Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til de som vil høre, om den vidunderlige verden som en gang var.
En gang fantes ulv, vil jeg fortelle. Ville ulver. Akkurat som i eventyrene. Skogene var fulle ikke bare av dem, men også av bjørn, jerv og gaupe.
Fjellene var fulle av ryper, elvene av vill laks og himmelen ved kysten kunne dekkes av måker.
Men nå, er de borte. Alle sammen.
Jeg vil fortelle om hvordan vi ikke tålte ulvene.
Vi ville ha naturen bare for oss selv. For profitt. For elgjakten. For sauene som nesten ingen spiste og som døde i hundretusener av andre årsaker. For å kunne la hundene våre løpe rundt over alt, helt uten fare.
- Selv om vi skjønte hvor nære dyrene var oss mennesker. Så like de var oss som individer, drepte vi dem for fote. Tok områdene deres.. Ødela den helheten som var selve naturen. Vi ødela selve livet.
Jeg vil også berette om hvordan det var utenfor Norge.
En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. – I store flokker. Jeg så det selv.Giraffer og haier. Løver og koalaer. Neshorn og isbjørn.
Men nå er de også borte. Alle sammen.
Vi i Norge ønsket å beholde disse andre dyrene andre steder. Men vi så ikke sammenhengen. At naturen var i krise alle steder. Og alt henger sammen.
Vi fortsatte i stedet bares å ødelegge skogene og havene, slettene og elvene med kjøttforbruket vårt, med forstedene og befolkningsveksten, med forurensingen og klimaendringene.
For vi i Norge skjønte ikke at vi måtte begynne med oss selv. Være et forbilde.
I stedet ledet vi an i utrydningspolitikken.Vi fortsatte å skyte ned rypene selv om bestanden var kollapset. Vi gjorde ingenting for å redde måkene som vi stadig plaget. Vi forgiftet fjordene med gruveslam og fiskeoppdrett.
Og vi skjøt ned de aller siste ulvene, bjørnene, jervene og gaupene.
Men min beklagelse overfor generasjonene etter meg. Min beklagelse for at de må vokse opp i en slik død og ødelagt verden, vil bare være tomme ord.
For da, da er det så alt for sent.
