erna Solberg tror derimot at hun kan redde verden med litt flere elbiler, noe mindre klesvask og forbud mot engangsbestikk i plast.

Velkommen til Ernas alternative virkelighet.

Gjør ikke noe med truslene
Erna Solberg er ikke Donald Trump. Hun er klar på at endringer må til. Hennes beslutninger viser likevel konsekvent at hun ikke evner å gjøre noe med det som virkelig truer oss, nemlig befolkningseksplosjonen, arealødeleggelsene, overforbruket, kjøttkonsumindustrien, vekstideologien og nedslaktingen av ville dyr.

Amazonas brenner. Flere av verdens ledere ønsker derfor å bruke handel som et middel for å sikre at Brasil slutter å ødelegge mer regnskog. Samtidig nekter Erna blankt å bruke handel som pressmiddel når hun godkjenner frihandelsavtale med Brasil.

Mens verdens stadige befolkningseksplosjon er selve grunnlaget for både klima- og miljøkrisen, bruker Erna nyttårstalen til å oppfordre nordmenn til å få enda flere barn.

Hun vil at hun selv og vi andre i vår generasjon skal sikre absolutt nok hender i pleietjenesten når vi blir gamle. At hver av oss nordmenn har et miljøavtrykk som er mer enn nitti ganger større enn det til en gjennomsnittsperson fra Rwanda, gjør åpenbart ingenting.

Utrydder med stolthet
Jordens antall av ville dyr har gått ned 60 prosent siden 1970 og omtrent én million arter trues av utrydding. Samtidig proklamerer Erna stolt at denne regjeringen skyter utrydningstruede dyr. Verken ulv, gauper, jerv eller ryper spares, mens frislipp av snøscootere og vannscootere sørger for å forverre eksistensen for enda flere dyr.

I tillegg vil regjeringens nye forslag til viltforskrift ytterligere utvide grunneieres rett til uten særskilt tillatelse å plaffe ned nesten alt som er av ikke direkte utrydningstruede smådyr de føler seg plaget av. Det kan skje når som helst på året uten hensyn til verken unger eller hekking.

Flyindustrien representerer syv prosent av CO2-utslippene og nordmenn er blant dem som flyr absolutt mest i verden. Samtidig fremmer Erna flystolthet og ser ingen grunn til å arbeide for bedre alternativer. Hun insisterer at vi som nordmenn er praktisk talt nødt til å fly til varmere land, fordi det er litt kaldt her.

Mens FNs klimapanel peker på endret arealbruk er hovedgrunnen til at store deler av dyre- og planteliv er truet av utryddelse, vil Erna i enda større grad la kommunene overstyre miljøvernsbestemmelser. Slik kan enda mer av norsk natur bygges ned av boliger, hytter og infrastruktur.

Mer konsum
Mens verdens enorme kjøttforbruk og massekonsum av klær representerer en av de største truslene mot både klima, miljø og artsmangfold, gjør Erna absolutt ingenting. Hun prøver verken å dempe forbruket eller reformere landbruk og fiskeoppdrett slik at de ikke lenger er basert på å importere omtrent én million tonn soyabønner i året fra regnskog-ødeleggeren Brasil.

Vi bruker opp alle jordens ressurser allerede i juli hvert år. Samtidig sier nesten halvparten av unge næringslivsledere at de i høy grad er villige til å gå ned i egen levestandard for å skape en bedre verden. For Erna derimot er enda mer økonomisk vekst og følgelig enda større forbruk, stadig målet.

Mens oljeindustrien stadig er en av de aller største klimatruslene, synes Erna det er utmerket å bruke milliarder på å subsidiere leting etter stadig nye oljefelt.

Omtrent ved hver eneste korsvei, velger altså Erna alternativet som vil skade planeten, oss selv og alle andre levende skapninger enda mer.

Liten trøst annetsteds
Mens Erna svever lenger og lenger bort fra verdens realiteter, er det liten trøst i at de fleste av de andre partiene gjør likeså. Det grå Senterpartiet med sitt ønske om å ytterligere øke flytrafikken, kjøttproduksjonen og massakrere omtrent alt som er av utrydningstruede dyr. Arbeiderpartiet med sitt stadig like oljevennlige vekstmantra, rovdyrhat og absurde fremstilling av gratis matpakker som landets største utfordring. Fremskrittspartiet som fordømmer enhver regulering av kjøtt, fly eller bil, og KrF som aldri kan få brukt nok penger på øke den norske befolkningen ytterligere.

