Ikke fakta, men myter, misforståelser og sterke emosjoner i Stortinget er grunnen til at norske rovdyr stadig trues med utryddelse. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 15. desember 2016. Også publisert i Friheten 7. januar 2017.
«Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge er ekstremt høy,» påpeker klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det er fakta politikerne forholder seg til. Likevel mener politikernes både i hans eget Høyre, så vel som i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og Senterpartiet, at deres ubehag ved rovdyr er viktigere som så. Alle de truede rovdyrene skal jaktes på.
Folk flest vil ha rovdyr
Stadige reportasjer om enkelte klagende naboer og sinte sauebønder har bidratt til at mange tror at nordmenn flest misliker rovdyr. Men flertallet i befolkningen, selv i rovdyrområder, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Over åtti prosent ønsker ulv. Et flertall ønsker klart eller kanskje også ulv, bjørn, jerv og gaupe i nærområdene. Mennesker i rovdyrområder er her generelt mer positive enn resten av befolkningen.
En annen utbredt misforståelse er at rovdyr skader økonomien. Men rovdyr tar bare en brøkdel av de over 100 000 sauene som dør i utmark hvert år. De fleste faller ned fjellskrenter, dør av sykdom, blir drept av fluelarver og omkommer i trafikk.
Da stortingsflertallet drøftet ulvebestanden i sommer, måtte likevel både økonomi og hva folk fleste mente vike for representantenes eget ubehag. Det handler fremdeles om den store stygge ulven som vil oss til livs. For ulv må skytes fordi «folk opplever jo nå at man har dem rundt beina», ifølge Arbeiderpartiets Knut Storberget. Noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»
Engstelse og belastning
Toleransenivået er minimalt. KrFs Rigmor Eide mener at «å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet.» «Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset,» ifølge Sps Geir Pollestad. «Livskvalitet ofres,» hevder Høyres Gunnar Gundersen. Ulv «noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt» gjør oss «engstelige» og kan følgelig ikke aksepteres, mener partifellen Tone Trøen.
Oss, oss og bare oss, er stortingspolitikernes mantra. Ikke den ting som på noen måter kan føles forstyrrende for vår alminnelige hverdag skal aksepteres.
Mens snart to tredeler av alle dyr i verden har forsvunnet siden 1970, er Norges emosjonelt baserte svar å fortsette en rovdyrpolitikk som innebærer total utryddelse i mesteparten av landet og fare for total utryddelse i resten. Bare Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre står opp for naturen. Dessverre ser ikke folk flest at det er bare disse tre partiene som representerer dem i denne saken og belønner dem i stedet med å la dem stadig falle under sperregrensen.
Urørt natur = brakk natur
Natur er ganske enkelt ikke natur uten rovdyr, men en tilstand i konstant økologisk ubalanse. Alt fra mikroorganismer, planter og smådyr til mindre rovdyr og store byttedyr, er avhengig av de store rovdyrene. Men stortingsflertallet ønsker nettopp dette. De vil ha en natur i ubalanse. De ønsker ikke fullverdige økosystem.
Mens urørt natur er et begrep som gjerne vekker anelser om eventyrlige skoger, store opplevelser og ikke minst blir sett som viktige i kampen mot klimaendringer, er det ikke helt slik i Stortinget. Om naturen er urørt betyr det at «utmarka legges brakk», som Høyres Gunnar Gundersen så godt presiserer.
Politikk i villrede
Om stortingspolitikerne hadde fulgt sine egne politiske grunnprinsipper, skulle det ikke ha vært slik. Men ubehaget overfor andre skapninger ødelegger gangsynet til ellers oppegående politikere. Arbeiderpartiet burde innse at deres vekt på solidaritet også burde få konsekvens for det grunnleggende behovet til andre vesener. Høyres konservative grunnprinsipp burde speiles i et ønske om å bevare naturen rundt oss. Hvorfor gjør et parti som Frp som ellers er så opptatt av nasjonale verdier hva den kan for å ødelegge selve vår naturarv? Og hvilke kristne grunnverdier fremmer KrF når de gyver løs på skaperverket på denne måten? Selv Senterpartiet burde innse at virkelig levende bygder må innebære en levende natur.
Dessverre er det ikke slik. I en absolutt og misforstått egoisme, fremmer stortingsflertallet i stedet en politikk, der absolutt ingen vesener skal true våre mest kortsiktige interesser og minste anelse av ubehag.
Vel, om de holder på som de gjør, kan deres absolutte motivasjon om bare å tenke på oss selv, bli en selvoppfyllende profeti. Uendelig mange dyr og hele økosystemer sliter mer enn noensinne. Så det kan virkelig bli bare oss, oss og bare oss. Og ingen andre.
My book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, has just been republished in paperback on Palgrave Macmillan, finally to a reasonable price after the original hardcover. It is also available as ebook. For details, see here.
This book examines the relationship between the breakthrough of Christianity in antiquity and the belief in the resurrection of the flesh. Traditionally, Greek religion entailed a strong and enduring conviction that immortality always had to include both a body of flesh and a soul. Both mythical and historical persons were also believed to have been resurrected from the dead and become physically immortal. The Christian belief in the resurrection of the flesh evolved only gradually, beginning with Paul, who simply denied it. But the more popular Christianity became among the Greeks, the stronger the emphasis became on the resurrection of the flesh; and the more Christianity stressed physical incorruptibility, the more Greeks left their ancient beliefs for this new religion. As such, the traditional Greek longing for immortal flesh can be seen as an important reason for the success of Christianity.
For those interested, I have recapped excerpts from some of the reviews.
This research project is completely new and unique. … In his remarkable and well-written monograph, Endsjø proposes nothing less than new general hypotheses of Greek, Jewish and Christian eschatology and their interrelations. … I am deeply impressed by the creative force of his original redefinition. … With his innovative approach to analyzing the connection between Greek, Jewish and Early Christian views on resurrection and immortality, Endsjø forces his readers to reconsider the whole issue. Per Bilde, Aarhus University, Denmark in Numen 58 (2011)
This fascinating, well-researched and eminently readable book … should appeal to students of Greek religions and early Christianity. … This excellent book … engages important scholarship throughout and the author is to be commended for his careful and engaging attention to detail. … I do recommend this book highly for it challenges students and scholars alike to always keep their eyes on the historical and cultural context in which Christian doctrine arose. Dennis P. Quinn California State Polytechnic University, Pomona in Religion & Theology 17 (2011)
This is a lively, highly enjoyable, scholarly, and innovative book considering the theme of Greek ideas about bodily resurrection in the light of the Gospel traditions. The author is to be commended for covering such demanding ground with such a light touch. The work will be an important addition to the literature, and should be required reading in New Testament departments, as well as being equally valuable in schools of Classics and Ancient History. This is a timely and important study. Rev. Dr. John Anthony McGuckin, Nielsen Professor in Late Antique and Byzantine Christian History, Union Theological Seminary, and Professor of Byzantine Christian Studies, Columbia University
Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til min grandgrandniese om den vidunderlige verden som en gang var. – En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle.
– En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. Ville elefanter. I store flokker.
Og min grandgrandniese vil se storøyd på meg. – Virkelig, grandgrandonkel? Utenfor dyreparkene? – Ja, vil jeg kunne berette, jeg så det selv da jeg var ung. Eksepsjonelle skapninger som hadde overlevd i millioner av år ved å utnytte miljøene sine på det mest oppfinnsomme viset. Det var sikkert mye mer vi kunne ha lært om elefantene, men nå er det for sent. De ble slaktet ned på grunn av støttennene sine og det hjalp ikke at verken Europa eller Kina ville forby salg av elfenben. Det er ingen elefanter igjen nå. Og det samme er det med neshorn og koalaer, skjelldyr og manateer, giraffer og haier, gorillaer og lemurer. Det er ikke flere igjen av dem heller. De er borte. Alle sammen.
Og jeg vil fortelle om hvor utrolig mange dyr det fantes i verden da jeg var på hennes alder, men også om hvordan over halvparten av alle disse dyrene var borte allerede før jeg var femti. Men de fleste la ikke merke til det, fordi de ville dyrene var stort sett ikke der vi var. Og ingenting stanset heller nedgangen.
– Jeg vet, innskyter min grandgrandniese, vi må ikke kjøpe palmeolje, fordi det ødela jungelen.
– Ja, palmeoljeplantasjene ødela mye jungel og førte slik til at utallige dyr døde. Nordmenn var flinke med ikke å kjøpe produkter med palmeolje i, men få andre land fulgte etter. Og vi nordmenn glemte noe annet. Det handlet ikke bare om palmeolje. Det handlet om så mye mer av det vi spiste, for jordbruket var den største årsaken til at vi raserte naturen rundt oss. Vi ville ha selve arealene, selve jorden, å dyrke opp. Først og fremst på grunn alt kjøttet vi spiste, produsert av soya og andre vekster som ble til kraftfôr som vi igjen ga til de milliardene av husdyrene våre. Det trengs enormt mye mer land for å produsere kjøttmat, enn om vi selv spiser kornet og grønnsakene som produseres av jorden. I tillegg hev vi omtrent en tredel av all maten vi produserte. Den så visst ikke bra nok ut, det gikk ut på strenge datomarkeringer, det ble ødelagt under transport eller vi bare kastet det vi ikke spiste fra våre overfylte middagstallerker og kjøleskap.
– Det handlet også om at vi stadig bygget nye forsteder lenger og lenger inn i det som opprinnelig aldri hadde vært menneskenes land. Ettersom velstanden økte, skulle alle ha store fine hus med enda større hager. Og vi ble så mange flere. Da jeg ble født var det litt over tre milliarder mennesker, i dag er det nesten ti. Slik tar plass. Så da ble det ikke så mye plass igjen til dyrene.
