Greek Resurrection Beliefs in another book

It is always interesting to find that some book or article one has written is mentioned in some footnote in someone else’s work. THIS, however, was a bit overwhelming, although also, I must admit, great fun.

In the recent book Resurrection, Hell and the Afterlife by Mark T. Finney, my own book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity is not only referred to: It is made the very topic of a whole subchapter of eight pages, in addition to me being referred to throughout the book, more than any other authority.

Moreover, Finney supports all my claims completely, both on the Greek beliefs in physical immortality and resurrection, on the idea of immortal soul never being important among the Greeks, my arguments about Jewish resurrection mostly not including the physical body, as well as the importance of all this for why the Greeks accepted Christianity in general, and in the form where the emphasis was on the immortality of the flesh.

For more about my own book, Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, please see here.

Når ble alt bare vårt?

I en tid da mange politikere slåss om å drepe flest mulig rovdyr, bør vi spørre oss selv når fikk vi denne retten til å drepe hva som helst, når som helst. Når ble dette landet vårt og bare vårt? Opprinnelig publisert som «Norge tar lederrolle i å drepe truede dyrearter» i Dagbladet 15.03.2017.

Norge var ikke tomt da våre første forfedre en gang kom hit. Det var fullt av liv. Bare ikke mennesker. Fisk og andre dyr levde sine liv i fjordene og innsjøene. Mengder av forskjellige dyr hadde for lengst slått seg ned i kantene av isbreene. Fugler av alle slag fylte både vannet, luften og jorda.

Når vi ikke engang var her først, hvorfor tror vi da at landet bare er vårt.

Det er ikke slik at vi fant opp eiendomsretten. Også mange dyr har sine revir, jakt- og beiteområdene de verger om, de beskytter. Men dette tok vi aldri hensyn til. Vi tok det vi ville ha.

Det handler ikke bare om hva vi bruker til jordbruk, bebyggelse og infrastruktur. Selv i utmarken må alle andre vike for våre interesser. Og med hvilken rett?

Vi ser med forferdelse på hvordan samer, indianere, australske aboriginer og andre folkeslag en gang ble fratatt landet sitt og stadig fordrevet til mindre og mindre områder.

Men vi ser ikke hvordan vi selv gjør akkurat det samme. Men det handler jo bare om dyr? Hva gjør vel det?
Jo mer vi lærer om dyr, desto mer ser vi at det ikke er noen vesensforskjell mellom dem og oss. De har følelser, språk, forskjellige kulturer og bruker redskaper. De har personlighet, viser empati, blir sinte, glade og fortvilte, akkurat som oss. Så hva gir oss retten til å oppføre oss som om vi har enerett på absolutt alt?

«Ecocide» er et nyere juridisk begrep, og betyr altså drapet på hele økosystemer. Det har utgangspunkt i at også andre vesener enn oss selv har grunnleggende rettigheter. Og nettopp fordi alle vesener er avhengige av hverandre, er det følgelig selve økosystemet som ikke kan skades uten videre.

Bak hele konseptet ligger et mer underliggende prinsipp. Jorda hører til alle som bor her. Ikke bare vi mennesker, men alle levende vesener. Det setter spørsmålet ved hele vår selverklærte eiendomsrett over alt og alle.

Det er noe av det samme konseptet vi finner i Bernkonvensjonen, som Norge allerede er bundet av. Her blir det slått fast at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt eller fangst. Konvensjonen opererer også med egen kategori av «strengt beskyttede dyrearter», som inkluderer både ulv, jerv, bjørn og gaupe. Her er jakt bare tillatt når det dreier seg om «alvorlig skade» (serious damage) på avlinger, husdyr eller eiendom, for å bevare annen natur eller på grunn av helse og sikkerhet.

Noe sånt finnes nesten ikke, og følgelig er nærmest all jakt på truede rovdyr i Norge i strid med Bernkonvensjonen.

Regjeringens forslag om å lage en ny naturmangfoldlov slik at flere rovdyr kan skytes, er følgelig grunnleggende i strid med Bernkonvensjonen. Påstandene fra klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen om at Bernkonvensjonen gir «noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv» er ganske enkelt alternative fakta.

I en forvirret misforståelse av at å slakte ned rovdyr er distriktspolitikk, slåss politikere i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet om å være mest mulig naturfiendtlige. Fordi andre distriktsaker som nedlagte sykehus, politidistrikt og tvangssammenslutning av kommuner trekker velgere, tror disse politikerne at den høylytte distriktsminoriteten av velstående skogeiere og skyteglade jegere representerer flertallet.

Men meningsmåling etter meningsmåling viser at det massive flertallet, både i Norge generelt og i rovdyrsonene, ønsker rovdyr. Det er rovdyrvern som er virkelig distriktspolitikk. Og hvorfor skal ulvene og de andre rovdyrene nesten utryddes?

Dette handler ikke om at de tar levebrødet fra oss eller truer oss. Nei, men om «kultur, økonomi og rekreasjon», som Klima- og miljødepartementet presiserer i forarbeidet til sitt hastverksarbeid av en ny naturmangfoldlov. Dette er begrep som departementet har hentet ut av Bernkonvensjonen, men i total strid med samme konvensjon. For dette er ikke noe som kan brukes som grunn til å drepe truede dyrearter.