En rosa eventyrverden
Hvor Erna egentlig befinner seg, er ikke så lett å slå fast. Lever hun fremdeles i 2013 eller har hun endt opp i et parallelt univers der det er umulig å operere med lengre tidshorisonter enn frem til neste valg? Har hun funnet veien til en ny konservativ planet, der Høyres grunnleggende mantra, forandre for å bevare, er erstattet av et kamprop om at vi må grabbe til oss mest mulig så lenge det er noe igjen. Hun kan vel umulig ha gått hen og blitt omvendt til evangelikal kristendom der miljøvern betyr ingenting, fordi snart kommer Jesus tilbake med en ny himmel og en ny jord?

Eller har hun fått slikt et absolutt sjokk av verdens bedrøvelige tilstand, at hun har lullet seg inn i en kvasireligiøs rosa eventyrverden der vi lever helt uavhengig av naturen og vekst aldri vil kunne avta.

En ting er i alle fall sikkert, bildet av Erna der hun sitter med håndvesken i sitt flysete som vår alles beroligende landsmoder og simpelthen utsondrer «trygghet i vår tid» og at alt vil gå bra om vi bare fortsetter som vi alltid har gjort, dét vil bli husket.

Det grå Senterpartiet

Kanskje media burde identifisere Senterpartiet med den gråfargen som faktisk karakteriserer deres politikk. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 27. august 2019

Et hvert politisk parti står selvfølgelig fritt til å velge sine egne farger. Men media på sin side kan også gjøre som de vil når de viser til politiske konstellasjoner og lager meningsmålinger og valgoversikter. Kanskje det ville være en idé om media begynte å vise til Senterpartiet med den fargen som virkelig representerer hva de står for?
Flere farger har fått politiske assosiasjoner som igjen brukes av de politiske partiene. Det handler om identitet og tilhørighet. Rødt for venstresiden, blått for høyresiden og gult for visse kristenkonservative ideer, mens grønn politikk i dag er ensbetydende med miljøvennlig politikk.

Senterpartiets offisielle farge er også grønt. Dette har derimot ingenting med miljøpolitikk å gjøre, men henger sammen med partiets fortid som Bondepartiet. Sps kløversymbol og friske grønnfarge kan slik slik lett forvirre velgere og gi det feilaktige inntrykket av at Sps politikk er miljøvennlig. I realiteten kjemper Sp om rollen som Stortingets mest miljøfiendtlige parti.

Om Senterpartiet skulle ha valgt en farge som stemmer overens med deres politikk, er det én farge som passer bedre enn noen annen. Grå.

Grått i Grått
Grå som jordrasene, storflommene og skyene av endeløst regn, som stadig oftere skyller over landet på grunn av klimaendringene Sp ikke tar på alvor, som i stedet nekter å gjøre noe med at norsk kjøttproduksjon er en av de mest alvorlige truslene mot natur og klima, som ønsker å øke flytrafikken ytterligere, som ikke ønsker å redusere biltrafikken.

Grå som de vel én million tonn soyabønnene som importeres hvert år fra regnskogødeleggeren Brasil, for å opprettholde Sps kjøtt- og oppdrettspolitikk.

Grå som fraværet av politikk i Sp for å verne vårt truede artsmangfold.

Grå som hvordan de gjenværende myrene med sitt unike fugleliv blir, om Sps får det som de vil og pløyer dem opp.

Grå som ødeleggelsen av uberørte skoger, Sp agiterer for.

Grå som den triste jumboplassen Sp stadig tar, når det gjelder dyrevern i politikken.

Grå som himmelen uten dem utrydningstruede havørnen og kongeørnen Sp ønsker jakt på.

Grå som pelsen på de alle de døde ulvene Sp ønsker seg og som politikerne deres gjerne ikler seg ved festlige anledninger.

Grå som havets bølger uten de store havpattedyrene, som Sp har vedtatt skal massakreres i mengder.

Grå som de fortvilte øynene til revene som Sp fremdeles ønsker skal tilbringe hele livet i minimale bur for å at vi igjen skal få kunne gå med den triste grå pelsen til de mishandlede dyrene.