Og jeg vil fortelle om hvordan havene var før. Så fulle av yrende liv. Om hvordan jeg snorklet i korallrev som ung. Om hvordan det var som å svømme i et eventyr av farger og liv.
Min grandgrandniese vil lytte storøyd. For dette er noe hun aldri vil kunne oppleve. Mesteparten av havet er tomt for liv nå.
– Men så tømte vi nesten havene for fisk. Vi fisket utallige megatonn. At vi i Norge prøvde å bevare bestandene hjalp lite, når så få andre land tenkte i samme baner. Omtrent halvparten av det vi fisket, spiste vi ikke en gang. Mesteparten var visst feil arter, bifangst het det, så vi hev dyrene, døde eller døende, bare tilbake i havet. Store deler av fangsten ble også malt til fiskemel som vi igjen fôret oppdrettsfisk med. Slik måtte vi fiske mye mer fisk, for å få bare en brøkdel på tallerkene. Uendelig mange havdyr døde også av all plasten vi hev i havene, mens landbruket gjennom sine utslipp førte til hele døde soner i havet.
Og jeg vil fortelle om hvordan klimaendringene gjorde alt så uendelig mye verre, selv om nasjonene endelig samlet seg om mange riktige beslutninger i Paris-avtalen i 2016. Klimaendringene skapt av vår bruk av kull og olje, av all avskogningen, og på grunn av metanutslipp fra de milliardene av husdyrene vi holdt oss med. Store deler av jorden ble ubeboelig både for mennesker og de fleste dyr. Og det som var igjen av jungler, korallrev og levende hav forsvant.
Og jeg vil fortelle om hvor fantastisk vårt eget land en gang var. Om hvordan elvene i Norge en gang var fulle av vill laks, før de forsvant på grunn av oppdrettsnæringen, sykdom og tilstanden i havet. Om alle de mange arter sjøfugler som en gang fantes langs hele vår kyst, men som ble gradvis utryddet ettersom fisken i havet forsvant. Om alle rypene i fjellet og langs kysten. De var så uendelig mange. Så vi skjøt og skjøt etter dem, selv etter at de ble utrydningstruet. Etter som rypene forsvant fra ett område, dro jegerne et annet sted, helt til en dag hele bestanden kollapset og det ikke var flere igjen noen steder.
Og jeg ville berette om måkene som av en eller annen grunn likte å være i nærheten av oss. Om hvordan jeg selv en gang hadde en balkong hvor de store flotte hvite fuglene kom og spiste av hendene mine. Og om hvordan vi nordmenn likevel hatet måker og var glad da bestanden gikk ned uten at vi helt skjønte hvorfor. Hytteeiere og andre bare fortsatte å avlive dem og ødelegge redene deres, fordi de bråket sånn og skitnet til landsteder og biler. Så snart var de også borte. Og om jerv og gaupe og ulv og bjørn. Men også om mektige bønder som ville fylle naturen med millioner av hjelpeløse sauer som skulle få løpe fritt rundt helt på egenhånd som om de var i en park. Selv om de aller fleste av sauene som døde var på grunn av generell vanskjøtsel, var det alltid rovdyrene som var syndebukker, så de ble skutt og skutt, til det ikke var flere igjen.
Og jeg vil fortelle om hvordan vi visste hva som skulle til for å redde dyrene, selve planeten, men det var alltid noe som var viktigere. Økonomi og arbeidsplasser, jordbruk og beiteinteresser, billige ferier, billig mat og store forstadshager. Og religionene var for opptatt med å fordømme homoseksualitet, prevensjon og ikke minst hverandre, til å bry seg om at vi utslettet selve skaperverket med overbefolkning og ressursbruk hinsides hva som var bærekraftig.
– Men vi har fremdeles dyr i Dyreparken i Kristiansand, masse slags, sier min grandgrandniese.
– Ja, inngjerdet i små innhegninger, så alle kan stirre på dem. Som et minne om alt hva vi har mistet fordi vi ødela alt sammen.
Og jeg er en gammel mann og sikkert nokså sentimental. Kanskje blir jeg litt fuktig i øyenkroken. Så uendelig trist over at vi ikke gjorde nok for å bevare den vidunderlige verden vi en gang levde i. Min grandgrandniese synes antagelig det er litt pinlig, men i stedet for å bemerke det vet hun hva hun skal gjøre.
– Kom grandgrandonkel, bli med ut i parken og mat skjærene og kråkene. Jeg vet hvor glad du er i dem. Og det er ikke lenger skuddpremie på dem slik som før, så nå får de være i fred.
Og hun tar hånden min og vi går ut sammen og jeg, den gamle triste mannen, finner i det minste litt trøst i at vi menneskene ennå ikke er helt alene igjen på jorden.
I have just established a new blog and the address is ENDSJO.xyz. All new articles will be posted there, and gradually all the old ones too. In addition there will be info on books, scholarly articles, interviews and other. You are welcome to follow me.
There is no reason to be surprised by Norway’s recent decision to kill more than two thirds of its critically endangered wolf population. The country has a consistent policy of prioritising agriculture, economy, and a culture of hunting species to the brink of extinction, which leaves little space for wildlife. The lush and picture perfect tourist images of fjords and mountains, which Norway so diligently uses to sell itself, is in fact a depleted landscape shaped by the Norwegians’ hatred of their own nature.
Fun the Norwegian way. First take the wolverine pups out of their den. Then shoot them, one by one, together with their mother (Screen shot from NRK.no). The article is a revised version of my article originally published in Norwegian on NRK.no.
All of Western Norway, where tourists flock to experience what is presented as pristine nature, is completely off limit for any land predators. Here they have all been made completely extinct and the government sees to that it remains so. The fortunate visitors may spot the mighty golden eagle, but probably not for long, as the Norwegian parliament just opened up for the hunting of this species too.
The direct reason for the official massacres of predators is a small number of heavily subsidized farmers who insist on their right to use large tracts of Norwegian wilderness as grazing land for about two million completely unsupervised sheep. As no one takes care of the generally helpless sheep, they die by the tens of thousands from parasites, poisonous plants, drowning, being caught in fences, accidents in the mountainous landscapes, and traffic. The farmers have nevertheless managed to convince all governments that the small number of sheep taken by wild animals, necessitates that all predators are to be more or less eradicated.
The Norwegian ideal is a landscape completely bereft of predators, an eco-system in complete imbalance, where only humans are allowed to kill anything at all. This, of course, is no natural state, but more the reflection of a Disney utopia or a Biblical scenario of the end time, when all animals behave like docile pets. Nature is simply not to be left alone.
The general attitude
The harsh policies against Norwegian predators are mirrored in how other animals are treated. Every year thousands of porpoises, seals and sea birds are killed and just dumped into the sea by the fishing industry, quite legally. Even though the population of ptarmigans grouse has recently collapsed, the bird is still legal to hunt for most of the year. Any diligent hunter is even free to exterminate the bird species from whole areas, as happened in 2015 on the island of Sula. As the bird has become so scarce in most parts of the country, hunters flock in such numbers to Northern Norway, where the bird population has gone down with “just” two thirds, that it even led to numerous delays at airports as the 2016 hunt commenced.
Norway still keeps on defying the International Whaling Commission, by insisting on harpooning minke whales. As hardly anyone wants to eat whale meat anymore, a large portion goes to feeding animals in fur farms. The heavily subsidized hunt is all about tradition, governments of every stripe insist, pointing with pride back to a not too distant past when Norwegian whaling ships plied every ocean putting almost all whale species to the brink of extinction.
In Norway you can more than just watch the whales frolicking in the ocean. You can also enjoy seeing them killed (Screenshot from VisitNorway.com).
Nothing is sacred in the Kingdom of Norway, not even the celebrated fjords themselves. Whereas other countries bemoan underwater ecosystems collapsing due to climate change, the Norwegian Environment Agency, after severe pressure from the government, has given the green light for the dumping of mining waste in the pristine Førde Fjord, something that will probably annihilate virtually all life there.
Indifference, dislike and hatred
Although there is opposition to the hate of nature among environmental and animal rights groups, and the smaller Liberal, Socialist Left and Green Parties, that the song I Hate Seagulls is a modern classic in Norwegian music mirrors the general attitude towards species that in any way may annoy anyone. The more general attitude towards wild animals goes from indifference, to dislike and outright hatred. When Norwegian media writes about the fishing of the endangered Atlantic bluefin tuna, it is all about the fishermen’s joy of enormous catches and the money they earn. While a 2016 TV program about sea birds drew large audiences, most people do not care that many of the same birds are threatened because of the depletion of fish caused by Norwegian fisheries. That seagulls are now also endangered does not keep them from still being killed because of their noise and other unpopular habits. While bishops have sent messages of supports to demonstrators who want the complete annihilation of predators, politicians of major parties are found donning t-shirts proclaiming that “Norwegian nature is wonderful – without wolves”.
Odd, the Norwegian government has long combined its native politics of extermination with generous largesse towards the environment in other countries, like giving Brazil, Guyana and DR Congo great sums to preserve their rain forests. The basic message of Norway, however, remains the same: When one of the richest countries in the world does not feel it can afford to protect its own nature, why should anyone else?
Jeg var i sommer så heldig å få lov å delta i Sommer i P2. Her er link til selve radioprogrammet eller, for den som foretrekker det, manus sammen med videoer med musikken jeg spilte.
