Religionsstøtte til besvær

I stedet for å rette opp en allerede menneskerettslig problematisk støtteordning for tros- og livssynssamfunn der ikke-troende tvinges til å finansiere andre menneskers religion, foreslår regjeringen å gjøre ordningen enda mer vilkårlig i et nytt lovforslag. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 20. desember 2017.

Det regjeringen velger å bevilge Den norske kirke er utgangspunktet for dagens tilskuddsordning. Deretter får alle andre registrerte tros- og livssynssamfunn tilsvarende beløp etter antall medlemmer. Utfordringen er at omtrent 16 prosent ikke er medlem av noe som helst tros- eller livssynssamfunn, men likevel tvinges til å subsidiere disse. Ingen har mulighet til å reservere seg. Men menneskerettighetenes trosfrihet beskytter også retten til ikke å ha eller praktisere en religion. At hundretusener likevel blir tvunget til å finansiere andre menneskers religionsutøvelse, kan følgelig være i strid med menneskerettighetene for en aktiv religionsstøtte som kommer i en helt annen kategori, enn at man som skattebetaler må støtte andre ting som kan være i strid med ens tro.

Regjeringens nye finansieringsmodell i forslaget til lov om tros- og livssynssamfunn gjør ikke noe som helst med denne utfordringen. I stedet skaper de nye komplikasjoner ved å kutte støtten til alle trossamfunn under fem hundre medlemmer over 15 år. Dette kan være i strid med både likestillings- og diskrimineringsloven, menneskerettighetenes diskrimineringsforbud, så vel som med Grunnlovens krav om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» De over 80000 medlemmene i disse små trossamfunnene vil jo fortsatt betale skatt for statens religionsstøtte, men pengene deres vil nå bare gå til andre trossamfunn enn deres eget.

Om dette blir vedtatt, kan medlemmer av trossamfunnene som faller ut av statsbudsjettet når som helst ta saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og antakelig få medhold i at Norge både diskriminerer dem og bryter deres trosfrihet. Allerede nå kan noen som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn muligens gjøre det samme.

Regjeringen burde nok derfor legge til side forslaget til en enda mer vilkårlig livssynsfinansiering og heller se på hvordan de kan rette opp utfordringene med den eksisterende ordningen.

Det enkleste er selvfølgelig å kutte støtte til alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke. Slik eliminerer man også enhver mulighet for forskjellsbehandling.

Man kan også bytte ut generell statsstøtte med en eksplisitt kirkeskatt over skatteseddelen som går direkte til samfunnet man er medlem av. Slik sikrer man at de som ikke er medlem noe sted, ikke lenger må subsidiere andres trosutøvelse.

Den tredje muligheten er at alle får velge om de ønsker å støtte tros- og livssynssamfunnet de er medlem i eller en ideell eller veldedig organisasjon. Dermed får alle mulighet til å støtte det de mener er viktigst i tilværelsen, om det nå er sport, miljøvern, dyr, u-hjelp eller menneskerettigheter. Den allerede eksisterende offisielle listen over organisasjoner man kan få skattefradrag for å gi til, sier seg selv å være det perfekte utgangspunkt for hva man kan føre opp.

The Holy Queer Family

No matter how dismayed conservative Christians get by unconventional representations of the nativity scene, the Holy Family, with Mary the unwed mother and Joseph as the vicarious father, offers little in way of traditional religious support of a privileged position of heterosexuality. This is, instead, a definitely alternative, not to say queer, constellation, indicating that the most important is not what pattern we choose for our relationships but with what we fill these patterns. And, there, is simply love.

Pictures of a distinctly untraditional nativity scene from suburban Los Angeles, where Baby Jesus is watched over by two Josephs, have roamed social media this season and instigated an outcry among conservative Christians. Most prominently, the Catholic Bishop of Providence, Rhode Island, Thomas Tobin, has called it “sacrilege” and an “attack on the Christian Faith”. A few years ago the student group Young Conservatives at the University of Texas presented a similar nativity barn with no Mary, but Gary, Joseph and an empty cradle, as a statement against “homosexual marriage” and how “the far left are out of touch” with mainstream values. The underlining point in both this criticism and presentation of unconventional same-sex nativity scenes is that the authentic Holy Family ultimately exhibits the unique role heterosexual marriage allegedly plays in God’s divine plan for mankind

. Turning to the Holy Family in order to promote the prerogative of traditional heterosexual family values is, however, not as straightforward as it may seem at first. For Joseph, Mary, and Baby Jesus are, of course, anything but the typical traditional nuclear family. This should be no shocker. Here is the unwed single – and virgin – mother, accompanied by her fiancé who is not the father of her infant son. Not only is the child conceived out of wedlock, but in a way contrary to nature.

If we really are to compare the Holy Family with the exclusive heterosexual family ideal, it stands out as distinctly alternative, not to say queer. The parallels in today’s society to Joseph, Mary, and Jesus, are rather to be found in the more novel family constellations, with single parents, divorced and remarried parents with various stepchildren, and with gay and lesbian couples conceiving children without sex.

Leaving aside how “queer” also may be used as a derogatory term, the general meaning of this word translates to something that diverges from the dominating norm of sex, gender, and family constellations, regardless of what that norm may be. In today’s Western societies, the current norm is still represented by the heterosexual nuclear family. Although it no longer provides the sole norm for how to organize a family, the nuclear family remains the dominant model everything is compared to – even by those who champion the equality of other family constellations. All other ways to organize one’s family may thus be defined as queer in relation to the traditional nuclear family.

Where you go, I will go
The very idea that the Bible as a whole is a text generally promoting the exclusive value of the heterosexual family ideal cannot be based on anything but wishful and heteronormative cherry picking. For Joseph, Mary, and Jesus do in no way represent the only queer constellation in the Bible. Again and again we find the positive presentation, even celebration, of strong and caring relationships that are entirely different from the heterosexual ideal of today’s conservative Christianity.

“Where you go, I will go, and where you lodge, I will lodge. Where you die, I will die.” How better to express your complete devotion? But this declaration of absolute love has originally nothing to do with heterosexuality, regardless of how often it is interwoven into traditional wedding vows. These words of faith and fidelity were first spoken by the newly widowed Ruth to Naomi, her mother-in-law. There is nothing in the text about a sexual relationship between the two women, but it is impossible not to acknowledge that this is a question of a profound love.

An earlier version of this article in Norwegian was first published in Aftenposten 17 December 2006.

When prince Jonathan met the young David, the future king, “Jonathan became one in spirit with David, and he loved him as himself.” They even “made a covenant”. How intimately physically the two of them express their love is left unsaid but, at least, they kiss , weep together, and “Jonathan took off the robe he was wearing and gave it to David, along with his tunic, and even his sword, his bow and his belt.” When Jonathan is killed, David exclaims in his grief in a way that leaves heterosexuality lacking: “Your love to me was more wonderful than the love of women.”

In the New Testament, a centurion, a high ranking Roman officer, breaks protocol and goes in person to seek out the itinerant preacher Jesus in Capernaum, just because his “young man” – not his son or his slave – is seriously ill. What kind of relationship there really is between the officer and his companion remains unclear although a sexual aspect to it would have been normal in contemporary Roman society. The officer nevertheless clearly demonstrates his deep love for his “young man” when coming to Jesus.

Choose your own family
After having grown up in his unconventional family, Jesus continues to promote untraditional family values. For him family may be a great variety of things. It is, for example, his faithful followers he hails as his real family: “Behold, here is my mother and my brothers! For whomsoever shall do the will of God is my brother, and my sister, and my mother.” As for his own most intimate devotion, John was “the disciple whom Jesus loved.”

None of these idealized relationships falls into the norm of the heterosexual family. In the way they differ so fundamentally from most family structures in both ancient Palestine and today’s society, it falls, again, logical to sum them up as just as “queer” as the Holy Family.