Grå som de uklare unnskyldningene Sp serverte, da de stemte mot MDGs forslag om å svekke kommunenes mulighet til å bygge ned matjord.

Grå som den i beste fall uryddige sammenblandingen av politikk og private næringsinteresser representert ved Sps nylig gjeninnsatte nestleder Ola Borten Moe, som bruker sitt kontaktnett fra sin tid som olje- og energiminister til å tjene milliarder på nettopp oljeutvinning og arbeider for at Sps oljepolitikk skal gagne ham ytterligere.

Grå som den tåken av fyll, trakassering og sexisme som preger deler av partiet og som vi ble vitne til da en gjeng fulle sentrale mannlige Sp-politikere sexsjikanerte sin tidligere leder Liv Signe Navarsete over telefonen.

Grå som den mangel på oppriktighet i Sps stadige mantra om nærhet i tilbud og tjenester, samtidig som de selv fjerner mange av distriktstilbudene.

Ikke rødgrønt, men rødgrått
Om meningsmålingene og valgoversiktene i media klart markerte med farge den bølgen av grå Sp-politikk som skyller over landet i dag, ville det vært mer opplysende for alle. Tilsvarende ville det ha vært absolutt mer korrekt om mediene sluttet å referere til et rødgrønt regjeringsalternativ som aldri har eksistert. Når Arbeiderpartiet og SV står sammen med Sp, er og blir regjeringsalternativet rødgrått.

Fremdeles god grunn til bekymring

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har fremdeles god grunn til å være bekymret på grunn av mange konservative kristne. Selv kristenkonservative som ikke ønsker å diskriminere, må erkjenne dette. Saken sto opprinnelig i Aftenposten 3. juli 2019.

Selv om informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen sier han «vil slåss for menneskers rett til å tro og leve som de ønsker uten å bli forfulgt, trakassert eller hetset», kan han ikke overse at mange andre konservative kristne ønsker at samfunnet skal systematisk diskriminere LHBT-mennesker.

I sin kritikk av Ingeborg Sennesets viktige påpekning av kristenkonservativ LHBT-motstand, snakker Ottosen dessverre ganske enkelt ikke sant når han kategorisk avviser at «kristne bruker makt for å få andre mennesker til å leve på en spesiell måte.» Mange kristne gjør nettopp dette.

I USA sørger kristenkonservative republikanerne for å hive transpersoner ut av militæret og å fremdeles tillate diskriminering av homofile i 26 delstater.

I Nigeria og Uganda samler kristenkonservative av ulike slag seg om å stramme inn allerede strenge straffer mot likekjønnet sex – med dødsstraff som mål for mange.

I Georgia og Latvia angriper konservative ortodokse og protestanter prideparader med vold, mens konservative ortodokse og katolikker har fått myndighetene i Russland og Litauen til å begrense ytringsfriheten for LHBT-personer.

Og over hele verden blir LHBT-barn og ungdom utsatt for tvang og mishandling av sine egne kristenkonservative familier.

Ledende norske kristenkonservative som Vebjørn Selbekk og Kjell Ingolf Ropstad er ganske sjeldne i verdenssammenheng når de legger menneskerettighetene til grunn og fordømmer diskriminering og forfølgelse av LHBT-personer, selv om de selv mener at hverken likekjønnet sex eller transkjønnsuttrykk er i overensstemmelse med deres tro.

De har forstått at det er de samme menneskerettighetene som garanterer at deres egne trossamfunn kan holde fast på sin tro på at heterofili og mer tradisjonelle kjønnsuttrykk er hva de mener er Guds plan – og at de kan bli kritisert for dette.

Mange norske kristenkonservative ønsker likevel fremdeles at LHBT-personer skal diskrimineres, selv om de ikke sier det like høyt. Historisk kan man bare se på hvordan KrF stemte mot både legalisering av sex mellom menn og partnerskapsloven.

Samtidig må vi huske at kristendommen ikke er entydig i LHBT-saken – akkurat som ingen andre religioner er det.

Den utbredte kristne fordømmelsen av homofile og transpersoner i dag, er et nyere fenomen. Mer vanlig var at bare analsex mellom menn ble fordømt slik som i Bibelen, mens sex mellom kvinner ble oversett, igjen ifølge Bibelen, der det ikke finnes noe forbud mot lesbisk sex.