Hei, jeg heter Dag Øistein Endsjø. Jeg er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen [men har altså nå fra 1. august jobbet ved Universitetet i Oslo]. Jeg har vært så heldig å få lov å bruke en time her i Sommer i P2 til å snakke om ting jeg synes er viktig – med lydspor til. Så jeg vil snakke om musikken vi elsker, om det å reise, om generell likestilling og om dyr og – til slutt – om død og udødelighet.
Men aller først vil jeg spille en gammel hit fra Italia fra før jeg ble født – fra 1966:
Og dette var italienske MIna med sangen Se telefonando.
Min mor ga med den beste musikalske oppdragelse jeg kunne få. Jeg vokste opp med Demis Roussos, Bee Gees, Simon & Garfunkel, Gloria Gaynor og – som her – italiensk popmusikk fra slutten av 60-tallet – plater fra den gang mine foreldre bodde i Italia.
Vi hadde ikke så mye penger da jeg var liten, så min mor spilte inn mange musikkassetter fra svensk Radio P3. Men musikken hun likte aller best, det kjøpte hun platene med.
Det viktigste var likevel ikke at det var akkurat denne fantastiske musikken jeg vokste opp med. Det viktigste var det som var selve kriteriene for det min mor valgte. Dette var ganske enkelt hva hun selv likte. Det handlet ikke om å følge moten. Det handlet ikke om at noe var galt eller riktig å like. Det eneste som gjaldt var å følge sin egen tromme. Og det var dét hun lærte oss barna.
Det tok en del år før jeg i det hele tatt ble klar over at det fantes et mektig musikkpoliti – som fordømte så mye av det jeg likte nord og ned. Men da hadde jeg heldigvis allerede blitt så vant med å like hva jeg selv ville, at jeg fortsatte med det.
Slik var stort sett prinsippet for min oppdragelse: Velg selv. Finn din egen vei. Både i musikken og i livet ellers. Og noe av det jeg tidlig fant, var dette:
Dette var Panagia mou, Panagia mou med greske Mariza Koch. Akkurat denne sangen så jeg først på en musikkvideo på NRK i 1976. Fremført av en stor og tungsindig kvinne med langt blafrende hår mens hun vandret fortvilet mellom sønderskutte ruiner på et krigsherjet Kypros. Hyl, skrik, drama og fullt orkester. Slik gjør selvfølgelig et uutslettelig inntrykk på et ungt barnesinn. Andre kjenner kanskje også igjen denne sangen, siden dette var Hellas’ bidrag i Melodi Grand Prix i 1976.
Melodi Grand Prix – akkurat denne årlige tilgangen til annet enn engelsk og skandinavisk musikk, var som åpenbaring for meg da jeg var liten. Musikk fra Spania og Jugoslavia, Tyrkia og Luxemburg var ikke nettopp dette som ellers ble spilt på NRK eller var å finne noe annet sted i Norge. Og for en gutt som lengtet etter fjerne steder og kulturer var denne sære eurovisjonsmusikken et sjeldent vindu til en annen verden.
For jeg ønsket meg til steder jeg bare så på verdenskartet eller bare hadde mynter eller frimerker fra. Jeg drømte om stedene jeg leste om i min fars meterlange samlinger med National Geographic og de mest forskjellige reiseskildringer. Slik som himalayakongedømmet Bhutan og stillehavsrepublikken Nauru – og slik om eksotiske jungelkulturer i Sentral-Afrika og Melanesia som – og jeg drømte om glemte sivilisasjoner og tempelbyer som jeg leste om i Carl Barks Donald Duck-verden.
Noe av det som er fint ved å være voksen, er at man kan gjøre mye av det man bare kan drømme om som barn. Og det er knapt det sted det ikke er mulig å reise til.
Jeg har vært heldig og besøkt de fleste land siden da. Det er til nå blitt 203 til sammen. De fleste av de landene jeg drømte om, så vel som en del til. Jeg har vel omtrent førti igjen – og gleder meg til å reise dit senere.
Etter hvert som jeg reiste mer, følte jeg også at tiden ble utvidet. Livet er ikke så alt for langt, men – for meg – når jeg ser tilbake på forskjellige steder jeg har reist, føles tilværelsen som litt lengre. Og jeg har jo fått reist en del nå. Som til Pitcairn med sine 60 innbyggere – Storbritannias siste besittelse i Stillehavet befolket med etterkommerne fra mytteriet på Bounty - som jeg kom til etter å puffet av gårde i en bitteliten, gammel og falleferdig båt i to døgn. Eller på motorsykkel på stier gjennom jungelen fra Guinea-Bissau til Guinea-Conakry. Eller i vaklevorne kanoer over grenseelver i Laos, Mauritania og Surinam. Eller gå fra kloster til kloster i den autonome munkerepublikken Athos, der kun menn har adgang.
Turen som for meg likevel er den aller viktigste, gikk ikke så langt. Den gikk til Ås, litt utenfor Oslo, sammen med min farmor. Det var sommeren før hun døde i 1998, og en dag ble jeg med henne til gården hun vokste opp på i Ås i Follo. Det var ikke første gang jeg var i området. Jeg vokste selv delvis opp i Ski, ikke langt unna. Men denne turen til Ås med min bestemor, var en reise til en ny verden. Det som til da bare hadde vært helt vanlige jorder med diverse spredde gårdstun, ble gjennom min farmors spontane veiledning en uendelig lang historie som jeg selv var en del av. Dette var landskapet der hun var født og vokst opp – og generasjonene før henne. Her, i disse områdene, hadde slekten holdt til så langt tilbake som det var mulig å finne ut av.
Ved hjelp av min fortellende bestemor ble hele geografien med ett et levende landskap. Jordene fikk en identitet, gårdene vi kjørte forbi representerte alle hver sin del av historien, små vann var gamle minner, skogsområdene var likeså dystre for meg som de hadde vært for min bestemor da hun var ung og hennes bestemor igjen da hun var ung. Gjennom min farmor ble jeg en gang for alle vist hvor knyttet jeg egentlig var til dette landskapet jeg aldri hadde tenkt noe spesielt over tidligere.
Men denne tilknytningen lå vel så mye i alle minnene, tankene og forestillingene knyttet til landskapet, som i landskapet i seg selv. Hadde jeg ikke fått ta del i disse gjennom min bestemor, hadde jeg antagelig fremdeles ikke tenkt noe særlig over disse områdene.
Follo-landskapet med sine gylne kornåker og røde og hvite gårdstun, var likevel det samme da vi dro tilbake til Oslo sent den ettermiddagen. Jeg må medgi det. Men jeg hadde endret meg. Og med meg, hadde også landskapet slik jeg så det forandret seg. Fullstendig. Jeg så en helt ny geografi.
Men man foretar også andre typer reiser. Ikke bare i sted. Noe av dette kan illustreres med denne sangen, en strålende og fullstendig glemt minihit fra 1981 fremført av britiske Anna O’Malley eller bare Anna som var artistnavnet, som uansett aldri gjorde noe mer av seg i musikkverdenen.
Let’s make love – like they do in the movie show – med britiske Anna. Det handler om fantasier man ser på lerretet, eller leser i bøker, og om å leve ut dem – om man bare kan.
For meg som trettenåring som hørte på dette, fremsto dette som fullstendig uoppnåelig. Var man tenåring og ikke hetero på 1980-tallet var det ensbetydende med å leve fullstendig med falsk identitet. Hele samfunnet var konstruert slik at vi skulle ha følelsen av at vi ikke en gang eksisterte. Vi fant ikke en gang våre fantasier på filmlerretet eller på tv-skjermen – og knapt noe som helst annet sted heller.
Jeg og alle andre som meg, vokste opp som i George Orwells 1984 – der kjærligheten var en forbrytelse. 1984 var virkelig 1984 for oss. Ikke lenger gjennom direkte lovforbud som et tiår før – men gjennom forventninger, sosiale reaksjoner og lovlig diskriminering i alle deler av samfunnet. For mange føles det dessverre omtrent sånn fremdeles.
Vi måtte late som vi var noe annet enn det vi var. Som så mange andre som ikke passet inn i A4-modellen, var drømmen å bare komme bort fra de små stedene vi vokste opp på. Bort fra alminneligheten. Det var også en reise. Vi lette også etter noen som kunne lede veien bort.
Jeg leste boken Kvinner av Marilyn French og identifiserte meg med kampen til 1970-tallets undertrykte heterokvinner – nettopp gjennom hvordan de også ble undertrykket i samfunnet. Og jeg trodde at feminismen var noe som kunne hjelpe meg og andre som meg. Dessverre tok jeg feil akkurat der. Det jeg trodde handlet om å fjerne diskriminering generelt, om å kjempe for alle menneskers rett til å få være som man selv vil, handlet bare om at visse mennesker bare ønsket å fjerne akkurat den diskrimineringen som rammet dem selv. For så å stoppe der.
Den ledende feminismen klarte ikke å se at det handlet om akkurat det samme om man ble undertrykket på grunn av sitt kjønn, eller på grunn av sin seksuell orientering, funksjonsevne , hudfarge, eller hva det nå skulle være. Som i Norge, der eliten av hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede feminister synes alt var fullstendig utmerket i over et kvart århundre da det bare var ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn – mens all annen diskriminering var fullt lovlig.
Det selvsagte at all diskriminering skulle vært forbudt – at all diskriminering var like ille uansett hvem som ble rammet – var dessverre ingen selvfølge i norsk sammenheng.
Norge var dessverre i stedet et rangeringssamfunn – der de samme diskriminerende handlingene var ulovlige, straffbare eller ganske enkelt lovlige etter hvem som ble rammet. Denne fullstendige mangelen på fokus og fraværet av diskrimineringsvern, gjorde også at alle oss andre, alle oss homoer, funksjonshemmede, transer, etnominoriteter, overvektige, eller hva det nå var, ble stående ganske alene mot alle fordommene og diskrimineringen.