It is not that the typical heterosexual nuclear family is not found in the Bible. It is there, too, and, of course, not infrequently. But it is at same time remarkable how often this is presented as distinctly dysfunctional. In the very first straight family ever, Eve entices her husband into partaking of the forbidden fruit, after which their firstborn son, Cain, murders his younger brother. Noah curses one of his own sons and his descendants for eternity, while some generations later Abraham exiles his eldest son to the wilderness and is willing to cut the throat of his most cherished son, as if he were a sacrificial lamb. Abraham’s nephew Lot offers an enraged group of men to rape his two unblemished daughters, instead of attacking two guests. The mob declines the offer but a drunken Lot later sleeps with his daughters himself. Rebecca fools her husband Isaac and cheats her eldest son of his patrimony, Jacob is offered a handmaiden by his wife Rachel, in order to conceive more children in the disturbing manner later put into use in Margaret Atwood’s dystopian tale, while the war hero Jephthah kills his only child as a sacrifice to God.

The many dysfunctional straight families of the Bible may, of course not, be understood as meaning that the heterosexual nuclear family is contrary to Scripture. There is also a number of exemplary straight couples, like Esther and king Ahasuerus, John the Baptists’ parents Elizabeth and Zechariah, and Paul’s good friends Priscilla and Aquila. It is therefore not possible to take the idealized queer relationships of the Bible as meaning that one really should break traditional patterns of gender and family constellations. This would only be an example of heterophobic cherry picking. But how, then, is this to be understood?

Love
“The greatest is love,” says Paul in 1 Corinthians. This is not only an unambiguous message but perhaps as close as one may get to the very core of the Christian gospel. For the Bible is full of love. Love is what characterizes all the relationships that are presented as exemplary. There is Ruth’s love for Naomi, Jonathan’s love for David, Zechariah’s love for his wife Elizabeth, and the Roman officer’s love for his “young man”.

It is when love is no longer there things go awry. What we really see in all the malfunctional relationships is the absence of love.

The Christmas gospel with Joseph, Mary, and Baby Jesus cannot be seen as a message of any limited family values. This is a gospel of unlimited love. It is the love of the unwed mother for her child, it is the love of Joseph for these two people that God has put in his way, the single mother and the child who is not his. But most of all, it is God’s absolute love to mankind to whom he gives his son, born out of wedlock.

If we see the Gospel’s message of unconditional love in connection with all the queer relationships in the Bible, we find that it is hard to identify any particular family pattern as exemplary. But with Ruth and Naomi, David and Jonathan, Jesus and the disciples, and, not least, with the Holy Queer Family, the Bible tells us that what really matters when it comes to our most intimate relationships. The most important is not what pattern we choose for our relationships but with what we fill these patterns. The most important is love.

Sex and religion at the 63ª Feira do Livro in Porto Alegre

Obrigado and thank you so much to the 63rd Feira do Livro de Porto Alegre for inviting me and letting me come and talk about the Portuguese edition of my book Sex and Religion - Sexo e religião. Do baile das virgens ao sexo sagrado homossexual, wonderfully translated by Leonardo Pinto Silva. It really was a wonderful experience and I am very grateful for both the flattering presentation of me by the Feira itself and the media interest it also generated.

• Sexo o religião por Dag Øistein Endsjø
• Uma relação histórica: sexualidade e religião com Dag Øistein Endsjø
• Dag Øistein Endsjø: “A questão dos valores tradicionais é um fenômeno moderno”
• Dag Øistein Endsjø na 63° Feira do Livro de Porto Alegre
• “Os transgêneros são, talvez, a minoria mais vulnerável”
• Time completo: Confira quem são os 11 nomes que compõem a delegação de autores escandinavos

Erna og selen

Erna og sjøløven i Akvariet i Bergen ble bestevenner. Det er tvilsomt at vi får se bilder av Erna posere også med den like medieglade selen som ble skutt i Troms. Det vil nok være for trist. Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. oktober 2017

Erna Solberg og sjøløven som klemmer hverandre, er antagelig valgkampens mest betagende bilde. Uansett politisk ståsted, er det vanskelig å ikke la seg berøre. Scenen fra Akvariet i Bergen viser ganske enkelt et vakkert møte mellom menneske og dyr. Det minner oss om hvordan det ofte ikke er så mye som skiller dyrene fra oss.

Det er mange bilder som viser vår statsminister som formelig stråler i møte med bl.a. hunder, kyr og lemurer. Ernas glede over møtet med den dyrene, er samtidig like typisk norsk som hennes uformelle vesen. Medier av alle slag flommer over av historier om nordmenns møter med ville dyr, der unge og gamle prøver å formidle den lykken, det fantastiske, ved en virkelig interaksjon med et helt annet, levende og bevisst vesen.

Det er rever i bilseter, grevlinger på stuebesøk, vaffelspisende jerver, ender som reddes av politiet i trafikken, elger som ønsker å klappes, vennskapelige kråker, selskapssyke ryper, tamme gjess i skjærgården, spekkhoggere som kommer opp til kajakkpadlere. De gode fortellingene vil ingen ende ta. Og de leses, og tas til hjertet, av uendelig mange flere. Akkurat som med møtet mellom Erna og den store selen.

Om Erna hadde reist litt lenger nord, til Reisaelva i Troms, kunne hun ha møtt også en annen medievennlig sel. Men akkurat dét er dessverre for sent. Den fikk nemlig en kule gjennom hodet for noen uker siden, fordi laksefiskere ikke utstod at selen gjorde det seler vanligvis gjør, spiste fisk.

Det er tvilsomt vi får se bilder av Erna posere også med den døde selen. Det vil nok være for trist for vår statsminister.

Drepte dyr typisk norsk
Men kanskje Erna likevel skulle ha reist til Troms for å la seg avbilde med den døde selen. For fortellingen om selen som ble skutt bare fordi den var seg selv, er også typisk norsk. Dette er det typiske resultatet av politikken Høyre fører, i full samforståelse med Arbeiderpartiet, Frp, KrF og ikke minst Senterpartiet, som ønsker en enda mer dyrefiendtlig politikk.

Selv om Bernkonvensjonen er klar på at i utgangspunktet er alle dyr fredet, og jakt bare er unntaket, er det i realiteten motsatt i Norge. Så lenge en bestand så vidt kan overleve, ofte ikke det en gang, legges det gjerne opp til såkalt beskatning.

Det er nesten ingen grense på hvordan dyr drepes i landet vårt. Fullt lovlig. Det handler ikke primært om jakt på elg og hjort, hvis kjøtt fyller mang en fryser. I tillegg til de mange utrydningstruede rovdyrbestandene som stadig desimeres, drepes utallige dyr bare for underholdningens skyld, fordi vi ganske enkelt ikke tåler å ha dem i nærheten, fordi vi finner på enhver unnskyldning til å drepe vesenene som er annerledes enn oss.

Rene konkurranser opprettes for å drepe flest mulig kråker, grevlinger drepes bare fordi vi ikke tåler at de besøker hagene våre, bever likvideres kun for gøy, rev skytes bare for å bli hevet i søpla, fugler drepes i mengder fordi vi ikke tåler å ha dem i forstedene våre, glade jegere kan fritt utrydde hele lokalbestander av ryper, om vi leser om nesten tamme villdyr i avisen kan vi fritt gå og drepe dem samme dag, og selv i nasjonalparkene slakter vi jerv med ungene sine i hiene deres.

I sommer så vi et enormt engasjement for at Os kommune ikke skulle likvidere svanen Havnesjefen, som forsvarte seg og sin familie etter å ha blitt plaget i årevis. Det de fleste glemmer, er at slike drap på sakesløse dyr skjer hver eneste dag. Over hele landet.