David og Jonatan er samtidig Bibelens mest romantiske par, mens Jesus sa ingenting om likekjønnet sex og uttalte seg positivt om evnukker. I dag forsvarer også flere av de største kirkesamfunnene både homofili og transidentitet ut fra sin kristne teologi.

Men vi kommer ikke bort fra at kristenkonservative, sammen med konservative muslimer, leder an i diskrimineringen og forfølgelsen av LHBT-personer over hele verden. Det er fremdeles god grunn til bekymring.

Eurovisjondans for okkupasjonen

Vertslandet Israel lar eurovisjonsartister danse på okkupert jord. Er artistene, landene de representerer og EBU informert om at de er filmet på okkupert område – fremstilt som Israel? Opprinnelig publisert i Aftenposten 14. mai 2019.

Skjermdump fra det offisielle sammendraget av presentasjonsvideoer i Eurovision Song Contest viser rumenske Ester Peony dansende ved Hermonfjellet helt nord i det okkuperte Golan, som hun selv tror ligger «i Israel».

Mens Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) stadig gjentar sin påstand om at Eurovisjonens sangkonkurranse er upolitisk, har det israelske fjernsynsselskapet KAN sørget for at hundrevis av millioner seere vil se okkuperte landområder presentert som om de er israelske i ukens finale og semifinaler i Eurovision Song Contest. I flere av de nydelig koreograferte presentasjonsvideoene av de forskjellige deltagerlandene, danser eurovisjonsartistene rundt i det israelskokkuperte Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

At den israelske deltageren Kobi Marimi filmes foran de helligste av alle jødiske steder i det okkuperte palestinske Øst-Jerusalem, er lite overraskende. Siden Klagemuren og Tempelhøyden har en så enestående symbolsk betydning i jødedommen, ville det kanskje vært mer overraskende om EBU hadde satt foten ned og nektet dem å gjøre akkurat det.

Men det israelske fjernsynsselskapet har altså tatt med artistene til også en rekke andre okkuperte steder. Den russiske forhåndsfavoritten Sergej Lazarev filmes ved Davidtårnet i Øst-Jerusalem, mens kroatiske Roko er å finne i Palestinas arkeologiske museum, omdøpt til Rockefeller arkeologiske museum etter okkupasjonen. De albanske, rumenske og serbiske deltagerne er alle tatt med til ulike billedskjønne steder på de likeså okkuperte Golanhøydene.

Politisk gladpropaganda
Det er uklart i hvilken grad de forskjellige artistene eller landene de presenterer, er blitt informert om hvordan de er med på dette politiske gladpropagandaprosjektet til Israel. I motsetning til de verdensberømte stedene den israelske deltageren filmes ved, er alle videoene tatt opp på nokså ukjente steder som få vil gjenkjenne. Om artistene ikke egentlig vet hva de gjør, er det israelske fjernsynets handlemåte spesielt interessant.

Rumenske Ester Peony for eksempel, gir inntrykk av ikke å ha skjønt at Golan er okkupert, idet hun refererer til hele filminnspillingene som «en fantastisk opplevelse ... på snøfjellet Hermon ... i Israel» i et intervju med esc.Norge.net. Om de nasjonale fjernsynsselskapene artistene representerer, heller ikke er informert, kan dette utløse en rekke diplomatiske komplikasjoner. Hverken Albania, Kroatia, Romania, Russland eller Serbia anerkjenner den israelske okkupasjonen – i likhet med alle andre europeiske land. Er opptakene avklart med EBU?
Hvorvidt opptakene fra de okkuperte områdene er avklart med EBU, er også uvisst. Er det slik at EBU ikke har fått dette med seg i de hektiske forberedelsene frem mot neste ukes finale, eller synes de at det er helt uproblematisk? Den norske sjefen for hele Eurovisjonen, Jon Ola Sand, kan sikkert opplyse hva som er tilfelle.

Etter påtrykk fra EBU gjorde det israelske fjernsynsselskapet KAN et poeng av at de ikke ville filme noen av snuttene på den okkuperte Vestbredden, noe som igjen ble sterkt kritisert av kulturminister Miri Regev, fra det høyreekstreme Likud-partiet. «De har gjort en stor feil,» uttalte Regev, som samtidig insisterte på at Vestbredden er «en del av Israel». Når norske KEiiNO danser rundt om i Judeaørkenen, vil opptaket altså være fra den israelske og ikke den palestinske delen av ørkenen.