Men det er ikke slik at det bare er majoriteten der ute som diskriminerer oss minoriteter. Vi gjør dessverre alle det. Om man selv blir undertrykt, betyr det ikke at man selv ikke kan undertrykke andre. Og mange diskriminerte, diskriminerer nettopp selv. Vi må derfor alle prøve å se gjennom våre fordommer. Vi er ikke først og fremst kvinner eller menn, funksjonshemmede eller ikke, homoer eller heteroer – våre individuelle forskjeller trumfer alle disse overfladiske merkelappene. Vi må alle – både du og jeg – bli flinkere til å se individene for det vi er – og ikke disse merkelappene.
I den sammenhengen passer det kanskje å spille en låt av Kate Bush – artisten som ga lydsporet til mye av min ungdom. Her er Be kind to my mistakes fra 1989 – Vær tålmodig med mine feil – for feil dét har vi alle – It is this that brings us together.
Mitt utgangspunkt i likestillingsverdenen var det skeive perspektivet, og jeg har hatt diverse verv i det som frem til helt nylig var LLH og andre skeive organisasjoner.
Men jeg innså fort at det ga lite mening å bare kjempe for at man selv skulle få bedre rettigheter.
Ikke bare er det lite glede i om bare en selv plutselig skal være blant de på A-laget. Har du lyst til å være blant de som undertrykker andre? Ikke var det logisk heller å bare kjempe for seg selv. For likestilling og diskriminering handler om menneskerettigheter – og menneskerettighetene gir alle samme beskyttelse mot diskriminering. Så hvorfor skulle da akkurat gruppen vi representerte bli likestilt, men ikke noen andre?
Jeg var i denne sammenhengen med på å stifte Menneskerettsalliansen i 2004 – en paraplyorganisasjon som har inkludert blant annet Handikapforbundet, LLH, Foreningen for transpersoner, Antirasistisk senter, Stopp diskrimineringen, Harry Benjamins Ressurssenter og flere andre lignende organisasjoner. Jeg var heldig og var leder i Menneskerettsalliansen i ni år. Poenget i vårt arbeid var at all diskriminering skulle være like forbudt uansett hvem som rammes – altså ganske enkelt be om at norsk lov var i overensstemmelse med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud.
Sakte gikk dette også inn hos mange politikerne.
Et viktig øyeblikk var da vi troppet opp på høring om etnisk diskrimineringslov i Stortingets familie- og kulturkomité i 2005, sammen med en representant for det som da het Landsforeningen for transkjønnede. Komitémedlemmene var i utgangspunktet nokså forvirret. Hva hadde dette med rasismelovgivning å gjøre?
Forvirringen vedvarte helt til denne representanten tok ordet og sa: «Jeg er her som representant for en gruppe som har null vern i loven mot diskriminering. Jeg vil si litt om hvordan dét er.» Da begynte stortingsrepresentantene å lytte.
Vi er dessverre ikke helt i mål. Diskrimineringslovutvalget som ble støttet av politikere i alle partier – foreslo at alle skulle ha samme vern i loven. Men dette ble likevel stoppet av den rødgrønne regjeringen i 2011 som ombestemte seg etter massiv motstand fra mektige feminister i Ap og fagbevegelse som var av den underlige og fullstendig feilaktig oppfatning av at kjønnslikestilling blir svekket av at vernet blir likt for alle andre diskrimineringsgrunnlag. Disse skjønner dessverre ikke at alle vinner på at man ser all diskriminering i sammenheng. Også dem selv. Og at et virkelig likestilt samfunn er der hvor hvert individ kan leve som det selv vil. Heldigvis ser likevel flere og flere lyset.
Lovverket er riktignok blitt bedre. Man kan ikke lenger diskriminere funksjonshemmede, homofile eller transpersoner. Men lovvernet er fremdeles ikke like sterkt for alle grunnlag som for kjønn. Og for overvektige, eldre, krigsbarn, sexarbeidere og rusbrukere og andre er det fortsatt stort sett fritt frem. Det er fremdeles så alvorlig at du kan dø av denne fullt lovlige diskrimineringen. Som Siv Tove Pedersen som døde i fjor etter å ha blitt nektet plass i helsekøen for lungetransplantasjon – bare fordi hun var tidligere rusbrukere og nå gikk på metadonbehandling. Hun fikk ikke en gang sjansen å bli individuelt vurdert.
Et nytt forslag til felles diskrimineringslov som vil gi alle samme vern mot diskriminering, ligger nå heldigvis ute. Vi får bare håpe at det går igjennom denne gangen.
For å vise hvilke mål vi bør sette oss for oss alle, ønsker jeg å spille denne sangen av franske Chantal Billon, om hvordan vi sammen kan nå høyt, høyt, følge fuglene, mot skyene, mot solen – og enda høyere. En dag, en morgen – Un jour, un matin.
I kampen om likestilling og menneskerettigheter, er det viktig å huske at verden ikke bare er oss. Vi mennesker er ikke alene. Vi mennesker har aldri ønsket å være alene. Dette har vi ikke minst sett i hvordan vi håper og tror på guder og engler og drømmer om å kontakte vesener på andre planeter. Men i denne lengselen etter kontakt med andre vesener, glemmer vi ofte hvordan vi allerede er fullstendig omgitt av liv annerledes enn oss selv. Det finnes millioner av andre former for liv på planeten vår.
dyr, fugler, fisk og insekter.
Jeg har jo altså jobbet en del med menneskerettigheter. Men i møte med dyr, enten det er lemurer på Madagaskar, kameler i Somaliland eller kråker, skjærer og fisk her hjemme – har jeg etter hvert begynt å innse at det ikke bare vi som har bevissthet, følelser og personlighet. Også mange dyr har behov, sorger og gleder – også de har vennskap, kjærlighet og lengsler. En hver som har hatt en hund eller en katt har forstått dette for lengst. Dyr planlegger, kommuniserer, samarbeider. De konstruerer, bruker redskap, løser problemer. De leker, de synger, de danser, pynter både seg selv og omgivelsene. Jo mer vi lærer om dyr, skjønner vi at det ikke er noe absolutt skille mellom oss og dem.
Men samtidig som vi lærer mer og mer om disse andre formerne for liv, er de i ferd med å forsvinne. Om det fortsetter som nå, vil det snart være for sent å virkelig lære om livet til så mange av våre slektninger. Siden 1970-tallet har antallet ville dyr på jorden blitt halvert. Én av to er borte. Ifølge tidsskriftet Nature står over en fjerdedel av alle pattedyr i fare for å dø ut, og over hver åttende fugleart. Bare i Norge er over 2000 arter truet. Det handler om vi ødelegger deres hjemsteder, om uvettig jakt og fiske, forurensing og menneskeskapte klimaendringer. Det handler om at vi bruker stadig mer av jordens ressurser og jordens overflate på våre egne husdyr som vi så igjen dreper for mat. Av den totale biomassen til virveldyr på landjorden, representerer ville dyr i dag bare tre prosent. De resterende 97 prosentene er vi mennesker og våre husdyr.
Skal vi ytterligere fortrenge de ville dyrene, disse jordens andre innbyggere?
Eller er det egentlig så nøye? Det er jo bare dyr. Sier mange. Siden de ikke er mennesker, kan ikke dyr ha menneskerettigheter. Men betyr dét at de skal være fullstendig rettsløsVi opererer som hele jorden er vår og bare vår. Men havene vi ødelegger, skogene vi raserer, steppene vi dyrker opp, har allerede sine innbyggere. Dyr, fugler og fisk som var der lenge før oss. Kanskje det ikke bare er fritt frem for oss mennesker å gjøre akkurat hva vi vil overfor våre medskapninger? Kanskje ikke alt bare er vårt likevel. Kanskje det er sånn at de andre artene også har en rett til sine tradisjonelle områder.
Vi burde tenke nærmere på kjæledyrene i vår umiddelbare nærhet. Kanskje vi burde behandle alle dyr med samme respekt og kjærlighet som vi nå gjør med kjæledyrene våre. Kanskje vi skulle gjøre så mye, mye mer for å sikre at husdyr har det mye bedre enn nå,
at ville dyr skal få gå i fred der de hører hjemme, at de skal få beholde sine hjemtrakter i fred.
Jeg vil her gå litt tilbake i tid. Tilbake til min mor og hvordan hun oppdro oss musikalsk. Noe av den musikken hun selv likte aller best da vi vokste opp, var bare så fantastisk at selvfølgelig alle likte det – selv om mange på den tiden ikke turte å innrømme det. Og blant dette var selvfølgelig klassiske ABBA.
Da kinoen i Ski sentrum satte opp ABBA The Movie, tok da også min mor med alle barna i nabolaget for å se den. Og den flotteste av alle sangene i denne filmen, handler også om noe litt annet enn oss selv. Det er et forsøk på å se verden fra et annet perspektiv. Fra dyrenes perspektiv. Det finnes ikke så mange sanger som gjør akkurat dette. Den minner oss om hva vi mister om vi blir alene. Den minner oss om også disse andre har sin egen verdi, sin egen bevissthet, sin egen rett til liv. Så følg Frida og Agnetha og lytt. Tenk at du var et dyr – en fugl – en ørn.
Jeg var tidlig fascinert av det andre, det fremmede. Både i egen kultur og andre kulturer. Denne fascinasjonen førte meg etter hvert til religionsvitenskapen, som jeg nå er professor i. Det er et fantastisk fag – noe som kan anbefales på sterkeste. Siden det ikke er den del av samfunnet som ikke har med religion å gjøre, kan man bruke faget til å undersøke omtrent hva som helst.