Når man ser nærmere på hva regjeringen mener er «kultur, økonomi og rekreasjon», ser man at forståelsen av dette er ganske så spesiell.

Kultur handler om gjerne velstående og påseilte jegere som skal få lov å skyte på alt som rører seg. Det dreier seg også om den fryktkultur som råder mange steder på grunn av blant annet den såkalte «jegerklanen» i Hedmark som i årevis har truet og trakassert folk som er positive til rovdyr.

Økonomi handler om at rike skogeiere, som ofte også er ledende politikere, skal tjene millioner på jakt på en unaturlig stor elgstamme som truer det økologiske mangfoldet.

Rekreasjon handler om at vi skal få gå absolutt hvor vi vil uten å se snurten av et rovdyr, at vi skal kunne slippe hundene våre løs hvor som helst. Og at man tar hensyn til folks fullstendig irrasjonelle frykt for å ha rovdyr i nærområdet.

Og for dette skal truede dyr ikke engang ha livets rett. For dette fordriver vi dem bort fra deres eget land.

Rovdyrpolitikken speiles også i hvordan selv våre mest overflødige interesser alltid trumfer dyrenes mest grunnleggende rett til liv, mat og forplantning. På tross av at regjeringen var klar over hvordan dyr og natur blir skadelidende med frislepp av snøscootere, gjennomførte de det likevel. Nå skal også dyreliv i sjøen bli plaget av vannscootere. Vi tåler ikke dyr i våre nærområder og slakter dem ned av ingen andre grunner enn vårt ubehag. Vi dreper fugleliv for å ha golfbanene i fred og andre dyr for å slippe å møte dem i forstedene. Vi tåler ingen konkurranse i jakt og bruker offentlige midler for å drepe alt som er av mindre rovdyr.

I en verden hvor dyrene er mer truet enn noensinne på grunn av klimaendringer, tap av arealer og regelrett nedslakting, tar vi som verdens rikeste land nå lederrolle i å drepe truede dyrearter og vise minimal respekt for alle andre dyr. Se til Norge, look to Norway, ingen dreper dyr som oss. Vår egoisme er total.

Når kommer de tilbake?

Det er i dag tre år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake? Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 8. mars 2015

Foto av Tanya Palazzo.

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

Alltid i annen rekke?

Kampen mot felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag handler om at kjønn alltid skal ha forrang i likestillingspolitikken. I stedet for en felles kamp for alle former for likestilling, ser mange majoritetsfeminister sin makt truet om ikke alle andre kommer i annen rekke. Saken var opprinnelig publiset som kronikk «Likestillng er for alle» på NRK Ytring 8. mars 2017.

I årets 8. mars-debatt, som så ofte før, protesterer minoritetskvinner over å bli oversett. Det er likevel ikke fraværet av visse paroler som burde opprørt dem mest, men hovedparolen «Beskytt likestillingsloven!» – altså en protest mot regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle grunnlag. Denne parolen er absolutt usolidarisk med alle minoriteter. For så lenge det er en egen likestillingslov bare for kjønn, vil alle andre diskrimineringsgrunnlag alltid stille i annen rekke.

Norge har i dag fire likestillings- og diskrimineringslover for henholdsvis kjønn, etnisitet og religion, nedsatt funksjonsevne og for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk. Disse lovene er ikke identiske og gir i hovedsak bedre beskyttelse mot kjønnsdiskriminering enn mot annet. Andre diskrimineringsgrunnlag som f.eks. alder, kropp eller sosial bakgrunn har bare delvis eller ikke noen som helst beskyttelse i loven selv om menneskerettighetene forbyr all diskriminering.

At selve loven med den offisielle korttittelen likestillingsloven bare er for kjønn, innebærer samtidig også en systematisk usynliggjøring av alle andre diskrimineringsgrunnlag. Både fagforeninger og arbeidsgivere er vant med den gamle likestillingslovens krav til både aktivitetsplikt og andre kjønnslikestillingstiltak. Den uoversiktlige buketten av nyere diskrimineringslover blir oftere glemt. Likestilling bare for noen?

Likestilling gjelder alle. Det handler ganske enkelt om at alle skal ha samme rettigheter og muligheter uansett identitet.

Likestillingspolitikk er samtidig en maktarena. Og her har feminister som bare kjemper for hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede cis-kvinner makten både i arbeidslivet, fagforeningene og i politikkens venstreside. Og slik ønsker dessverre mange at det fortsatt skal være.

Det er ikke slik at disse bare-oss-feministene er direkte imot likestilling av andre grupper. Dette må bare alltid komme i annen rekke. Ingenting må skygge for å fremme kvinners stilling. At vel en fjerdedel av alle kvinner likevel faller ut fordi de har ulike minoritetsidentiteter, er dermed ikke så nøye.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering.

