Skal konflikt styre loven?

Skal loven settes til side, bare motstandere av den skaper nok konflikt? Dette synes både regjeringen og Arbeiderpartiet å mene, når de bruker konflikt skapt av rovdyrmotstandere som begrunnelse for å skyte ulv.

Av Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo

Når både Klima- og miljødepartementet (KLD) og Arbeiderpartiet viser til konflikt skapt av ulvemotstandere som grunn for å utslette ulveflokker i ulvesonen, belønnes de som ønsker å bryte loven.

Ulven er i utgangspunktet totalfredet i Norge fordi den er en kritisk truet dyreart. Det må slik være svært gode grunner for å kunne jakte på den. Det er derfor bemerkelsesverdig at regjeringen for første gang har vedtatt lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, med Arbeiderpartiets fulle støtte. Begrunnelsen de presenterer for dette er likevel enda mer oppsiktsvekkende.

Konflikt gir gjennomslag
KLD fremhever det høye konfliktnivået rundt ulv i det nordlige Hedmark, som selve det juridiske grunnlaget for å utslette den såkalte Slettås-flokken. Arbeiderpartiet er helt enig, og understreker at ulv må skytes for «å dempe konfliktene».

Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen lar følgelig ulveflokkene i Hobøl og Mangen leve fremdeles, fordi «konfliktnivået har vart lenger og vært høyere omkring Slettås-flokken enn [omkring] de to andre» og det dermed ikke er hjemmel i lovverket for å tillate felling også der. Jonas Gahr Støre trekker den juridiske konsekvensen av konflikt for rovdyrforvaltningen enda lenger, når han insisterer at det er uholdbart av regjeringen å la de to andre ulveflokkene leve fordi dette «bidrar til økte konflikter». Bare trusselen om økt konflikt er altså grunn nok til å skyte ulv i ulvesonen, ifølge Arbeiderpartiet.

I denne sammenhengen er det viktig å ha med seg at denne konflikten ikke primært handler om beitedyr. Konflikten har i hovedsak utgangspunkt i en kultur preget av «rettighetshavere og jegere som driver løshundjakt», og i en viss grad av mennesker med irrasjonell «frykt for ulv», som vist i stortingsmeldingen Ulv i Norge fra 2016. Dette er også bekreftet av forskere som Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning og Kristin Evensen Gangås ved Høgskolen i Innlandet. Konflikten er altså igangsatt av en minoritet i rovdyrområdene som ikke ønsker ulv og som til tider forsøker å true den rovdyrvennlige majoriteten i distriktene til taushet.

Verken regjeringens vedtak eller Arbeiderpartiets politikk handler om å ta hensyn til andres interesser. Det er konflikten i seg selv som er grunnen til at ulven i Slettås må bøte med livet – en konflikt skapt av dem som ønsker å drepe ulven. Hvis noen bare øker konfliktnivået tilstrekkelig rundt Hobøl og Mangen, vil det dermed kunne være like ille ute med ulven der. Arbeiderpartiet på sin side mener altså at bare muligheten for økt konflikt i disse områdene, er grunn nok for å utslette ulven også der med det samme.

Farlig presedens
At både regjeringen og Arbeiderpartiet mener at generelle lovbestemmelser skal skyves til side bare noen genererer et høyt nok konfliktnivå, setter en farlig presedens. Dette betyr at samme rettsprinsipp kan brukes overalt ellers i samfunnet.

Selv de som bryr seg mindre om ville dyr, har god grunn til å være bekymret over den siste endringen i regjeringen og Arbeiderpartiets rovdyrpolitikk.

Så flyttet vi dit

Når vi flytter til et nytt sted må vi respektere de som var der før oss.

Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 19. desember 2018. Det er god grunn til å føle sympati med bekymringen til Nina og Rolf Barbakken, de to i utgangspunktet så rovdyrvennlige osloboerne, som endte opp som alpakkabønder i Hedmark og, så, plutselig stod ansikt til ansikt med ulven inne på tunet. Det er en grunnleggende forskjell mellom å forholde seg til ville dyr man stort sett bare ser bilder av på nettet og det å ha dem nært på livet.

Det viktigste i denne saken er likevel som Barbakken skriver: «Så flyttet vi på landet».

