Det er mange bilder som viser vår statsminister som formelig stråler i møte med bl.a. hunder, kyr og lemurer. Ernas glede over møtet med den dyrene, er samtidig like typisk norsk som hennes uformelle vesen. Medier av alle slag flommer over av historier om nordmenns møter med ville dyr, der unge og gamle prøver å formidle den lykken, det fantastiske, ved en virkelig interaksjon med et helt annet, levende og bevisst vesen.
Det er rever i bilseter, grevlinger på stuebesøk, vaffelspisende jerver, ender som reddes av politiet i trafikken, elger som ønsker å klappes, vennskapelige kråker, selskapssyke ryper, tamme gjess i skjærgården, spekkhoggere som kommer opp til kajakkpadlere. De gode fortellingene vil ingen ende ta. Og de leses, og tas til hjertet, av uendelig mange flere. Akkurat som med møtet mellom Erna og den store selen.
Om Erna hadde reist litt lenger nord, til Reisaelva i Troms, kunne hun ha møtt også en annen medievennlig sel. Men akkurat dét er dessverre for sent. Den fikk nemlig en kule gjennom hodet for noen uker siden, fordi laksefiskere ikke utstod at selen gjorde det seler vanligvis gjør, spiste fisk.
Det er tvilsomt vi får se bilder av Erna posere også med den døde selen. Det vil nok være for trist for vår statsminister.
Drepte dyr typisk norsk
Men kanskje Erna likevel skulle ha reist til Troms for å la seg avbilde med den døde selen. For fortellingen om selen som ble skutt bare fordi den var seg selv, er også typisk norsk. Dette er det typiske resultatet av politikken Høyre fører, i full samforståelse med Arbeiderpartiet, Frp, KrF og ikke minst Senterpartiet, som ønsker en enda mer dyrefiendtlig politikk.
Selv om Bernkonvensjonen er klar på at i utgangspunktet er alle dyr fredet, og jakt bare er unntaket, er det i realiteten motsatt i Norge. Så lenge en bestand så vidt kan overleve, ofte ikke det en gang, legges det gjerne opp til såkalt beskatning.
Det er nesten ingen grense på hvordan dyr drepes i landet vårt. Fullt lovlig. Det handler ikke primært om jakt på elg og hjort, hvis kjøtt fyller mang en fryser. I tillegg til de mange utrydningstruede rovdyrbestandene som stadig desimeres, drepes utallige dyr bare for underholdningens skyld, fordi vi ganske enkelt ikke tåler å ha dem i nærheten, fordi vi finner på enhver unnskyldning til å drepe vesenene som er annerledes enn oss.
Rene konkurranser opprettes for å drepe flest mulig kråker, grevlinger drepes bare fordi vi ikke tåler at de besøker hagene våre, bever likvideres kun for gøy, rev skytes bare for å bli hevet i søpla, fugler drepes i mengder fordi vi ikke tåler å ha dem i forstedene våre, glade jegere kan fritt utrydde hele lokalbestander av ryper, om vi leser om nesten tamme villdyr i avisen kan vi fritt gå og drepe dem samme dag, og selv i nasjonalparkene slakter vi jerv med ungene sine i hiene deres.
I sommer så vi et enormt engasjement for at Os kommune ikke skulle likvidere svanen Havnesjefen, som forsvarte seg og sin familie etter å ha blitt plaget i årevis. Det de fleste glemmer, er at slike drap på sakesløse dyr skjer hver eneste dag. Over hele landet.
Ville dyr har det ganske enkelt ikke bra i Norge.
Men kanskje bilder av partiledere med hauger av døde dyr derfor er nettopp det vi trenger for å forstå hvilken politikk vi fører mot dyrene? Erna også med den døde selen. Jonas smilende med nyskutt jervemor og valpene hennes. Knut Arild og Siv med en container full av drept rev. Trygve glisende med dyr han liker å skyte i hagen sin. De som dreper dyr bare for underholdning, eller bare fordi de mener dyrene er i veien, er likevel i mindretall. Et uendelig lite mindretall. Men ved å la denne praksisen være fullt lovlig, fratas ikke bare mengder med dyr selve livet helt unødig. Muligheten for det massive flertallet til å møte ville dyr i sitt rette element, reduseres radikalt.
At Erna elsker dyrene hun møter, er hevet over all tvil. Vi kan nok gå ut fra at de fleste andre partilederne også er glade når de får anledning til å møte et villt dyr. Spørsmålet er og blir hvorfor det ikke speiles i deres politikk? Men når vil de innse at alle de dyrene de ikke møter, er like mye individer som dem de møter, har like mye krav på respekt for sitt levesett og rett til liv?
Kanskje det er på tide med en ny politikk: Ganske enkelt legge til rette for at de fleste dyr få leve i fred?