Ville dyr har det ganske enkelt ikke bra i Norge.

Men kanskje bilder av partiledere med hauger av døde dyr derfor er nettopp det vi trenger for å forstå hvilken politikk vi fører mot dyrene? Erna også med den døde selen. Jonas smilende med nyskutt jervemor og valpene hennes. Knut Arild og Siv med en container full av drept rev. Trygve glisende med dyr han liker å skyte i hagen sin. De som dreper dyr bare for underholdning, eller bare fordi de mener dyrene er i veien, er likevel i mindretall. Et uendelig lite mindretall. Men ved å la denne praksisen være fullt lovlig, fratas ikke bare mengder med dyr selve livet helt unødig. Muligheten for det massive flertallet til å møte ville dyr i sitt rette element, reduseres radikalt.

At Erna elsker dyrene hun møter, er hevet over all tvil. Vi kan nok gå ut fra at de fleste andre partilederne også er glade når de får anledning til å møte et villt dyr. Spørsmålet er og blir hvorfor det ikke speiles i deres politikk? Men når vil de innse at alle de dyrene de ikke møter, er like mye individer som dem de møter, har like mye krav på respekt for sitt levesett og rett til liv?

Kanskje det er på tide med en ny politikk: Ganske enkelt legge til rette for at de fleste dyr få leve i fred?

Freddy og selen. Den stolte store sterke mannen med selen i Reisaelva, skutt fordi den våget å spise fisk i en norsk elv.

Hva blir konsekvensene om menneskets jakt på udødelighet lykkes? En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (2:2)

Er udødelighet noe å trakte etter? Eller har døden en verdi seg selv. Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer dette og mer i den andre episoden av Livet, døden og udødeligheten. Akkurat publisert på Religioner.no. Samtalen er ledet, innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.

Selve videoen er også tilgjengelig på Vimeo her.

At mennesket streber etter fysisk udødelighet er ikke noe nytt. Det nye er at vi nå muligens kan lykkes.

Hvem vil i så fall få tilgang til denne kuren mot alderdom og død? Blir det kun de aller rikeste? Frem til nå har døden vært uunngåelig for både fattig og rik. Hva om dette endrer seg? Vil en medisinsk ungdomskilde i fremtiden få dagens skjevfordeling til å virke bagatellmessig til sammenligning? Kommer de rike til å leve i luksus i århundrer, mens de fattige lever like korte og elendige liv som før?

Hva om europeiske velferdsstater gjør en slik alderdomskur tilgjengelig for hele folket? Vil vi da måtte avstå fra å få barn? Hvordan vil det påvirke oss om livsfasen alderdom forsvinner? Og hva med miljøet, dyr og verden som helhet?

Om noen skulle ønske å lese mer om udødelighet, kan boken min Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, kanskje være av interesse.

Første del av denne samtalen mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø er å finne her.

ENDSJO.xyz - Ny blogg

Jeg har akkurat opprettet ny blogg, og adressen er ENDSJO.xyz.
Alle nye artikler blir lagt ut der, etter hvert også alle de andre. I tillegg kommer info om bøker, vitenskapelige artikler, intervjuer og annet. Følg meg gjerne.

I have just established a new blog and the address is ENDSJO.xyz. All new articles will be posted there, and gradually all the old ones too. In addition there will be info on books, scholarly articles, interviews and other. You are welcome to follow me.

Fortellingen om den nye likestillingsloven

Den nye, felles likestillingsloven for alle diskrimineringsgrunnlag kom ikke av seg selv. Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 22. juni 2017.

Stortinget vedtok nettopp felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Men den kom ikke av seg selv. Dette er historien om hvordan loven ble til. Seksten år tok det fra ideen først ble lansert. Prosessen sier en del om norsk likestillingspolitikk.

Da jeg som ung doktorgradsstipendiat i Aftenposten 12. juni 2001 ba om at man må «utvide både Likestillingsloven og Likestillingsombudets mandat til å gjelde all diskriminering», ble det ikke den store responsen.

Talspersoner for ulike minoriteter fikk ikke så mye spalteplass på denne tiden, mens de fleste feminister syntes å være strålende fornøyd med at ingenting annet enn kjønnsdiskriminering var forbudt.

Loven måtte gjelde alle
Berit Vegheim, leder for Stopp Diskrimineringen og mangeårig aktivist for likestilling av funksjonshemmede, Tone Maria Hansen, leder for det som da het Landsforeningen for Transseksuelle (LFTS) samt en del aktører innenfor homobevegelsen innså derimot umiddelbart at likestillingslovgivningen må gjelde alle like mye.

Norge kunne ganske enkelt ikke oppnå generell likestilling så lenge loven selv diskriminerte og sa at de samme diskriminerende handlingene var enten ulovlige eller fullt lovlige avhengig av hvem som rammes. Slik var jo norsk lov rett og slett i strid med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud.

Sammen med Vegheim og Hansen fikk vi i 2004 opprettet Menneskerettsalliansen som samlet en rekke likestillingsorganisasjoner med fokus på etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Slik startet selve arbeidet med en felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Ilddåpen

Ved siden av vår stadige strøm av innlegg i avisenes debattspalter var Menneskerettsalliansens ilddåp Stortingets behandling av etnisk diskrimineringslov, som EU forpliktet Norge å innføre.

Stortingsrepresentantene var først forvirret da vi kom og maste om funksjonshemmede, transpersoner og Gud vet hva, for dette handlet jo om antirasisme.

De tok likevel poenget umiddelbart da LFTS’ Ingvill Størksen presenterte seg slik: «Vi representerer en gruppe som har null vern mot diskriminering i loven. Nå skal jeg fortelle om hvordan det er.»

Resultatet ble at både de rødgrønne og Høyre ba den borgerlige regjeringen om å sørge for at alle skulle få diskrimineringsvern.

Kunne bare gå en vei
Etter regjeringsskiftet i 2005, tok Høyres Olemic Thommessen og André Oktay Dahl opp tråden og fikk med Erna Solberg på et representantforslag (Dokument 8-forslag) om generelt diskrimineringsvern.

Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles lov.

I utvalgets referansegruppe var Menneskerettsalliansen bare en av mange, men ifølge utvalgets medlemmer var vår argumentasjon avgjørende for at de gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i loven. Det var jo den eneste måten alle kunne få vern på.

Det var knapt en sky på himmelen.

Vi tenkte ikke så mye over enkelte absurde enkeltuttalelser, som representanten for Fagforbundet som i forbifarten beklaget seg over hvordan funksjonshemmede og homofile tok alt fokus bort fra kjønnslikestilling – på dette tidspunktet var det ikke engang forbudt å diskriminere noen av dem.

Eller som LOs Gerd Kristiansen, som i sin høringsuttalelse klarte å si at man fremdeles måtte ha en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle» – som om ikke alle mennesker også har en etnisk eller seksuell identitet, kjønnsidentitet eller funksjonsevne.

Omtrent alle de andre høringsinstansene var jo enstemmig positive. Dette kunne bare gå en vei. Men hva visste vi?

Plutselig ble den skrotet
Etter at likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) som støttet felles lov fullt og helt, ble byttet ut med Audun Lysbakken, ble plutselig hele fellesloven skrotet.

De gamle feministene i LO, SV og Ap hadde brukt makten sin, og de skulle ha seg frabedt at kjønnslikestillingen ble dratt ned på nivå med diverse minoriteter. Norsk likestillingsdebatt er nok unik i verdenssammenheng ved at det at noen er en minoritet, kan bli brukt mot en.

Det viktigste av alt var å fremme tradisjonell statsfeminisme, som vi igjen og igjen har sett systematisk overser alt annet enn hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-transkvinner.