Så flyttet vi dit. Det er selve historien om alle de dyrene som er blitt slaktet ned eller totalt utryddet av mennesker.

Utryddelsen
Dyrene var der først. Så flyttet vi dit. Og med det forsvant nesten alle de store pattedyrene i både Europa, Amerika og Australia. Mammuter og kjempedovendyr, kjempekenguruer og ullhårede neshorn.

Selv religionene forteller om hvordan dyrene var der først, mens biologien sier det samme. Vi ble til i et paradis fullt av dyr. Og siden da har vi stort sett bare ødelagt dette paradiset rundt oss.

For bare femti år siden var det mer enn tre ganger så mange ville dyr i verden. I mellomtiden er vi blitt dobbelt så mange, mens vi stadig gjør nye steder til våre. Hogger ned skogene deres, pløyer opp slettene deres, tørker inn innsjøene deres, og selvfølgelig dreper for fote over alt der vi kommer.

Motstanden
Så flyttet vi dit. Dette er selve grunnen for all motstand mot dyr.

Det handler ikke bare om ulv. Det handler om forholdet vårt til alle ville dyr. Det er det samme prinsippet med sinte forstadsboere som ønsker å avlive grevlinger fordi de bare har forblitt på sine gamle områder som vi har forvandlet til velfriserte hager. Med byboere som ikke tåler måker i sin nærhet. Med fiskeoppdrettere som vil skyte skarv som tar en og annen laks ut av merdene som vi har lagt i fjordene deres. Og med sauebønder som forlanger at selv nasjonalparker skal tømmes for jerv, slik at de kan slippe ut beitedyrene sine helt uten tilsyn.

Så flyttet vi dit. Det gjør ingen forskjell om det skjedde nylig, eller for tusener av år siden, som min egen slekt i skog- og åkerlandskapet i Follo. Dyrene var der først og det er vi som går inn på deres domene.

Ansvaret
Vi må alle gå i oss selv. Uansett hvor vi bor. Bare det at vi bor der vi bor, spiser hva vi spiser, bruker alle de ressursene som vi gjør, og – ikke minst – blir stadig flere, bidrar til at vi tar stadig flere områder fra dyrene.

Det minste vi kan gjøre, er å la de ville dyrene som er igjen være i fred.

Det er vi som må ta våre forholdsregler. Det er vi som nå må tilpasse oss slik at de dyrene som fremdeles er rundt oss, kan få det best mulig. Går vi tilbake til de nyinnflyttede alpakkabøndene i Hedmark, ser vi at de faktisk er et forbilde i så måte. De sjekker terrenget hver morgen, stenger inn sine egne dyr oftere enn før, jager bort ulv med rop og bråk.

Vi andre kan også hjelpe Nina og Rolf Barbakken og andre bønder som dem, ved å betale mer for kjøttet og det andre de produserer, slik at de får mulighet til å passe enda bedre på dyrene sine.

For utgangspunktet er, uansett hvor vi bor, at vi flyttet dit. Da må vi respektere de som var der før oss.

Kan livet ha mening uten døden? En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (3:3)

Dette er tredje og siste del av min samtale med Per Fugelli arrangert, tatt opp, redigert våren 2017 og endelig publisert 15.1.2018 – alt av Religoner.no . Først og andre del av denne samtalen kan sees henholdsvis her(1) og her(2).

Kanskje knekker vi en dag koden for fysisk «udødelighet», men hvordan vil egentlig livet bli uten døden? Er det mulig å fylle et «evig» liv med mening?

Av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard

Det arbeides på spreng for å kurere alderdom og drømmen om «evig» liv er mer levende enn noensinne. Hva vil konsekvensene bli dersom denne drømmen går i oppfyllelse? Hvordan fyller man et endeløst antall dager med mening?

Dette er spørsmål professor i sosialmedisin Per Fugelli og professor i religionsvitenskap ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, Dag Øistein Endsjø, diskuterer i denne episoden av Livet, døden og udødeligheten. For selve videoen, se her.

Det var enklere å dø da Gud var her
Begge er opptatt av døden som en viktig ramme for livet. Endsjø mener dessuten at det er mer enn kroppen som eldes etter hvert som årene går. Trolig vil det bli noen ganske livstrøtte gamle mennesker i de unge kroppene med tiden.