Bevisst politisk valg?
På tross av kulturministerens insistering og Israels aksept av hundretusener av israelske bosettere i strid med Genèvekonvensjonen, mener selv ikke Israel offisielt at Vestbredden er en del av landet. Det syriske Golan ble derimot ensidig annektert i 1981, mens den såkalte Jerusalem-loven fra 1980 erklærer at det palestinske Øst-Jerusalem er en del av det «fullstendige og forente Jerusalem».

KANs beslutning om å ta med flere av eurovisjonsartistene hit for å filme, synes altså som et bevisst valg for å understreke det israelske kravet om at disse okkuperte områdene i dag er en del av Israel. Om enn uvisst med EBUs velsignelse.

Hvordan vil NRK reagere?
Hverken NRK eller noen av de andre europeiske fjernsynsselskapene valgte å følge oppfordringen om å boikotte årets Eurovisjonsfinale, en oppfordring som har utgangspunkt i at finalen finner sted i en okkupasjonsmakt som Israel. Det blir nå likevel interessant å se hvordan NRK velger å reagere på at arrangørene altså presenterer okkuperte områder som om de er en del av Israel. Vil de protestere overfor EBU, nekte å vise de aktuelle filmsnuttene eller bare late som ingenting?

Svaret kommer senest tirsdag, når vi får se – eller ikke se – serbiske Nevena Božović som den første av de spesielt utvalgte artistene, danse under blomstrende kirsebærtrær i den illegale israelske bosetningen Ein Zivan på det okkuperte Golan.

Den evig forfulgte Michael Jackson

For fansen handler den angivelige forfølgelsen om alt som er galt i verden. Saken stod opprinnelig i Dagbladet 16. mars 2019.

Mens dokumentarfilmen «Leaving Neverland» har sjokkert mange med nye overgrepsanklager mot Michael Jackson, har Jacksons fans leid reklameplass på busser i London som insisterer på uskylden til deres store idol. «Facts don’t lie. People do», proklamerer bannerne. Anklagene er likevel på ingen måte uventede for fansen. De passer i en forståelse av Jackson som en evig forfulgt skikkelse, en mann som stadig blir angrepet nettopp på grunn av sin enestående posisjon i menneskeheten. Det handler om det gode mot det onde.

Det kan synes som om det ikke er grenser for hvor mange anklager som kan komme mot den avdøde popstjernen, uten at hans mest iherdige fans slutter å forsvare ham. Ifølge fansens verdensbilde vil det alltid komme nye anklager mot idolet deres, fordi så mange ganske enkelt er ute etter ham.

Dette er en forståelse Jackson selv nørte opp under allerede i etterkant av de første overgrepsanklagene i 1993, blant annet i sangen «D.S.» på albumet «History». Her blir påtalemyndighetene i Santa Barbara anklaget for å forfølge Jackson politisk og for å være i ledtog med CIA: «De ønsker å ta meg død eller levende», synger Jackson.

Som artisten som endelig klarte å knuse glasstaket for svarte musikere i den amerikanske musikkindustrien, blant annet som den første til å bli spilt sammen med hvite mainstreamstjerner på MTV, hadde Jackson tidlig sine reelle utfordringer utover det rent artistiske. Han var også bevisst sin egen rolle i et fremdeles rasedelt USA, og arbeidet bevisst mot fordommer på grunn av hudfarge, kanskje mest tydelig i «Black or White» fra 1991, der han sang «hvis du tenker på å bli min bror, gjør det ingen forskjell om du er svart eller hvit.»

Grunnen til at han angivelig blir forfulgt, er likevel på ingen måte begrenset til Jacksons rolle som frontfigur for en mer fargeblind musikkindustri. På «History» formidlet Jackson et brev som bedre definerer hvordan både han selv og hans mest iherdige fans ser på enhver kritikk av popkongen. Brevet fra en amerikansk syvåring skrevet til daværende president Bill Clinton, poengterer som følgende: «Kjære president Clinton. Vær så snill og ... stopp all forurensing. Få alle land fra å krige. Stopp reporterne fra å plage Michael Jackson.»