Fire lover
Resultatet ble altså ingen felles lov i 2013, men i stedet en fortsatt egen kjønnslikestillingslov som hadde adskillig sterkere vern enn de tre medfølgende lovene for etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

De som ble diskriminert på grunn av andre forhold, fikk fremdeles ikke noe som helst vern.

Vi så likevel nytt håp i regjeringsskiftet det samme året, da Høyre og Frp i sin regjeringserklæring slo fast at det skulle bli en ny felles likestillingslov for alle grunnlag.

Samtidig er det bare å anerkjenne hvor dyktige bare-oss-feministene var med på å fremme seg selv og sine særinteresser. De har langt på vei kuppet selve diskursen på venstresiden, som når en ellers oppegående politiker som Snorre Valen klarte å påstå fra Stortingets talerstol at bare «kvinnediskriminering er et samfunnsproblem som krever samfunnsmessig endring» – som om ikke det gjelder like mye homofobi, transfobi rasisme og fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper. «Vesentlige forhold ved en person»

Forslaget om felles lov som til slutt kom fra den blåblå regjeringen var likevel ikke perfekt. Stortinget gjorde her derimot en viktig innsats. Både tilhengere og motstandere av felles lov klarte å redde redegjørelsesplikt, diskrimineringsvern i familielivet og at også «andre vesentlige forhold ved en person» kom med.

Venstre ble tungen på vektskålen. Mens mange påpekte de to første manglene, var det nok Menneskerettsalliansen som ved å lobbe kontinuerlig i ukene før vedtaket, fikk igjennom at loven måtte gjelde alle.

Underlig nok kom beskyttelsen av «andre vesentlige forhold ved en person» bare med i formålsparagrafen, men slik ble det altså i denne omgangen.

Alle har likevel god grunn til å glede seg over felles lov som nesten helt likestiller alle diskrimineringsgrunnlag. For hvem vil vel være med på å holde andre nede?

Dagen da ALLE fikk diskrimineringsvern i Norge

Sent i går kveld godtok endelig Stortinget i sin annengangsbehandling at at ALLE skal beskyttes mot diskriminering i den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er historisk. Som loven sier: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.»

Stortingets første visepresident, Marit Nybakk, klubber inn enstemmig vedtak om ALLE skal ha vern mot diskriminering.

Nå endelig. Felles lov. For alle diskrimineringsgrunlag. Endelig sier loven at alle diskriminering er like alvorlig. Alle partiene passet på å få med at «andre vesentlige forhold ved person» også er med. Det ble ingen svekkelse av det eksisterende vernet. En lykkelig slutt.

Det tok sin tid. Det har vært gøy. Det har vært slitsomt å være blant de som har arbeidet for dette. Til tider frustrerende. Mest av alt har det vært inspirerende. Ikke minst takket være de veldig mange - politikere, aktivister, byråkrater, enkeltpersoner - som støttet ideen, de mange som så det selvsagte og kjempet sammen med Menneskerettsalliansen.

Den nye felles loven som erstatter de fire eksisterende likestillings- og diskrimineringslovene, hever alle diskrimineringslovene opp på nivå med vernet for kjønnslikestilling, som inntil nå har hatt en særstilling i norsk lov. Slik signaliserer lovverket nå hvordan all diskriminering er like alvorlig uansett hvem som rammes og hvordan all diskriminering har utgangspunkt i lignende strukturelle forhold i kultur og samfunn.

Min første sak om behovet for at alle må ha samme vern mot diskriminering i loven. Aftenposten 12. juni 2001, på dagen seksten år før dette ble vedtatt av Stortinget. Det er blitt en del spaltemetre om samme emne siden da.

Stortingsflertallet sikret heldigvis også at loven også skal gjelde i private forhold og familieliv, selv om regjeringen ikke foreslo det. Redegjørelsesplikten vil også bli videreført, men akkurat dette vil tilføyes i en ekstra avstemning 21. juni etter at det ble noe feil med den opprinnelige stemmegivningen. Underlig nok spesifiserer ikke loven at diskrimineringsvernet for «andre vesentlige forhold ved en person» annet enn i formålsparagrafen, så her blir det en juridisk utfordring som man får håpe snart blir ryddet opp.

Det har altså skjedd litt. Stortingets første vedtak av loven på mandag skjedde nøyaktig på dagen seksten år etter at jeg først begynte å skrive om behovet for at alle som diskrimineres må beskyttes av likestillingsloven og likestillingsombudet - altså en tid da bare kjønnsdiskriminering var beskyttet i loven. Tretten år siden jeg sammen med emminente Berit Vegheim og Tone Maria Hanssen var med på å danne Menneskerettsalliansen og for så å fortsette som mangeårig leder. Tolv år siden vi - med uvurdelig hjelp av SVs flotte Gro Lindstad som vår veileder - lobbet som fullt i sammenheng med behandlingen av etniskdiskrimineringslov og fikk alle partier til å etterlyse behovet for at alle trengte vern i loven. Elleve år etter at vi var med og assisterte Høyres fine Olemic Thommessen og André Oktay Dahl i deres dok 8-forslag om at all diskrimering måtte forbys. Åtte år siden Diskrimineringslovutvalgets forslag til felles lov, som også inkluderte «andre vesentlige forhold ved person» etter argumentasjon fra oss og våre allierte om at norsk lov måtte beskytte alle mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Fire år siden den rødgrønne regjeringen droppet felles lov etter aktiv innsats fra bare-oss-feminister i LO, Ap og SV som ikke ønsket at alle diskrimineringsgrunnlag skulle heves opp på samme nivå som kjønn, noe som førte til at det i stedet ble en egen lov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og at også vernet for «andre vesentlige forhold ved person». Fire år siden flotte Jeanette J. Solstad Remø overtok stafettpinnen som leder av Menneskerettsalliansen. Nesten fire år siden den blåblå regjeringen sa i sin regjeringserklæring at det likevel skulle bli felles lov. Tre år siden det endelige grunnlovsvedtaket om generelt diskrimineringsvern, som vi og så mange andre også jobbet for. Et par måneder siden dyktige Jan Elisabeth Lindvik ble leder i Menneskerettsalliansen med meg som nestleder. Noen uker siden det endelige forslaget om ny felles lov likevel ikke skulle inkludere alle. Og et par uker siden jeg, Jan Elisabeth, Berit og Jeanette løp fra parti til parti på Stortinget for å få dem til å huske at menneskerettighetene gjelder alle, at alle trenger diskrimineringsvern i loven og at derfor måtte også «andre vesentlige forhold ved person» være med.

Dannelsen av Menneskerettsalliansen i 2004. Jeg og to av mine evige allierte, Tone Maria Hansen og Berit Vegheim. Jeanette J. Solstad Remø er også med oss i ånden.