Siden disse bare-oss-feministene ønsker at kjønn skal være i en særklasse, prøver de å gjøre alle andre diskrimineringsgrunnlag til bare et minoritetsspørsmål. Som LOs Gerd Kristiansen uttalte i høringsuttalelsen til felles likestillingslov: «Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle», som om ikke alle mennesker også har en etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, funksjonsevne, kjønnsidentitet eller sosial bakgrunn. Skal man i stedet ta bare-oss-feministenes argumentasjon til følge, blir det slik legitimt å bruke noens minoritetsstatus som argument mot deres rettigheter.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering. Mens hvite, heteroseksuelle, ikkefunksjonshemmede, menn tradisjonelt har vært privilegerte i vår kultur, indikerer statistikk fra skole, utdanning, omsorgsrett og helse at noe i dagens samfunnsstrukturer nå virker mot dem. Likestilling er en kompleks affære.

Feministisk stigefjerning
Bare-oss-feministene som ønsker et likestillingsmonopol og å trekke stigen opp etter seg, undergraver ikke bare sin egen legitimitet, men selve det feministiske prosjekt.

Feminismen oppsto ikke fordi noen kvinner bare ønsket å fremme seg selv. Den ble til fordi kvinner ble diskriminert på en rekke måter pga. sin identitet. Det var selve mangelen på likestilling, som var utgangspunktet. Les Mary Wollstonecraft. Akkurat som andre diskriminerte har gått sammen for å kjempe sin sak.

Men det er aldri bare det å være kvinne, svart, funksjonshemmet, homo eller hva det nå skal være, dette egentlig handler om. Det handler alltid om retten til å være seg selv. Retten til å få leve sine liv uten å bli diskriminert. Uansett identitet.

Du behøver ikke å stå på barrikadene for enhver som undertrykkes. Men det øyeblikk, du selv forsøker å motarbeide at andre skal få akkurat de samme rettighetene som du selv, mister du umiddelbart hele din legitimitet. På hvilket grunnlag kan du kreve likestilling for deg selv, hvis du ikke vil gi det til alle andre?

Stå sammen
Folk flest i dag reagerer nærmest instinktivt når noen utsettes for kjønnsdiskriminering. Ved å sette det naturlige likhetstegnet mellom alle former for diskriminering, kan vi alle få den samme ryggmargsfølelsen mot all diskriminering.

Alle som kjemper for kjønnslikestilling og likestilling på grunnlag av funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller noe annet diskrimineringsgrunnlag, har god grunn til å samle seg om en felles likestillingslov. Av samme grunn bør de også stå sammen for å stå mot alle forslag om å rangere noen av diskrimineringsgrunnlagene i lovens vern eller svekke aktivitetsplikt eller virkningsområde.

For likestilling gjelder alle. Og den dagen vi alle innser at all diskriminering er akkurat like ille uansett hvem som rammes, er dagen vi alle også slutter å diskriminere hverandre.

Likestilling bare for ett kjønn?

Bare en kort kommentar i Aftenposten 7. mars 2017 til hvordan professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kjønnsforskning insisterer at ingen statistikk menn og gutter kommer ufordelaktig ut av, kan ha med kjønnsdiskriminering å gjøre. Bare litt underlig i lyset av at hun insisterer på det absolutte motsatte med kvinner.

Harriet Bjerrum Nielsen har i mange år vært en sterk tilhenger av de mest radikale tiltak for å fremme absolutt kjønnsbalanse ved universitetene. Som i Forskerforum nr. 9 2003, da hun forsvarte selv det å øremerke en hel rekke akademiske stillinger bare for kvinner som et nødvendig tiltak for at ikke «universitetet fortsetter som bastion for hvite middelklassemenn». Det handlet nemlig om «å gjøre opp en gammel gjeld som universitetene har til kvinnene».

Uten å ta hensyn til hvordan skjevhet i kjønnsbalansen på høyere akademiske stillinger også er en konsekvens av høy gjennomsnittsalder og etterslep, påsto hun blant annet at «kjønnsdiskriminering kan dokumenteres på en annen måte enn diskriminering knyttet til de fleste andre indikatorer som nevnes. Kjønn er offentlig registrert og utgjør i denne sammenhengen en binaritet som kan gi grunnlag for pålitelig statistikk.»

Ifølge Bjerrum Nielsen var absolutt kjønnsbalanse viktigere enn bare det å undersøke i hvilken grad det faktisk foregår diskriminering i akademia på grunn av for eksempel etnisitet, seksuell orientering eller funksjonsevne, fordi «arbeid for et mer kjønnsbalansert universitet kan snarere fungere som lokomotiv for et mer åpent og mangfoldig universitet.»

Med tanke på hvordan hun nå slåss alt det hun kan mot enhver forståelse av underrepresentasjon av gutter og menn i en rekke statistikker som grunn for kjønnsrelaterte tiltak, er det vel sånn nå at hun har endret mening. Bjerrum Nielsen, du går ikke vel ikke lenger inn for radikale tiltak for å få flere kvinnelige professorer og førsteamanuenser? For du er vel ikke bare er en god gammeldags kjønnssjåvinist som bare støtter tiltak som gagner mennesker som er akkurat som deg selv?