– Hva skal de fylle dagene med? Selvfølgelig er det gøy å dra på pakketurer til Usbekistan og Kanariøyene, i hvert fall i en del år, men det kan sikkert også bli kjedelig etter hvert.

Både Endsjø og Fugelli mener at religionens tilbaketrekning er med på å forklare hvorfor vi har blitt så opptatt av å klamre oss til dette livet.

– Jeg innbiller meg at det for mange av oss var enklere å dø da Gud var her, sier Fugelli.

Endsjø er enig.

– For fem hundre år siden visste alle at de i hvert fall hadde mulighet til fysisk udødelighet. Hvis de bare hadde skikket seg vel. Kanskje sjelen måtte noen år i skjærsilden, men før eller siden ville Jesus komme tilbake og Gud ville samle sammen de små bitene som en gang hadde vært oss, og gi oss udødelig liv. hvis ikke vi da var fullstendig ukristelige.

Tanken om fysisk udødelighet ble med tiden erstattet av forestillingen om at kun sjelen levde videre. I vår tid er også denne forestillingen truet av det veldige gjennombruddet til det naturvitenskapelige verdensbildet, og svært mange tror ikke lenger at det venter oss noe liv etter døden, verken for sjel eller legeme.

Opptaket ble gjort våren 2017. Fugelli hadde hatt et hjerteinfarkt kort tid i forveien. At han likevel gjennomførte denne samtalen med Endsjø sier mye om hans sterke vilje, utholdenhet og formidlingstrang.

Stopp utrydningspolitikken - appell for ulven

Det var mange fantastiske appeller på demonstrasjon i Oslo mot den redselsfulle utrydningspolitikken 20. januar. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om egen innsats, med rusten stemme. Men uansett. Her er ordene jeg sa.

Jeg vil bruke denne anledningen til å snakke om fremtiden. Slik den synes å bli om alt fortsetter som nå. Jeg håper så inderlig jeg tar feil…

Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til de som vil høre, om den vidunderlige verden som en gang var.

En gang fantes ulv, vil jeg fortelle. Ville ulver. Akkurat som i eventyrene. Skogene var fulle ikke bare av dem, men også av bjørn, jerv og gaupe.

Fjellene var fulle av ryper, elvene av vill laks og himmelen ved kysten kunne dekkes av måker.

Men nå, er de borte. Alle sammen.

Jeg vil fortelle om hvordan vi ikke tålte ulvene.

Vi ville ha naturen bare for oss selv. For profitt. For elgjakten. For sauene som nesten ingen spiste og som døde i hundretusener av andre årsaker. For å kunne la hundene våre løpe rundt over alt, helt uten fare.

- Selv om vi skjønte hvor nære dyrene var oss mennesker. Så like de var oss som individer, drepte vi dem for fote. Tok områdene deres.. Ødela den helheten som var selve naturen. Vi ødela selve livet.

Jeg vil også berette om hvordan det var utenfor Norge.

En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. – I store flokker. Jeg så det selv.Giraffer og haier. Løver og koalaer. Neshorn og isbjørn.

Men nå er de også borte. Alle sammen.

Vi i Norge ønsket å beholde disse andre dyrene andre steder. Men vi så ikke sammenhengen. At naturen var i krise alle steder. Og alt henger sammen.

Vi fortsatte i stedet bares å ødelegge skogene og havene, slettene og elvene med kjøttforbruket vårt, med forstedene og befolkningsveksten, med forurensingen og klimaendringene.

For vi i Norge skjønte ikke at vi måtte begynne med oss selv. Være et forbilde.

I stedet ledet vi an i utrydningspolitikken.Vi fortsatte å skyte ned rypene selv om bestanden var kollapset. Vi gjorde ingenting for å redde måkene som vi stadig plaget. Vi forgiftet fjordene med gruveslam og fiskeoppdrett.

Og vi skjøt ned de aller siste ulvene, bjørnene, jervene og gaupene.

Men min beklagelse overfor generasjonene etter meg. Min beklagelse for at de må vokse opp i en slik død og ødelagt verden, vil bare være tomme ord.

For da, da er det så alt for sent.