Da vi løp fra kontor til kontor, var det også fint å tenke på alle de som har hjulpet oss underveis. Som alle politikere som har støttet Menneskerettsalliansen gjort så mye for stadig å forbedre lovverket - fordi de også mener at ALLE fortjener samme vern mot diskriminering i loven. Olemic Thommessen, Håkon Haugli, Gro Lindstad, André Oktay Dahl, Olav Gunnar Ballo,Erna Solberg, Gunn Karin Gjul, Øyvind Håbrekke, Kjell Erik Ullmann Øie, Ingvill Størksen, Espen Ophaug, Knut Storberget, Trine Skei Grande, Monica Tjelmeland, Hege Haukeland Liadal, Siri Storstein Hytten, Karin Andersen, Torbjørn Røe Isaksen, Jon Reidar Øyan, Signe Øye, Torny Pedersen, Mette Tønder, Geir Jørgen Bekkevold, Silje Kvamme Bjørndal, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Manuela Ramin-Osmundsen, Karita Bekkemellem, Torstein Dahle, Torbjørn Urfjell, Lars Gjemble, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Hege Solbakken og mange flere. Vi tenker med takknemlighet på alle de andre som også har bidratt i styret til Menneskerettsalliansen, Mikael Scott Bjerkeli, Tove Linnea Brandvik, Ronald Craig, Karine Dybvik, Christian Fjellstad, Tone Maria Hansen, Hedvig Skonhoft Johannesen, Ann Kristin Krokan, Henrik Lunde, Andreas Meeg-Bentzen, Vibeke Marøy Melstrøm, Mats Nilsen, Anette C.W. Pettersen, Terje Pettersen,Knut Prytz, Helge Olav Ramstad, Stian Sigurdsen, Marie Pernille Sivertsen, Magnar Sortåsløkken, Ingvill Strøksen og Helge Svare. Og til alle våre medlemsorganisasjoner, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN), FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR), Norges Handikapforbund (NHF), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Skeiv Ungdom (SkU), Stopp Diskrimineringen, Synshemmede Akademikere (SAF), Taternes landsforening og ULOBA - Andelslag for borgerstyrt personlig assistanse. Og på de uendelig mange andre som har hjulpet oss underveis, som Rolf Martin Angeltvedt, Hanne Bjurstrøm, Inger Lise Blyverket, Nadeem Butt, Gunnar Buvik, Lars Christensen, Kristine Eide, Marna Eide, Marius Emberland, Ingvild Endestad, Anne C. Eriksen, Kim Friele, Beate Gangås, Ingeborg Granheim, Hans Petter Graver, Pål Vegard Hagesæther, Hege Herø, Grete Hjermstad, Arni Hole, Jon Martin Larsen, Arne Lein, Synne Lerhol, Anne Lieungh, Terje Marøy, Kristin Mile, Bera Moseng, Bård Nylund, Tom Ovlien, Anita Rahore, Hanna Rummelhoff, Anne Sender, Bente Skansgård, Svein Skeid, Hege Skjeie, Vidar Solheim, Karin Stoltenberg, Are Saastad, Tonje Merete Viken, Ola Ødegaard, Sunniva Ørstavik, Knut Olav Åmås og så mange, mange flere.

Livet, døden og udødeligheten – En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (1:2)

Forestillinger om en eksistens etter døden finnes i alle kulturer. Hva skyldes det? Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer tanken om et evig liv her og nå og i det hinsidige. Videoen ble opprinnelig publisert på Religioner.no 31. mai 2017 og er innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.

HER ER LINK TIL VIDEOEN PÅ VIMEO.COM.

Det finnes ingen beviser for at livet fortsetter etter at vi dør. Ikke desto mindre er troen på en videre eksistens etter døden nærmest universell. Vi finner slike forestillinger i alle kulturer og i de eldste historiske kilder. Hva skyldes det?

Det er menneskers forestillinger om en videre eksistens i det hinsidige som er temaet for denne første episoden i videoserien «Livet, døden og udødeligheten». Her diskuterer Dag Øistein Endsjø og Per Fugelli døden, hva den betyr for oss mens vi lever, og de mange oppfinnsomme måtene vi forsøker å overvinne den på.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionhistorie og har skrevet blant annet bøkene Udødelighetens historie, Greek resurrection beliefs and the success of Christianity og Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex, som er utgitt på elleve språk. Per Fugelli er professor i sosialmedisin og har skrevet flere bøker om døden og det å dø. Den mest kjente av disse er trolig Døden, skal vi danse?

Om noen skulle ønske å lese mer om udødelighet, kan boken min Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, kanskje være av interesse.

Annen del av samtalen mellom Fugelli og Endsjø, finnes her.

Feminisme for alle

Feminisme er for alle – uansett kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, etnitet, religion eller andre likende forhold ved en person. La norsk lov også speile dette. Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 28. juni 2017.

Som flere har påpekt i sammenheng med regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag, representerer den nåværende likestillingsloven for kjønn en gullstandard ved hvordan den i tiår har gitt det sterkeste vernet mot diskriminering i alle deler av samfunnet. Det er likestillingsloven alle kjenner til, både arbeidsgivere, arbeidstakere og folk flest. De mange andre diskrimineringslovene blir oftere glemt.

At likestillingsloven som gullstandard er et argument for fortsatt egen kjønnslov, er derimot en misforståelse. Som enhver solidarisk feminist vil understreke, er det essensielt at samme gullstandard må gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag. At det fantastiske renommeet likestillingsloven har, kan gagne alle. Ikke minst er dette essensielt for de mange kvinner som også er etniske, religiøse eller sosiale minoriteter, funksjonshemmede, lesbiske, bifile, trans eller eldre, som påpekt av YS, Likestillingsombudet, JURK, MiRA og mange flere. Det er dette som er feminisme for alle.

For feminismens essens handler om å rette opp urettferdigheter og ulikheter. For alle. Det historiske utgangspunktet for feminismen er selvfølgelig kvinners stilling, men dette var ikke noe som fulgte av kvinners natur. Tvert imot, som man ser av pionérer som Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges, ble kampen for kjønnslikestilling utløst av det faktum at kvinner var systematisk diskriminert bare på grunn av sitt kjønn. Wollstonecraft og de Gouges kjempet mot den urett som var. De ønsket at all diskriminering skulle forsvinne. Det er dermed fullstendig logisk at det er akkurat like viktig at heller ikke menn skal diskrimineres på grunn av sitt kjønn. Og like selvsagt at ingen skal diskrimineres på grunn av sin etnisitet, tro, funksjonsevne, seksuelle orientering, kjønnsidentitet, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved ens person.

Regjeringens forslag til felles likestillingslov er spesielt viktig ved hvordan det hever andre diskrimineringsgrunnlag opp på samme nivå som kjønn. Det er også forbilledlig ved gi vern til alder og sammensatt diskriminering.

Forslaget er likevel ikke feilfritt. Men Stortinget som nå behandler saken, kan med et enkelt strøk gjøre loven omtrent perfekt, slik at den ikke reduserer eksisterende vern, sikrer alle vern og alle like mye vern mot diskriminering. Disse mest grunnleggende prinsippene, er også noe alle stortingspartiene tidligere har gått inn for.

Dette kan ganske enkelt fikses, ved å gjøre tre ting som det massive flertallet av høringsinstansene har bedt om. Beholde vernet i familielivet og redegjørelsesplikten for alle diskrimineringsgrunnlag. Gi vern til også «andre liknende vesentlige grunnlag ved en person», i samsvar med grunnloven og menneskerettighetenes generelle diskrimineringsvern. Og rette opp de få skjevhetene som fremdeles gir ulikt vern til ulike grunnlag.

Slik kan Norge få verdens beste likestillingslovgivning. Og det er vel det både regjeringen og stortingsrepresentantene ønsker?

Shame! Take a Study of Religion course in SKAM at the University of Oslo

Honour and dishonour. Slutshaming and closet gays. Sex of all kind. Identity. Fear of pregnancy. Drugs. Relationship between parents and children. All the major issues in the Norwegian cult TV series SKAM reflect not only contemporary adolescence, but also how much of our entire existence is characterized by religion, directly or indirectly. As in society in general, even the most secularized SKAM characters deal with religious ideas, symbols, and beliefs through how these have shaped and still affect our culture.

This is some of what you may learn in the new Study of Religion course, REL1111 Religion in SKAM. The course will be held at IKOS at the University of Oslo for the first time this fall. 22 August 2017.

Learn about how SKAM is a microcosm, where different world views, in various degrees influenced by religion, exist side by side. We will look at how the actions of Isak and Even, Sana and Yousef, Noora and William, are influenced by Christianity, Islam and other religions. What would have been different and what would have been the same if they lived in another society or in another time? How do shifting frameworks determine how we live our lives, at home and at school, within and outside religious space, whether you are male or female, gay or straight? To what extent do we have the opportunity to live the lives we want to and how was this before?