For fansen handler den angivelige forfølgelsen nemlig om alt som var galt i verden. De som tjener på krig og forurensing er de samme som forsøkte og fremdeles forsøker å undertrykke Jackson og hans budskap. For han var artisten som gjennom sang satte fokus på all verdens elendighet. Som han synger i «Earth Song»: «Hva med den blødende jorden? Kan vi føle dens sår? Hva med dyrene ... Har vi mistet deres tillit?» Jackson er ganske enkelt den som skal «Heal the World» som det het i en annen hit: «Heal the world. Gjør det til et bedre sted for deg og meg og for hele menneskeheten.»

Hvilke tiltak som må til for at verden skal frelses er noe uklart, men et altomfattende kjærlighetsbudskap til jorden og alle dens skapninger står sentralt. Gjennom videoene og konsertene sine, gjorde Jackson samtidig hva han kunne for å understreke sin enestående rolle i verdenshistorien. På forsiden av «History» er han avbildet i stram uniform med fryktinngytende patronbelter over brystet. På Jacksons konserter i 1997 – også i Oslo – ledet han noe som syntes som en egen militærparade. Men mens Jacksons militarisme representerte det gode, ble konsertscenen også fylt med tungt bevæpnede soldater som truet en flokk hjelpeløse barn, for anledningen kledd i krigsriktige filler. Selv en tanks rullet over scenegulvet som et bilde på all verdens ondskap. Men da alt så som verst ut, dukket Jackson opp som en frelserskikkelse.

Det var likevel ikke som den militære superhelten som han bare kort før hadde framstilt seg som, han til slutt knuste ondskapen. Det var som artisten alene med sitt budskap om fred og kjærlighet. Da en ensom Jackson konfronterte den enorme tanksen, klatret tanksføreren ut av kjøretøyet, hev fra seg sitt maskingevær og kastet seg gråtende for Jacksons føtter.

På konsertene brukte Jackson bildemontasjer, der han sidestilte seg selv med Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa, mens albumet «History» er fullt av bilder med ham sammen med verdensledere som Nelson Mandela og Bill Clinton. Slik representerte Jackson i egne og fansens øyne et bindeledd mellom verdens hjelpeløse og lidende og de som leder verden.

Dette synes også å være essensen i Jacksons alltid eksepsjonelle forhold til barn, den voksne mann som stort sett bare hang rundt med barn og aldri gikk lei av barnlige fornøyelser som tivoli, tv-spill og slumberparties – som var noe av det han fortalte til Oprah Winfrey i 1993 at han savnet aller mest i sin egen barndom. Men der overgrepsanklagene setter mannen som aldri ble voksen i et uhyggelig lys, ser fansen en skikkelse som speilet barnas uskyldighet og brukte den i en kamp for en bedre verden. Som en fan sa til New York Times da Jackson ble arrestert i 2004: «Hvis det ikke hadde vært for de uskyldige – barna og dyrene – ville det ikke vært noe håp i en verden der dette kan skje.» At Jackson ble nominert to ganger til Nobels fredspris syntes som en vits for de fleste, for de som tok Jacksons budskap på ordet var det eneste rare at han aldri fikk prisen. Hans fredsprisnominasjon blir også trukket fram igjen av dagens demonstrerende fans.

For fansen bare bekrefter anklagene Jackson i rollen som den lidende tjener fra Bibelen, den evig rettferdige skikkelsen som alltid blir forfulgt på grunn av sitt gode budskap. Jo verre anklagene er, desto mer bare bekreftes både Jacksons lidelse og godhet. Det var slik han også framstilte seg selv, en stakkars og misbrukt person som lider. Som han skriver til en tegning av seg selv som en liten og forskremt barnestjerne med en mikrofon: «Før dere dømmer meg, forsøk å elske meg. Se inn i deres hjerter og spør: Har dere sett min barndom?»

For store deler av fansen trumfet dette alt, og gjør det, dessverre, fremdeles.

Flesh and Bones Forever. The History of Immortality (Book presentation)

This is a presentation and summary of all the chapters of my book Flesh and Bones. The History of Immortality, which was originally published in Norwegian by Cappelen Damm under the title Udødelighetens historie. So far it has been published also in Latvian, hopefully more languages to come.

This presentation can also be downloaded as a pdf at Academia.edu and ResearchGate.net.