Jeg har selv arbeidet med ting som gammel gresk religion og tidlig kristendom – med myter og legender og med drama og stor lidenskap. Jeg har også arbeidet med religion og populærkultur – som Disney og fornøyelsesparker og religion i Melodi Grand Prix. Noe annet jeg har sett nærmere på er forholdet mellom religion og sex – på hvordan det knapt er den ting som ikke er forbudt eller velsignet i en eller annen religiøs sammenheng. You name it. Homosex, heterosex, antirasistisk sex, analsex, oralsex, sex med dyr. Her må jeg i alle fall ha gjort et eller annet riktig, siden boken min om akkurat dette ble utgitt på elleve språk.
Det er mange forestillinger om fysisk udødelighet i vår kultur, fra fortellinger om mennesker som ble fysisk udødelige i det gamle Mesopotamia og Hellas, til Jesus og det kristne løfte om at alle kan gjenoppstå. Men dette handler også om vampyrer, zombier, den flyvende hollender – om mirakuløse helbredelser og lik som ikke råtner.
Og det handler om den legendariske og angivelig udødelige greven av Saint Germain – som i alle fall helt beviselig levde på 1700-tallet – men som angivelig har dukket opp igjen og igjen – udødelig – siden da. Blant annet i Frankrike på 1970-tallet. I alle fall var det da en mann da som påsto at han var den udødelige greven. Hvor mange som virkelig trodde på dette er uvisst, men det var likevel nok fascinasjon rundt denne mannen til at han endte opp i diverse talkshow, ble sammen med den glamorøse fransk-italienske superdivaen Dalida og gikk inn på de franske platelistene i 1975 med en singel sammen med sin berømte kjæreste. Og her er den.
Sånn høres altså en angivelig udødelig mann ut – hvem vet? Skuffende nok tok mannen som insisterte at han var den udødelige greven av Saint Germain og skjøt seg selv i hodet i Saint-Tropez i 1983 – så vi får aldri vite om han virkelig var udødelig.
I dag er vitenskapen nærmere enn noensinne å gjøre oss selv udødelige. Gjennom medisin, teknologi, genforskning og transplantasjoner, er det gjort så mange fremskritt, at det ikke lenger fremstår som umulig at vi en gang vil klare å gi oss selv evig liv.
Spørsmålet er om vi ønsker dette – å gjøre oss selv udødelige. Ønsker vi å stoppe livets hjul – for om vi skal leve evig – kan ikke andre lenger bli født. Det blir oss – og bare oss – i all evighet.
Vil vi bli udødelige? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det er noe jeg ønsker selv. Det er også noe fint ved ikke å være udødelig – ved å være dødelig, forgjengelig.
Få har uttrykt dette så vakkert som Finn Kalvik i denne sangen, Ved peisen.
Her handler det om årstider, om tiden, om det å gi plass til dem som kommer etter oss, om naturens gang, om det ikke lenger å være, og om det å bli glemt. Og med dette sier jeg tusen takk for meg her i Sommer i P2.
«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kong Harald i sin tale. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.
Kong Harald har med rette fått honnør fra alle kanter for sin fantastiske tale på sin egen hagefest 1. september, om hvordan Norge er alle vi mennesker som bor her. Kristne, muslimer, ateister, homofile, heterofile, funksjonshemmede, gamle, unge. Men er Norge bare vi mennesker? Er ikke Norge også elgen som vandrer så klisjéfylt i solnedgang. Måsene som skriker i skjærgården? Laksen som kjemper sin vei oppover elvene?
Ingen kan beskylde kong Harald for å ønske utdefinere dyrene. Han var selv president i WWF Norge fra starten i 1970 og i tjue år. Men man glemmer så lett medskapningene våre som ikke forstår hva vi sier. Derfor snakker vi ikke så ofte om dem, og enda sjeldnere til dem.
Det er ikke snakk om at dyr er det samme som om oss mennesker. Det er ikke snakk om at de skal ha like rettigheter. Men det er snakk om å vise respekt og å se at vi alle er del av et større fellesskap. Norge har alltid bestått av både mennesker og dyr. Vi ville vært et uendelig mye fattigere land uten dem. På alle måter.
«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kongen. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.
For Norge er også sjøfuglene, som må fly lenger og lenger av gårde for å finne mat til ungene sine, fordi fisken er forsvunnet. Rypene som det blir færre og færre av, men som det likevel ikke er ulovlig å jakte på. De utrydningstruede gaupene som likevel skal skytes i store mengder. Alle de underligste og mest spektakulære artene som finnes i våre fjorder, slik som i Førdefjorden hvor antagelig alt liv vil bli utslettet når den snart blir dumpingsplass for gruveavfall.
Norge er de ville dyrene vi dreper fordi vi elsker sjømat og viltkjøtt. Så lenge det er rikelig med storvilt i skogen og nok fisk i havet og folk flest mener det er riktig å drepe dyr for mat, er det kanskje ikke så mye å gjøre med det. Men mye mer kan gjøres for å forhindre skadeskyting, sårede dyr og pinefull død.
Norge er hvor nesten ingen dyr er trygge, noen steder, hvor de blir slaktet ned bare fordi de er der de er. Bare fordi de prøver å gjøre det beste ut av sin egen tilværelse. Bare fordi de er de de er.
«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre,» sa kongen. Det er et håp vi alle bare bør både omfavne og leve etter. Men det er et håp vi burde forstå også må gjelde de mange vesenene som vi mennesker deler landet med.
Religiøs tvang og indoktrinering av barn er ingen menneskerettighet, men ganske enkelt i strid med menneskerettighetene og barnas egen religionsfrihet. Publisert i Dagbladet 17. august 2016.
Etter at komiker Zahid Ali i Aftenposten 15.8. mente at det burde være «forbudt for foreldre å tvinge barna til å ‹lære› seg religionen» og «å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine», påstår teolog Espen Ottosen i samme avis 16.8. at Ali «åpent etterlyser et forbud som sender oss på kollisjonskurs med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.» Det er derimot Ottosen selv som oppfordrer til brudd på menneskerettighetene, ved å nekte å skille mellom «indoktrinering og oppdragelse».
Både FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Barnekonvensjon gir foreldre rett og plikt til å veilede barna i religiøse spørsmål. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen på sin side slår fast at staten skal respektere «foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.» Men ingenting av dette innebærer noe carte blanche for foreldrene. Barna har nemlig også sin egen religionsfrihet, siden de kommer inn under menneskerettighetenes generelle beskyttelse av religionsfriheten «enhver» har. Barnekonvensjonen er mer eksplisitt og fastslår at man «skal respektere barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.»
Menneskerettighetene opererer altså med en balanse mellom barnas egen religionsfrihet og foreldrenes rett til å veilede og oppdra sine barn i religionen. Selve essensen i denne balansen er nettopp forskjellen mellom tvang og indoktrinering på den ene siden og oppdragelse på den annen. Det er høyst problematisk når Ottosen altså mener det er umulig å skille mellom indoktrinering og oppdragelse. Foreldrene har nemlig ingen rett til å indoktrinere eller tvinge barna sine i religiøse spørsmål. Når Ali ønsker å forby tvang og indoktrinering i den religiøse oppdragelsen, ber han altså bare om at Norge følger opp grunnleggende menneskerettigheter.
Zahid Ali synes å vise en eksemplarisk menneskerettslig holdning til sine barns religiøse oppdragelse. Selv om han selv ikke er religiøs, respekterer han at hans sønn kaller seg muslim. Han har ingen med problemer med hvordan sønnen i det ene øyeblikk ønsker å gå inn i en moské («Det synes jeg var hyggelig»), og like etter vil forlate stedet etter at gutten selv har konkludert med han likevel ikke ville være muslim lenger. «OK,» sier Ali. «gjør som du vil.»
Heller ikke Ottosen synes å oppdra barna i strid med menneskerettighetene ved «å lese bibelfortellinger for barna mine, be med dem eller sende dem på søndagsskolen.» Utfordringen Ottosen ikke vil ta over seg, er hva skjer om barna hans nekter å gjøre dette. Hvis Ottosen så vil tvinge barna sine til å følge religiøse forestillinger som ifølge ham selv er eneste vei til «et evig liv», befinner han seg med ett i et menneskerettslig problematisk landskap. Det hjelper ikke hvor mye han mener det handler om «friheten til å gi barna mine det beste jeg har.» Ottosen må som forelder også respektere religionsfriheten til sine egne barn.
Statssekretær i Miljøverndepartementet, Lars Andreas Lunde, tok kort prosess i strid med all forvaltningsskikk og fikk drept en bjørn som partikollega, storbonde og miljømotstander Anders Kiær ikke ønsket. Helt greit ifølge Økokrim og Riksadvokaten. Så vet vi det.
Mens Økokrim nokså enkelt har sagt at «det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold», konkluderer Statsadvokaten med at det ikke «foreligger noen rimelig sannsynlighet for at en gjennom etterforsking … vil avdekke bevis for korrupsjon eller andre straffbare forhold.» Statsadvokaten presiserer samtidig «at en med dette ikke tar stilling til om Klima- og miljødepartementets instruks [av Miljødirektoratet] var i tråd med forvaltningsrettslige regler.»