Dag Øistein Endsjø, who has written the book Sex and Religion which is published in eleven languages, is responsible for the course. He is, however, not the only instructor. Anne Stensvold, who have recently published books on the history of pregnancy and on politics and religion, will also teach, and so will Hanna Havnevik with her broad expertise in Buddhism and recent anthology, Buddhist Modernities (Havnevik et al.), Nora Stene, who specializes in religion among children and youth, Ragnhild J. Zorgati, who is an expert on Islam and pluralism and on religion and gender, and Cecilie Endresen with her interdisciplinary expertise in contemporary Islam and Christianity.

For more information about the course, contact Dag Øistein Endsjø at d.o.endsjo@hf.uio.no or +47 9904 3311.

For articles about the course, see Aftenposten 22 May 2017 (in Norwegian) and Universitas 22 May 2017 (in Norwegian).

Hvorfor ikke diskrimineringsvern for alle?

De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Kronikken skrevet av meg og leder av Menneskerettsalliansen, Jan Elisabeth Lindvik, ble opprinnelig publisert i Dagbladet 24. april 2017.

Med den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven har Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gjort mer enn de aller fleste for å vise hvordan all diskriminering er like alvorlig, uansett om det rammer noen på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ikke minst er loven forbilledlig ved å gi et likere vern og ved hvordan den forbyr sammensatt diskriminering. Horne skal ha all honnør for dette.

Underlig nok har hun likevel valgt å fortsatt avgrense diskrimineringsvernet. Den nye loven beskytter ikke andre enn dem som rammes av diskriminering relatert til et begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag. Mange blir stående utenfor.

Siv Tove Pedersen, som hadde lungekollaps, ble nektet å stå i transplantasjonskø fordi hun var metadonbruker. Det ble hennes død. Bianca Kathrine Karlsen, som veide 200 kilo, opplevde å bli spyttet på av vilt fremmede mennesker og stadig fortalt at hun ikke fortjente å leve: «Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var.»

Fattige barn har over tre ganger større sjanse for å bli mobbet enn andre barn. Bdsm-ere (utøvere av bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadisme og masochisme, red. anm.) er blitt mobbet ut av videregående skole, får voldtektssaker henlagt på grunn av sin seksuelle orientering og trakasseres av helsepersonell. Kirkens bymisjon melder om sterk økning av vold og trakassering av prostituerte, mens tidligere prostituerte er paria i arbeidslivet.

Dette er bare noen av eksemplene på diskriminering som ikke dekkes av regjeringens forslag til felles likestillingslov.

Da Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i 2006 initierte arbeidet om en felles likestillingslov, var målet nettopp å sikre at «alle diskriminerte skal sikres rettsvern». Også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet understreket at «alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud». Diskrimineringslovutvalget foreslo derfor i 2009 at en felles likestillingslov også skulle inkludere «andre liknende vesentlige forhold ved en person». I 2013 var Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Venstre enige om at dette skulle inkluderes i alle likestillings- og diskrimineringslovene. Det er synd om denne tverrpolitiske enigheten om å gi alle vern i likestillingslovgivningen ikke følges opp.

BLDs begrunnelse for at ikke alle skal beskyttes, er å sikre «forutsigbarhet», hindre «økt rettsliggjøring« og for «å unngå en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien». Vel, nå blir rangeringen i stedet total for dem som står helt utenfor lovens beskyttelse.

Diskriminering handler ganske enkelt om usaklig forskjellsbehandling, f.eks. at mennesker nektes jobb, goder eller tjenester bare fordi de er dem de er. Dette er et juridisk prinsipp som er verken uklart eller uforutsigbart. Med tanke på arbeidsgiveres aktivitetsplikt, er det samtidig åpenbart at man eventuelt kan se bort fra andre liknende vesentlige forhold ved en person, men en bestemmelse om å fremme mangfold generelt vil også være et alternativ.

All diskriminering er faktisk allerede forbudt i Norge, gjennom et generelt forbud i Grunnloven og gjennom det generelle diskrimineringsforbudet i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som også er norsk lov. Den underlige motstriden mellom diskrimineringslovgivningen på den ene siden og grunnloven og menneskerettighetene, blir nå værende.

I praksis betyr det at om man rammes av diskriminering som ikke spesifiseres av likestillings- og diskrimineringsloven, kan man ikke klage til Likestillingsombudet, som er gratis. Man må i stedet gå gjennom rettsvesenet og risikere hundretusener i saksomkostninger om man ikke vinner fram.

Dette gjelder altså de aller svakeste. De som kanskje mest av alle trengte å være med i den nye felles likestillingsloven, blir fremdeles ekskludert. Det rette vil være å inkludere dem, ganske enkelt ved å legge til «andre liknende vesentlige forhold» ved en person i loven.

Ære og straff

Mens regjeringen lanserer handlingsplan mot ærestvang og negativ sosial kontroll, gir norske domstoler strafferabatt av hensyn til tradisjonelle norske forestillinger om ære. Opprinnelig publisert som «Norske æresbegrep gir strafferabbat» i Aftenposten 3. april 2017.

Tre nylige dommer har delvis unnskyldt forbrytelser ved å skylde på offeret. Stavanger tingrett ga lavere straff til mannen som banket opp kona han trodde var utro, fordi han handlet i «berettiget harme». Samme domstol gikk tilsvarende «under normalstraffnivået» i en voldtektssak, fordi ofrene var prostituerte. I en annen sak der mannen innrømmet voldtekt, mente Vesterålen tingrett at det var en formildende omstendighet at «tiltalte hadde berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem».

Alle disse sakene viser hvordan æresforestillinger på ingen måte er begrenset til etniske minoritetsmiljøer som er fokuset for regjeringens Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Mens regjeringen fortjener all ros for sitt initiativ, er det minst like viktig å se nærmere på norsk rettspraksis.

Personer som selger sex, er «lette på tråden» eller utro, handler alle i strid med tradisjonelle norske æresbegreper som fremdeles ikke er forsvunnet fra vår kultur. Ifølge menneskerettighetene er Norge som stat forpliktet å hindre at slike «æresløse» mennesker blir utsatt for tvang, vold, trakassering eller diskriminering. De tre dommene gjør derimot det absolutt motsatte, og signaliserer at man skal ha forståelse for de som bruker tvang og vold mot mennesker som lever i strid med æresforestillinger med røtter i tro og tradisjon.

At mennesker som begår æresrelaterte forbrytelser får redusert eller minimal straff, betyr at de som ikke lever opp til andres krav om ære ikke har samme beskyttelse i samfunnet som andre. Dette er et alvorlig problem i mange land som Norge vanligvis ikke sammenlignes med.

Krav på full beskyttelse
Uansett hvor flørtende eller forstått «skamløs» en person kan synes å oppføre seg eller kle seg, er det en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli utsatt for vold eller andre forbrytelser.

Det er heller ikke forbudt å selge sex i Norge, så prostituerte har dermed også rett på likhet for loven. Selv om den mangelfulle norske diskrimineringslovgivningen bare beskytter et avgrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, beskytter FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter all diskriminering uansett hvem som rammes. I dommen der Stavanger tingrett delvis legitimerte vold mot prostituerte, brøt de antagelig både retten til privatliv og retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i kombinasjon med retten til ikke å bli diskriminert.

Utroskap er ikke forbudt og kan heller ikke forbys fordi det kommer inn under menneskerettighetenes rett til privatliv. Selvfølgelig er det lov å bli sint om man utsettes for utroskap, selvfølgelig kan dette trekkes inn som moment i et skilsmisseoppgjør. Men ingen lovlig handling kan brukes som unnskyldning for vold eller trakassering.

Heldigvis har Hålogaland lagmannsrett nettopp satt til side dommen om at «berettiget håp om sex» er formildende i voldtekt. Vi får håpe det tilsvarende skjer med de to andre æresdommene.

Regjeringen som har gjort «retten til å bestemme over eget liv» til et slagord, burde forsikre at æresforbrytelser ikke gis strafferabatt i norske domstoler. Der lovverket ikke er presist nok, er det på tide å rette det opp.

Greek Resurrection Beliefs in another book

It is always interesting to find that some book or article one has written is mentioned in some footnote in someone else’s work. THIS, however, was a bit overwhelming, although also, I must admit, great fun.

In the recent book Resurrection, Hell and the Afterlife by Mark T. Finney, my own book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity is not only referred to: It is made the very topic of a whole subchapter of eight pages, in addition to me being referred to throughout the book, more than any other authority.

Moreover, Finney supports all my claims completely, both on the Greek beliefs in physical immortality and resurrection, on the idea of immortal soul never being important among the Greeks, my arguments about Jewish resurrection mostly not including the physical body, as well as the importance of all this for why the Greeks accepted Christianity in general, and in the form where the emphasis was on the immortality of the flesh.

For more about my own book, Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, please see here.

Når ble alt bare vårt?

I en tid da mange politikere slåss om å drepe flest mulig rovdyr, bør vi spørre oss selv når fikk vi denne retten til å drepe hva som helst, når som helst. Når ble dette landet vårt og bare vårt? Opprinnelig publisert som «Norge tar lederrolle i å drepe truede dyrearter» i Dagbladet 15.03.2017.

Norge var ikke tomt da våre første forfedre en gang kom hit. Det var fullt av liv. Bare ikke mennesker. Fisk og andre dyr levde sine liv i fjordene og innsjøene. Mengder av forskjellige dyr hadde for lengst slått seg ned i kantene av isbreene. Fugler av alle slag fylte både vannet, luften og jorda.

Når vi ikke engang var her først, hvorfor tror vi da at landet bare er vårt.

Det er ikke slik at vi fant opp eiendomsretten. Også mange dyr har sine revir, jakt- og beiteområdene de verger om, de beskytter. Men dette tok vi aldri hensyn til. Vi tok det vi ville ha.

Det handler ikke bare om hva vi bruker til jordbruk, bebyggelse og infrastruktur. Selv i utmarken må alle andre vike for våre interesser. Og med hvilken rett?

Vi ser med forferdelse på hvordan samer, indianere, australske aboriginer og andre folkeslag en gang ble fratatt landet sitt og stadig fordrevet til mindre og mindre områder.

Men vi ser ikke hvordan vi selv gjør akkurat det samme. Men det handler jo bare om dyr? Hva gjør vel det?
Jo mer vi lærer om dyr, desto mer ser vi at det ikke er noen vesensforskjell mellom dem og oss. De har følelser, språk, forskjellige kulturer og bruker redskaper. De har personlighet, viser empati, blir sinte, glade og fortvilte, akkurat som oss. Så hva gir oss retten til å oppføre oss som om vi har enerett på absolutt alt?

«Ecocide» er et nyere juridisk begrep, og betyr altså drapet på hele økosystemer. Det har utgangspunkt i at også andre vesener enn oss selv har grunnleggende rettigheter. Og nettopp fordi alle vesener er avhengige av hverandre, er det følgelig selve økosystemet som ikke kan skades uten videre.

Bak hele konseptet ligger et mer underliggende prinsipp. Jorda hører til alle som bor her. Ikke bare vi mennesker, men alle levende vesener. Det setter spørsmålet ved hele vår selverklærte eiendomsrett over alt og alle.

Det er noe av det samme konseptet vi finner i Bernkonvensjonen, som Norge allerede er bundet av. Her blir det slått fast at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt eller fangst. Konvensjonen opererer også med egen kategori av «strengt beskyttede dyrearter», som inkluderer både ulv, jerv, bjørn og gaupe. Her er jakt bare tillatt når det dreier seg om «alvorlig skade» (serious damage) på avlinger, husdyr eller eiendom, for å bevare annen natur eller på grunn av helse og sikkerhet.

Noe sånt finnes nesten ikke, og følgelig er nærmest all jakt på truede rovdyr i Norge i strid med Bernkonvensjonen.

Regjeringens forslag om å lage en ny naturmangfoldlov slik at flere rovdyr kan skytes, er følgelig grunnleggende i strid med Bernkonvensjonen. Påstandene fra klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen om at Bernkonvensjonen gir «noe bredere rettslig grunnlag for uttak av ulv» er ganske enkelt alternative fakta.

I en forvirret misforståelse av at å slakte ned rovdyr er distriktspolitikk, slåss politikere i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet om å være mest mulig naturfiendtlige. Fordi andre distriktsaker som nedlagte sykehus, politidistrikt og tvangssammenslutning av kommuner trekker velgere, tror disse politikerne at den høylytte distriktsminoriteten av velstående skogeiere og skyteglade jegere representerer flertallet.

Men meningsmåling etter meningsmåling viser at det massive flertallet, både i Norge generelt og i rovdyrsonene, ønsker rovdyr. Det er rovdyrvern som er virkelig distriktspolitikk. Og hvorfor skal ulvene og de andre rovdyrene nesten utryddes?

Dette handler ikke om at de tar levebrødet fra oss eller truer oss. Nei, men om «kultur, økonomi og rekreasjon», som Klima- og miljødepartementet presiserer i forarbeidet til sitt hastverksarbeid av en ny naturmangfoldlov. Dette er begrep som departementet har hentet ut av Bernkonvensjonen, men i total strid med samme konvensjon. For dette er ikke noe som kan brukes som grunn til å drepe truede dyrearter.

Når man ser nærmere på hva regjeringen mener er «kultur, økonomi og rekreasjon», ser man at forståelsen av dette er ganske så spesiell.

Kultur handler om gjerne velstående og påseilte jegere som skal få lov å skyte på alt som rører seg. Det dreier seg også om den fryktkultur som råder mange steder på grunn av blant annet den såkalte «jegerklanen» i Hedmark som i årevis har truet og trakassert folk som er positive til rovdyr.

Økonomi handler om at rike skogeiere, som ofte også er ledende politikere, skal tjene millioner på jakt på en unaturlig stor elgstamme som truer det økologiske mangfoldet.

Rekreasjon handler om at vi skal få gå absolutt hvor vi vil uten å se snurten av et rovdyr, at vi skal kunne slippe hundene våre løs hvor som helst. Og at man tar hensyn til folks fullstendig irrasjonelle frykt for å ha rovdyr i nærområdet.

Og for dette skal truede dyr ikke engang ha livets rett. For dette fordriver vi dem bort fra deres eget land.

Rovdyrpolitikken speiles også i hvordan selv våre mest overflødige interesser alltid trumfer dyrenes mest grunnleggende rett til liv, mat og forplantning. På tross av at regjeringen var klar over hvordan dyr og natur blir skadelidende med frislepp av snøscootere, gjennomførte de det likevel. Nå skal også dyreliv i sjøen bli plaget av vannscootere. Vi tåler ikke dyr i våre nærområder og slakter dem ned av ingen andre grunner enn vårt ubehag. Vi dreper fugleliv for å ha golfbanene i fred og andre dyr for å slippe å møte dem i forstedene. Vi tåler ingen konkurranse i jakt og bruker offentlige midler for å drepe alt som er av mindre rovdyr.

I en verden hvor dyrene er mer truet enn noensinne på grunn av klimaendringer, tap av arealer og regelrett nedslakting, tar vi som verdens rikeste land nå lederrolle i å drepe truede dyrearter og vise minimal respekt for alle andre dyr. Se til Norge, look to Norway, ingen dreper dyr som oss. Vår egoisme er total.

Når kommer de tilbake?

Det er i dag tre år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake? Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 8. mars 2015

Foto av Tanya Palazzo.