Det er følgelig bare å gratulere statssekretær Lunde og hans rovdyrhatende partikolleger. Med mindre en annen instans finner at Lunde har brutt forvaltningsrettslige regler, er det altså bare fritt frem for uregulerte rovdyrdrap. Er du godt posisjonert i Høyre og har en ulv eller bjørn du vil bli kvitt, er det bare å sende epost til Lunde, så fikser han det. Ingen grunn til å bry seg med Miljødirektoratet som i alle fall ikke ønsker å utrydde alt som er av rovydr. Dette er også gode nyheter for tilhengerne av de andre rovdyrmotstanderpartiene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF eller Senterpartiet. Når en av deres ender opp som miljøvernminister, vil selvfølgelig vedkommende kunne følge opp ønsker fra sine partikolleger om noen av dem ønsker en gaupe eller jerv ekspedert.
En fin dag for naturmotstandere. En trist dag for norsk natur og dyr.
Forbød vi sexkjøp for å styrke vårt eget seksuelle selvbilde? Nå som politikere i Høyre, FrP og Venstre ber regjeringen om å følge opp løftet om å oppheve sexkjøpsforbudet, kan det være greit å se tilbake på hvorfor den ble innført i første omgang. Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 25.04.2007.
DE RØDGRØNNE regjeringspartiene har nå gått inn for forbud mot kjøp av sex uten at noen har spurt seg hvordan man skal definere prostitusjon. Prostitusjon er salg av seksuelle tjenester. Men hva er egentlig salg av seksuelle tjenester? Er penger det eneste gyldige betalingsmiddelet for sexkjøp, er bare ett av mange spørsmål vi må stille oss. Et annet er: Hvor går grensene mellom «horekundene» og oss andre?
Det er viktig å ha med seg at det ikke er seksuell tvang regjeringspartienes vedtak dreier seg om. Trafficking, organisert menneskehandel og alle andre former for tvang forbundet med sex, er allerede forbudt og i strid med alle grunnleggende menneskerettigheter.
PROSTITUSJON innebærer som regel et ensidig begjær. Kunden får utløp for sitt begjær mot betaling. Prostitusjonens absolutte motstykke er derfor sex der et gjensidig begjær alltid er til stede. Dette er også det klare sex-idealet i det norske samfunnet.
Men det er vanskelig å operere med et absolutt skille mellom prostitusjon og gjensidig begjær-sex. Mye seksuell aktivitet kommer heller inn i en gråsone. Ønsker man å forby kjøp av sex, er det viktig at man også ser nærmere nettopp på disse gråsonene så mange flere av oss befinnes oss i.
Dagens Næringsliv hadde nylig en omfattende sak om såkalte golddiggers, unge pene piker som frekventerer Oslos aller hippeste utesteder og levet et liv med eksklusiv champagne, dyre smykker og lekre armbåndsur i titusenkronerklassen. Felles for alle disse unge kvinnene er at deres egen yrkesmessige bakgrunn på ingen måte tilsa deres levesett. Dette var butikkmedarbeidere og franskstudenter som fikk sponset sin glamorøse livsstil av vel bemidlede menn.
Ingen har kalt mennene som overlesser disse pengelense kvinnene med dyre gaver for «horekunder». Men ingen kan benekte at både sex og store verdier er inne i bildet. Men er det sånn at prostitusjon bare kan betales med kontanter?
MIDDELALDRENDE MENN som drar til Thailand og kjøper sex av unge menn og kvinner fremstår nesten som et kulturelt klisjé. Mer ukjent er de middelaldrende norske kvinnene som reiser til Gambia og Cuba, der de hygger seg med flotte unge lokale strandløver. Sjelden er det snakk om direkte betaling for sex. Men siden de er så mye mer velstående, ser kvinnene det ofte som en selvfølge at de betaler drinkene, maten, en flott avskjedsgave etter en hyggelig uke. Kanskje man også gir en pengegave, for ofte har jo mannen en trist fortelling om en syk mor, søster eller annen slektning.
Ennå har ingen av disse middelaldrende kvinnene når de fornøyd har kommet tilbake til Gardermoen eller Flesland, blitt møtt med at bilen deres tagget med «horekunde». Er det slik at bare menn kan være sexkunder? Er det slik at prostitusjon bare innebærer at sex helt direkte og åpenlyst byttes mot penger?
NOEN RIKE MENN har unge pene og ubemidlede koner, og omvendt. Hvordan vet vi at alle disse kvinnene ikke har valgt sine ektemenn på grunn av pengene og ikke på grunn av deres personlige kvaliteter? Hvis noen av disse glamorøse statuskonene avskyr sine menn fysisk og bare holder ut med tanke på den sosiale og økonomiske status de oppnår, er det likevel ingen som har stemplet disse mennene som «horekunder».
Men er det sånn at prostitusjon skal defineres etter avtalens lengde eller antallet partnere? Kan ikke prostitusjon også innebære en langtidskontrakt med én enkelt person?
Hva med alle oss andre? Hvor mange av oss andre kan med sikkerhet si at enhver seksuell handling vi har vært involvert i har vært preget av et gjensidig begjær.
Hvorfor er så mange potensielle partnere opptatt av hva du tjener? Har ingen av ferieflørtene dine i fjerne land hatt noe med det faktum at du er uendelig mye mer velstående? Og hva tenkte du da hun/han du påspanderte alle drinkene bare sa «takk for i kveld» uten at det ble noe på deg? Penger er heller ikke den eneste valuta i vårt kompliserte kjønnsmarked. En persons totale tiltrekningskraft inkluderer ofte også sosial kapital, kjendisstatus eller evnen til å tilby spennende nettverk. Men hvorfor er dette mer aksepterte betalingsmidler på dette området enn kroner og øre?
GATEPROSTITUSJONEN skiller seg likevel klart fra alle disse mer uklare grenseområdene på ett område. Den preges av en brutal ærlighet. Det er ingen som kan sette spørsmål ved at her foregår det kjøp og salg av sex. Dermed blir gateprostitusjonen også mye lettere objekt for angrep fra de som misbilliger sexhandel. Gateprostitusjonen har dessuten det til forskjell fra sexhandelens grenseområder, at den er tett forbundet med skam. Mens mange totalt ukjente partnere til kjendiser for eksempel raskt figurerer på ukebladenes forsider, er det få om noen prostituerte som setter sexarbeid opp på CVen sin om de skulle gå over i andre karrierer.
Også mennene som kjøper sex på gaten rammes av den åpenbare skammen. Skammen er såpass total at ikke en eneste sexkunde har reist stemmen i noen av partiene der debatten om sexkjøp har foregått.
NOE ANNET mange av kundene har til felles med de prostituerte, er at de ofte er å finne blant samfunnets mest ressurssvake. Det finnes menn som har en spesiell tenning på å kjøpe sex. Men mange av de som kjøper sex på gaten, gjør det rett og slett fordi de føler at de ikke kan få sex på noen annen måte. Dette er menn som faller langt unna alle maskulinitetsidealer, med uglamorøse jobber, middels eller under middels inntekt. Det er menn som har ingen tro på at det finnes kvinner som vil ha sex med dem frivillig. Flotte statuskoner og glamorøse kvelder på byen med lekkert kledde unge piker, kan de også bare drømme om.
Før man eventuelt kriminalisere sexkjøp, trenger man altså en klar definisjon av det man ønsker å forby. Man kan ikke la sedvane og kulturelle fordommer være avgjørende for norsk lov.
Uansett om resultatet blir at man forbyr eller ikke forbyr kjøp av sex, må man ikke la det være med det. Ytterligere ressurser må til for å begrense det som helt klart er i strid med alle menneskerettighetene, menneskehandelen og tvangen. Bedre tiltak må dessuten til for å kunne hjelpe de som ønsker seg ut av seksuelle situasjoner de ikke liker seg i.
Men like viktig: Man må arbeide med å få vekk skammen som befenger sexhandelen. Og ikke minst, må man prøve å gjøre noe med at vi setter så høye krav til hva som gjør et menneske vakkert og begjærlig.
VÅRT SEKSUELLE selvbilde er en uhyre sårbar sak. Vi ønsker alle at vårt seksualliv ene og alene skal være forbundet med et evig gjensidig begjær. Få av oss ønsker i det hele tatt å tenke tanken at andre mennesker har sex med oss av andre grunner.
Vi må derfor spørre oss selv om vi fordømmer «horekundene», fordi de så klart representerer aspekter ved vår egen seksualitet vi ikke liker eller ønsker å tenke på. Ved å kriminalisere «horekundene» lager vi et absolutt skille mot all den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet. Vi gjør kanskje mye rart, men vi er i alle fall ikke som dem?
ER ØNSKET om å kriminalisere «horekundene» også et forsøk på å styrke vårt eget seksuelle selvbilde?
1. juli opphører et land å eksistere, men verden bryr seg ikke. Innbyggerne på Norfolk Island, etterkommerne av de legendariske Bounty-mytteristene, kjemper en tapper kamp helt på egenhånd mot å bli oppslukt av storebror Australia. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Klassekampen 30. juni 2016.
Norfolks flagg hengt opp ned i protest mot Australias okkupasjon. I bakgrunnen representerer hvert grønne håndavtrykk en innbyggers støtte til fortsatt selvstyre (foto: Dag Øistein Endsjø).
De færreste har noensinne hørt om Norfolk Island. Enda færre er opprørt over at de nå mister sin selvbestemmelsesrett. Mens andre ikke-selvstyrte områder som Vest-Sahara, Tibet og Palestina har skapt stor internasjonal oppmerksomhet, har kampen til denne stillehavsøya fått lite oppmerksomhet utenfor britiske medier. Det handler likevel om det samme, om et distinkt folkeslag med sin egen historie, som mister sitt land.
Norfolkøyboerne er etterkommere av mytteristene på det legendariske skipet Bounty og deres tahitiske koner. Etter først å ha slått seg ned på den fire kvadratkilometer store øya Pitcairn helt øst i Stillehavet, dro hele befolkningen i 1856 til den ti ganger større Norfolkøya, en tidligere fangekoloni som ble gitt dem av dronning Victoria. Mens noen få reiste tilbake til Pitcairn et par år senere, forble Norfolk Island hjemstedet for det massive flertallet av Bounty-ætlingene. Her utviklet de videre sin egen kultur og språk, en unik blanding av polynesiske, britiske og andre elementer.
Demokrati satt til side
Øyfolkets sterke demokratiske sinnelag, som blant annet verdens første nasjon med stemmerett for alle kvinner og menn i 1838, speiles dessverre ikke i hvordan de er blitt behandlet av sine overherrer. Kolonimakten Storbritannia overførte hele til Australia i 1914, selv om innbyggerne ikke ønsket det. Australia styrte deretter landet i over seksti år uten å gi verken noen form for selvbestemmelse eller noen representasjon i australske organer. Først i 1979 fikk øyboerne endelig et begrenset selvstyre med sin egen lovgivende forsamling.
Når Norfolk Island nå igjen mister sitt selvstyre 1. juli og for første gang blir fullstendig innlemmet i Australia, er alle demokratiske spilleregler igjen blitt feid fullstendig til side. Norfolkinnbyggerne ble aldri hørt. Parlamentet valgt til å sitte til 2017 ble ensidig oppløst av Australia juni 2015, selve parlamentsbygningen ble overtatt og stengt midt på natten, mens alle parlamentsmedlemmene fikk sparken. All makt til de valgte selvstyremyndighetene ble overført til den australskutnevnte administratoren, Gary Hardgrave, som har kommet med en rekke direkte feilaktige påstander om at øyboere fleste faktisk ønsker å bli integrert i Australia. Øyas egen Radio Norfolk ble nektet å sende direkte og alle opptak må nå godkjennes av den australskinnsatte administratoren. Kringkastingssjefen som protesterte mot sensuren, ble avsatt. De siste ukene før den formelle annekteringen har Australia sendt privat sikkerhetspersonell til øya for å patruljere, på en måte som minner om de anonyme grønne menn Russland fylte Krim med før okkupasjonen der.
Norfolks parlament, nå steng og tømt av Australia. Øyboernes teltleir er satt opp i protest (foto: Dag Øistein Endsjø).
En folkeavstemning øyboerne selv arrangerte i 2015, viste at 68 prosent av innbyggerne ønsket fortsatt selvstyre. Norfolkerne har også stemt inn et klart flertall av selvstyretilhengerne i øyas nye rådgivende forsamling, som de australske overmyndighetene har opprettet for å erstatte selvstyret og det lokale parlamentet. Australia overser også en underskriftsaksjon for selvstyre støttet av mer enn halvparten av alle innbyggere, så vel som alle innvendinger fra tidligere norfolkske parlamentarikere og ministere. De bryr seg heller ikke med selvstyrebevegelsen People for Democracy, der flertallet av alle voksne norfolkere er medlemmer.
Hvordan Norfolk Island vil bli representert i det australske parlamentet etter overtakelsen, innebærer i praksis at de ikke vil få noen som helst politisk stemme. De vil ikke ha noen egen representant i parlamentet. I stedet vil de vel 2000 øyboerne bli inkludert i en australsk valgkrets med over 160.000 innbyggere. De vil ikke være representert i det hele tatt i parlamentet til delstaten New South Wales, som fra 1. juli vil bestemme mesteparten av lovgivningen til Norfolk. Umyndiggjøringen er nærmest total.
Økonomien
Det er økonomien Australia viser til som grunn til å oppheve selvstyret til Norfolk Island. Etter finanskristen i 2008 falt øyas viktige turistindustri raskt med førti prosent og økonomiske problemer fulgte. Dette er samtidig en ny utvikling, siden landet helt opp til dette klarte seg fint selv. Men Australias regnestykke for økonomien på den førti kvadratkilometer store øya, tar ikke med de årlige inntektene på flere hundre millioner kroner fra det over 400.000 kvadratkilometer store territorialfarvannet med store fiskeriressurser. Selv om havområdet folkerettslig hører sammen med øya, har nemlig Australia aldri gitt opp kontrollen over dette.
Det er ikke uten grunn at de fleste norfolkere mener at Australia har et mer grunnleggende ønske om ikke lenger å måtte forholde seg til et selvstyrt område, og at de bare bruker økonomien som en unnskyldning. Australske myndigheter vil verken gi noen hjelpepakke eller øyboerne råderett over sett eget havområde. De har i tillegg undergravet mulighetene for økonomisk utvikling på øya, ved for eksempel å nekte dem å si ja til en omfattende kontrakt på dyrking av medisinsk marihuana – en kontrakt som siden gikk til et område i Australia i stedet. Øyboerne er også blitt hindret i å opprette sitt eget oversjøiske bankvesen, å prege sine egne mynter som kunne bli solgt til samlere og å starte en nasjonal fiskeflåte for å utnytte sin egen økonomiske sone.
Australia har samtidig brukt det at norfolkerne nå vil bli dekket av den australske velferdsstaten som et argument for å oppheve selvstyret. Men dette er et samfunn som har fungert bra gjennom at befolkningen har tatt vare på sine egne gjennom øyas egne begrensede velferdsstat. Australias angivelige store omsorg for innbyggernes velferd, virker noe hul når overtakelsen også innebærer at en betydelig del av befolkningen mister jobben sin i sammenhengen med at de lokale selvstyremyndighetene legges ned.
Kampen mot nasjonal identitet
Australia synes å ha liten sans for at et øyfolk som ikke føler seg som australiere. De bruker da også overtagelsen for å gå til rette med selve den nasjonale identiteten det vesle folkeslaget.
Fra nå av blir norfolkerne tvunget til å synge den australske nasjonalsangen Advance Australia fair fremfor God save the Queen eller deres egen Pitcairn Anthem. Som for å understreke hvor lite respekt Australia har for Norfolkøyas egenart, stormet den australskutnevnte administratoren ut i protest under et møte da innbyggerne begynte å synge sin nasjonalsang. Norfolks eget flagg med det unike norfolkfurutreet som til nå har vaiet fritt foran alle offentlige bygninger, vil få en underordnet plassering eller må fullstendig vike plassen for Australias flagg – som nærmest ingen av øyboerne bruker. Norfolkerne får heller ikke lenger mulighet til å delta som egen nasjon i internasjonale idrettsstevner som Commonwealthlekene og de regionale Stillehavslekene. Andre ting som har vært med på å definere Norfolk som eget land, som eget postvesen og immigrasjonsvesen, opphører også. Tilreisende vil ikke lenger få et stempel fra Norfolk Island i passet. De har heller ikke fått noen garanti for hvordan de skal kunne beskytte det unike og truede språket sitt. Nesten for å understreke hvor liten respekt Australia har for norfolkerne, ble den historiske bygningen som hadde fungert som parlament siden 1979 – og som var en del av UNESCOs verdensarv på Norfolk – ribbet for hele sitt interiør da australierne opphevet nasjonalforsamlingen.
Motstanden fortsetter
Øyboerne har på ingen måte gitt opp. Når Australia nekter å bry seg om at både folkeavstemning, valg og underskriftaksjoner viser at et overveldende andel av innbyggerne fremdeles ønsker selvstyre, fortsetter motstanden på andre måter. Over hele øya vaier Norfolks grønne og hvite flagg i taus protest mot overmakten. I den største byen Burnt Pine er det en hel liten park full av plakater med grønne hender, hver og en satt ut av en av innbyggerne som ønsker fortsatt selvstyre. Litt lenger nede i gaten finner man det store kontoret til People for Democracy, som koordinerer aksjonen for fortsatt selvstyre og hvor alle er velkommen til å gå innom. I hovedstaden Kingston er plenen utenfor den nedlagte nasjonalforsamlingen, tatt over av aktivister som har slått seg ned med telt og campingutstyr. Alle besøkende blir entusiastisk mottatt av disse medlemmene i det som antagelig er verdens hyggeligste frigjøringsbevegelse. På dagen vanker det kaffe og kaker, på kvelden serveres det salat og grillmat.
Motstanden mot Australias varslede okkupasjon vedvarer. Fra hovedkvarteret til Norfolk Island People for Democracy som er støttet av et overveldende flertall av innbyggerne (Foto: Norfolk Island People for Democracy).
Det viktigste initiativet øyboerne har gjort, er likevel overfor FN. Ifølge både artikkel 73 i FN-charteret fra 1945 og FN-resolusjonene 1514 og 1541 fra 1960 har alle «ikke-selvstyrte territorier» rett til selvbestemmelse. Som en australsk besittelse da helt uten selvstyre, tidligere separat britisk koloni, og som et land med sin egen unike kultur og historie, kom Norfolk Island helt klart under definisjonen av slike territorier som ifølge FN måtte avkoloniseres. Dette var da følgelig grunnen til at Australia ga sin besittelse et begrenset selvstyre i 1979.
Når australske myndigheter nå ensidig trekker selvstyret tilbake på tross av hva flertallet av norfolkerne selv mener, oppstår følgelig på ny strid med FNs krav om selvbestemmelse. Norfolks selvstyrebevegelse har derfor med støtte av eksperter for internasjonal rett, bedt FN om beskyttelse mot Australias overtakelse i strid med FNs egne regler om landenes selvbestemmelsesrett. Ettersom alle demokratiske prosesser er blitt satt til side, har øyboerne også klaget inn Australia for FNs Menneskerettighetskomité for brudd på en rekke ulike menneskerettigheter.
Hele mininasjonen som snart forsvinner. Og ingen bryr seg (foto: Dag Øistein Endsjø).