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

Alltid i annen rekke?

Kampen mot felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag handler om at kjønn alltid skal ha forrang i likestillingspolitikken. I stedet for en felles kamp for alle former for likestilling, ser mange majoritetsfeminister sin makt truet om ikke alle andre kommer i annen rekke. Saken var opprinnelig publiset som kronikk «Likestillng er for alle» på NRK Ytring 8. mars 2017.

I årets 8. mars-debatt, som så ofte før, protesterer minoritetskvinner over å bli oversett. Det er likevel ikke fraværet av visse paroler som burde opprørt dem mest, men hovedparolen «Beskytt likestillingsloven!» – altså en protest mot regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle grunnlag. Denne parolen er absolutt usolidarisk med alle minoriteter. For så lenge det er en egen likestillingslov bare for kjønn, vil alle andre diskrimineringsgrunnlag alltid stille i annen rekke.

Norge har i dag fire likestillings- og diskrimineringslover for henholdsvis kjønn, etnisitet og religion, nedsatt funksjonsevne og for seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk. Disse lovene er ikke identiske og gir i hovedsak bedre beskyttelse mot kjønnsdiskriminering enn mot annet. Andre diskrimineringsgrunnlag som f.eks. alder, kropp eller sosial bakgrunn har bare delvis eller ikke noen som helst beskyttelse i loven selv om menneskerettighetene forbyr all diskriminering.

At selve loven med den offisielle korttittelen likestillingsloven bare er for kjønn, innebærer samtidig også en systematisk usynliggjøring av alle andre diskrimineringsgrunnlag. Både fagforeninger og arbeidsgivere er vant med den gamle likestillingslovens krav til både aktivitetsplikt og andre kjønnslikestillingstiltak. Den uoversiktlige buketten av nyere diskrimineringslover blir oftere glemt. Likestilling bare for noen?

Likestilling gjelder alle. Det handler ganske enkelt om at alle skal ha samme rettigheter og muligheter uansett identitet.

Likestillingspolitikk er samtidig en maktarena. Og her har feminister som bare kjemper for hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede cis-kvinner makten både i arbeidslivet, fagforeningene og i politikkens venstreside. Og slik ønsker dessverre mange at det fortsatt skal være.

Det er ikke slik at disse bare-oss-feministene er direkte imot likestilling av andre grupper. Dette må bare alltid komme i annen rekke. Ingenting må skygge for å fremme kvinners stilling. At vel en fjerdedel av alle kvinner likevel faller ut fordi de har ulike minoritetsidentiteter, er dermed ikke så nøye.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering.

Siden disse bare-oss-feministene ønsker at kjønn skal være i en særklasse, prøver de å gjøre alle andre diskrimineringsgrunnlag til bare et minoritetsspørsmål. Som LOs Gerd Kristiansen uttalte i høringsuttalelsen til felles likestillingslov: «Kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle», som om ikke alle mennesker også har en etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, funksjonsevne, kjønnsidentitet eller sosial bakgrunn. Skal man i stedet ta bare-oss-feministenes argumentasjon til følge, blir det slik legitimt å bruke noens minoritetsstatus som argument mot deres rettigheter.

Selv om noen alltid er mer utsatt, må man likevel være klar over at ingen er immune mot diskriminering. Mens hvite, heteroseksuelle, ikkefunksjonshemmede, menn tradisjonelt har vært privilegerte i vår kultur, indikerer statistikk fra skole, utdanning, omsorgsrett og helse at noe i dagens samfunnsstrukturer nå virker mot dem. Likestilling er en kompleks affære.

Feministisk stigefjerning
Bare-oss-feministene som ønsker et likestillingsmonopol og å trekke stigen opp etter seg, undergraver ikke bare sin egen legitimitet, men selve det feministiske prosjekt.

Feminismen oppsto ikke fordi noen kvinner bare ønsket å fremme seg selv. Den ble til fordi kvinner ble diskriminert på en rekke måter pga. sin identitet. Det var selve mangelen på likestilling, som var utgangspunktet. Les Mary Wollstonecraft. Akkurat som andre diskriminerte har gått sammen for å kjempe sin sak.

Men det er aldri bare det å være kvinne, svart, funksjonshemmet, homo eller hva det nå skal være, dette egentlig handler om. Det handler alltid om retten til å være seg selv. Retten til å få leve sine liv uten å bli diskriminert. Uansett identitet.

Du behøver ikke å stå på barrikadene for enhver som undertrykkes. Men det øyeblikk, du selv forsøker å motarbeide at andre skal få akkurat de samme rettighetene som du selv, mister du umiddelbart hele din legitimitet. På hvilket grunnlag kan du kreve likestilling for deg selv, hvis du ikke vil gi det til alle andre?

Stå sammen
Folk flest i dag reagerer nærmest instinktivt når noen utsettes for kjønnsdiskriminering. Ved å sette det naturlige likhetstegnet mellom alle former for diskriminering, kan vi alle få den samme ryggmargsfølelsen mot all diskriminering.

Alle som kjemper for kjønnslikestilling og likestilling på grunnlag av funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller noe annet diskrimineringsgrunnlag, har god grunn til å samle seg om en felles likestillingslov. Av samme grunn bør de også stå sammen for å stå mot alle forslag om å rangere noen av diskrimineringsgrunnlagene i lovens vern eller svekke aktivitetsplikt eller virkningsområde.

For likestilling gjelder alle. Og den dagen vi alle innser at all diskriminering er akkurat like ille uansett hvem som rammes, er dagen vi alle også slutter å diskriminere hverandre.

Likestilling bare for ett kjønn?

Bare en kort kommentar i Aftenposten 7. mars 2017 til hvordan professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kjønnsforskning insisterer at ingen statistikk menn og gutter kommer ufordelaktig ut av, kan ha med kjønnsdiskriminering å gjøre. Bare litt underlig i lyset av at hun insisterer på det absolutte motsatte med kvinner.

Harriet Bjerrum Nielsen har i mange år vært en sterk tilhenger av de mest radikale tiltak for å fremme absolutt kjønnsbalanse ved universitetene. Som i Forskerforum nr. 9 2003, da hun forsvarte selv det å øremerke en hel rekke akademiske stillinger bare for kvinner som et nødvendig tiltak for at ikke «universitetet fortsetter som bastion for hvite middelklassemenn». Det handlet nemlig om «å gjøre opp en gammel gjeld som universitetene har til kvinnene».

Uten å ta hensyn til hvordan skjevhet i kjønnsbalansen på høyere akademiske stillinger også er en konsekvens av høy gjennomsnittsalder og etterslep, påsto hun blant annet at «kjønnsdiskriminering kan dokumenteres på en annen måte enn diskriminering knyttet til de fleste andre indikatorer som nevnes. Kjønn er offentlig registrert og utgjør i denne sammenhengen en binaritet som kan gi grunnlag for pålitelig statistikk.»

Ifølge Bjerrum Nielsen var absolutt kjønnsbalanse viktigere enn bare det å undersøke i hvilken grad det faktisk foregår diskriminering i akademia på grunn av for eksempel etnisitet, seksuell orientering eller funksjonsevne, fordi «arbeid for et mer kjønnsbalansert universitet kan snarere fungere som lokomotiv for et mer åpent og mangfoldig universitet.»

Med tanke på hvordan hun nå slåss alt det hun kan mot enhver forståelse av underrepresentasjon av gutter og menn i en rekke statistikker som grunn for kjønnsrelaterte tiltak, er det vel sånn nå at hun har endret mening. Bjerrum Nielsen, du går ikke vel ikke lenger inn for radikale tiltak for å få flere kvinnelige professorer og førsteamanuenser? For du er vel ikke bare er en god gammeldags kjønnssjåvinist som bare støtter tiltak som gagner mennesker som er akkurat som deg selv?