Med knappe to tusen innbyggere, er det ikke så mange som mener at Norfolk Island skal stå helt og fullt på egenhånd. Målet for de fleste er å opprettholde det selvstyret de frem til 1. juli har hatt innenfor Australia. Norfolkere flest har jo heller ingenting imot Australia – det er bare dagens australske politikere de har mindre til overs for. Men det finnes også andre alternativer. Uformelt har New Zealand allerede tilbudt øya å få en status som assosiert stat, tilsvarende hva som nå er tilfelle med Niue og Cookøyene.
På tross av norfolkernes standhaftige kamp for ikke å miste sitt selvstyre, er og blir tausheten deres største fiende. Siden Norfolk Island er så uendelig langt borte, klarer nesten alle i alle land å overse det en av verdens minste nasjoner nå utsettes for.
On 1 July a country ceases to exist, but the world does not care. The inhabitants of Norfolk Island, descendants of the legendary Bounty mutineers, are fighting a brave battle completely on their own against being swallowed up by big brother Australia. – This article was originally published in Norwegian in the newspaper Klassekampen 30 June 2016.
Few have ever heard of Norfolk Island. Even fewer are upset that they now lose their self-rule. While other non-autonomous territories as Western Sahara, Tibet, and Palestine receive great attention internationally, the struggle of this small Pacific nation has generally gone unnoticed outside of British media. But this is still about the same, about a distinct country with its own history, which are losing their self-determination.
The Norfolk islanders are the descendants of the mutineers on the legendary ship Bounty and their Tahitian wives. After first having settled on the four-square-kilometer island of Pitcairn way east into the Pacific, the entire population moved to the ten times larger Norfolk Island in 1856, a former penal colony that was given them by Queen Victoria. While a small number returned to Pitcairn a few years later, Norfolk Island remained home to the massive majority of Bounty descendants. Here they developed their own culture and language, a unique blend of Polynesian, British and other elements.
Bounty heritage. The tomb of the great-grandchild of the mutineer Fletcher Christian, born on Pitcairn in 1833, contributing to establishing the Norfolk community in 1856, died on Norfolk Island in 1912 (Photo: Dag Øistein Endsjø).
Democracy set aside
The islanders have their own exceptional democratic traditions, being the world’s first nation with common suffrage in 1838 – for both men and women. This is, however, not reflected in how they are treated by their overlords. Britain, their original colonial power, transferred the whole island to Australia in 1914, against the wishes of the inhabitants. Australia then ruled the country for over sixty years without giving neither any kind of self-determination nor any representation in Australian political institutions. First in 1979 the islanders finally received a limited autonomy with its own legislature.
When Norfolk Island now again loses its autonomy on 1 July and for the first time becomes completely incorporated in Australia, all democratic rules have once again been swept completely aside. The Norfolk Islanders were never heard. The Parliament elected to sit until 2017 was unilaterally dissolved by Australia in June 2015, the parliament building was taken over and closed at midnight, while all the MPs got fired. The power of the elected government were transferred to the Australian-appointed administrator, who has come with a number of outright erroneous claims about the islanders actually wanting to be integrated into Australia. The island’s own Radio Norfolk was refused to broadcast live and all programs must now be approved by the Australian administrator. When protesting against the censorship, the head of the broadcaster was deposed. The last few weeks before the formal annexation, Australia has sent private security personnel to the island to patrol, in a manner reminiscent of the anonymous green men Russia filled the Crimea with before the occupation there.
A referendum in 2015 showed that 68 percent of the residents favoured continued self-rule. The Norfolk Islanders have also voted for a clear majority of autonomy supporters in the island’s new advisory council, which Australia has established to replace the self-rule and the local parliament. But Australia ignores all this, and also a petition for autonomy backed by more than half of all residents, as well as all objections from former Norfolk parliamentarians and ministers. They do not bother either about the autonomy movement People for Democracy, where the majority of adults Norfolk Islanders are members.
Hands up for democracy, which Australia so crudely has swept aside. Each green hand is set up by an islander still wanting to rule their country themselves (Photo: Dag Øistein Endsjø).
How Norfolk Island will be represented in the Australian political system after the takeover, means in practice that they will not have any political voice at all. They will not have their own representative in parliament. Instead, the approximately 2000 islanders will be included in an Australian constituency with over 160,000 inhabitants. They will not be represented at all in parliament for the state of New South Wales, which from 1 July will determine most of the legislation to Norfolk.
The economy
Australia refers to the economy as a reason to abolish the autonomy to Norfolk Island. After the credit crunch in 2008, Norfolk Islands key tourism industry quickly fell with forty percent and the island got major financial problems. But this is a new development, as the country right up to this did fine by itself. But at the same time Australia’s calculation of the economy in the forty-square-kilometer island, does not take into account the proceeds from the more than 400.000-square-kilometer territorial waters with large fishing incomes and non-explored mineral resources. Although the economic zone according to international law belongs with the island, Australia has never given up control over this.
It is not without reason that many islanders believes that Australia only uses the economy as an excuse in order to no longer having to deal with an unwanted autonomous territory – and to keep control over the immense territorial waters. Australian authorities have refused to give the islanders any stimulus package and to hand over the jurisdiction over their territorial waters. They have also repeatedly undermined other opportunities for economic development on the island, for example, by denying them to agree to an extensive contract for the cultivation of medical marijuana – a contract that instead went to an area in Australia. The islanders have also been prevented from establishing its own overseas banking service, minting its own coins which could be sold to collectors, and to establish a national fishing fleet to exploit their own economic zone.
Beautiful Norfolk Island, as depicted on a post stamp.
Australia has referred to that Norfolk Islanders now will be covered by the Australian welfare state as an argument to abolish autonomy. But this is a society that has functioned well by the population taking care of their own through the island’s own limited welfare system. Australia’s allegedly great concern for the islanders’ welfare also seems somewhat hollow when the takeover also means that a significant portion of the population will lose their jobs in connection with the local self-government authorities closing down.
The oppression of national identity
The Australian government seems to have little appreciation for a small people, who do not feel like Australians. They subsequently use the takeover to curtail the national identity of the islanders. From now on, the Norfolk Islanders will be forced to sing the Australian national anthem Advance Australia Fair, instead of God save the Queen or their own Pitcairn Anthem. As if to underline how little respect Australia holds for the Norfolk Island’s traditions, the Australian administrator walked out in protest from a meeting when the islanders began to sing their national anthem. Norfolk’s own flag with the unique Norfolk pine, which until now have been waving freely in front of all public buildings, will now have a subordinate position or must completely give way to the flag of Australia – which virtually none of the islanders fly. The Norfolk Islanders will also no longer be able to participate as a separate nation in international sports events, such as the Commonwealth Games and the regional Pacific Games. Other things that have defined Norfolk Island as a nation, like their own postal service and immigration service, also cease. Visitors will no longer get a stamp from Norfolk Island in their passport. Australia has, moreover, made no guarantees for the protection of Norfuk, the island’s unique and endangered language. Perhaps just to emphasize Australia’s lack of respect of Norfolk’s identity, the historic building that had served as parliament since 1979 – and which is part of UNESCO heritage site in Norfolk – was stripped of all its interior when Australia abolished the parliament.
The opposition continues
The islanders have nevertheless not given up. When Australia refuses to bother about the referendum, elections, and petitions, all showing that an overwhelming proportion of the inhabitants still want self-rule, the resistance continues in other ways. Across the island, Norfolk’s green and white flag flies in silent protest over power. In Burnt Pine, the largest city, there is an entire small park full of placards with green hands, each one set up by one of the residents who still want autonomy. A little further down the street you will find the large office of People for Democracy, from where the action for continued autonomy coordinated and where everyone is welcome to drop by. In the capital Kingston the lawn outside the former parliament has been taken over by activists who have settled with tents and camping gear. All visitors are enthusiastically welcomed by the members of what is probably the world’s friendliest liberation movement. In daytime one is offered coffee and cakes, in the evenings salad and barbecue are served.
Standing with Norfolk Island. All visitors to the tent camp of #Theworldlittlestfreedomfighters are asked to show their support against the occupation. The author of the article to the right (Photo: Norfork Island People for Democracy).
The most important initiative islanders have done is, nevertheless, with the United Nations. According to article 73 in the UN Charter and UN resolutions 1514 and 1541 of 1960, all “non self-governing territories” have a right to self-determination. As an Australian possession without autonomy, a previously separate British colony, and as a nation with its own unique culture and history, Norfolk Island clearly fell under the definition of such territories the UN had decolonized. This was consequently the reason for why Australia gave its possession a limited autonomy in 1979.
When the Australian government now unilaterally abolishes self-rule in spite of what the majority of the Norfolk Islanders themselves want, it represents a new violation of the UN demands for self-determination. Norfolk’s autonomy movement, with the support of several experts of international law, has therefore contacted the United Nations to be protected from the Australian acquisition in violation of the UN rules on all countries’ right to self-determination. Since all democratic processes have been set aside, the islanders have also brought Australia in for the UN Human Rights Committee for the violation of various human rights.
With just about two thousand inhabitants, there are not many who believe that Norfolk Island should be completely on its own. The goal of most islanders is to maintain the autonomy they previously held within Australia. Most Norfolk Islanders have nothing against Australia – it is only the current Australian politicians they have less love for. But there are also other options. New Zealand has already made an unofficial offer to the island to get a status of associated state equivalent of what is now the case with Niue and the Cook Islands.
Yet in spite of the Norfolk Islanders’ steadfast struggle not to lose their self-rule, silence remains their biggest enemy. Since Norfolk Island is so infinitely far away, both the masses and authorities in all countries ignore the injustice against one of the world’s smallest nations.
