Tusener av mennesker forsvinner hvert år. Sporløst. Mange blir ofre for forbrytelser. Andre igjen velger selv å forsvinne. På et eller annet punkt synes tilværelsen så fullstendig meningsløs at den eneste utveien synes å være komme bort. Langt bort. Fra alt. Tilbake står familie og venner, fortvilet med ingenting annet igjen enn uvissheten. Vi har alle sett de etterlattes sorg uttrykt i avisoppslag og plakater som etterlyser den savnede.
Mens hans kone og barn satt hjemme i Storbritannia, mer og mer fortvilet, vandret Chris rundt i Paris’ gater og for første gang på lang tid følte seg noe i nærhet av levende. Etter et par dager, fant han likevel ut at Paris ikke var noe blivende sted. Så han gikk ombord et nytt tog. Franske, ukjente stedsnavn ble ropt opp ett etter ett. Til slutt hørte han enda et navn, mens toget vandret gjennom et bølgende landskap full av vinranker. Dette er stedet, tenkte Chris, og gikk av toget.
Mens hans familie og venner engasjerte etterforskere for å finne ut av hvor han var blitt av, arbeidet Chris på en fransk bondegård. Mens fortvilelsen bare vokste blant hans gamle venner og familie, bygget Chris møysommelig opp et helt nytt liv for seg selv.
Jeg hadde engang en lillebror. Da han bare var nitten år, forsvant han også. Men han valgte ikke å ta toget til Paris. Han valgte å hive seg foran. Som enhver som har vært i en lignende situasjon vet, er det umulig å sette fullstendig ord på hvordan jeg og resten av familien hadde det da. Alt, absolutt alt, brister. På grunn av min brors valg den gangen for tjuetre år siden, slapp vi uvissheten. Vi satt i stedet igjen med en absolutt og ubegripelig sikkerhet.
Forskning på mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, viser at for mange syntes en løsning på alle problemer å komme frem akkurat i det øyeblikket de er i ferd med å ta livet av seg. En studie av 515 mennesker som i aller siste liten ble stoppet fra å hive seg fra Golden Gate-broen i San Francisco, viste at bare seks prosent av disse tok livet av seg senere. Vi har selvfølgelig ingen forskning som kan si noe om hva de som klarer å ta livet av seg føler i dødsøyeblikket. At noen ved å overleve et selvmordsforsøk finner svaret, er selvfølgelig en trøst for dem det gjelder, men samtidig ikke en løsning man kan anbefale noen som helst. Så alt for, alt for mange som forsøker å ta livet av seg, ender jo ikke opp som statistiske selvmordsforsøk, men som selvmord. Ethvert forsøk har dessverre alltid den muligheten.
Mennesker som velger å forsvinne sporløst, gjør det ikke fordi det bare har en artig innskytelse. De gjør det fordi de ser dette som en siste utvei fra en absolutt håpløs tilværelse. Sånn sett er det stor likhet mellom mennesker som forsvinner og mennesker som prøver å ta livet av seg. Forskjellen er at om man forsvinner, gir man seg selv både en helt ny mulighet, samtidig som man heller ikke utelukker muligheten til å komme tilbake. Selvmord derimot, er endelig.
Jeg vet ikke om det ville føltes noe bedre for oss, for meg og resten av familien, om min bror hadde valgt å forsvinne på en annen måte. Om han hadde valgt å gå ombord toget til Paris, i stedet for å hive seg foran. Vi ville kanskje aldri få vite at han valgte et helt nytt liv uten oss. Vi ville kanskje tro at han var blitt utsatt for en forbrytelse, eller at han valgte å ta livet av seg på en måte slik at han aldri ville bli funnet. Det eneste vi ville hatt var uvissheten.
Chris ble til slutt lokalisert. For ham var det en fullstendig overraskelse at han i det hele tatt var savnet. I den sinnsstemningen han hadde da han forsvant, hadde han aldri tenkt annet enn at alle bare ville være likeglade om ikke direkte lettet. Etter flere dagers telefonsamtaler med sin kone, bestemte han seg for å vende tilbake. Med nye innsikter, nye prioriteringer og evnen til å skape et nytt liv.
Åtti prosent av de som blir funnet, velger likevel ikke å vende tilbake. Førti prosent ønsker ikke noe som helst kontakt med dem de har forlatt. De har funnet nye liv.
At mange som forsvinner ikke ønsker å bli funnet, er et dilemma. På den ene siden må man respektere retten til de som forsvinner å få lov å kutte alle bånd. På den andre siden finner man uvissheten og lidelsen hos de som er forlatt. Den britiske organisasjonen National Missing Person Helpline som i hovedsak hjelper mennesker å finne hverandre igjen, har også en tjeneste der mennesker som forsvinner frivillig kan ta kontakt og få organisasjonen til å gi beskjed videre til dem man har forlatt slik at disse i det minste vet at alt er greit.
Hvorfor min bror gjorde det valget han gjorde, vil jeg aldri få noe fullstendig svar på. Men jeg vet at han ikke gjorde det han gjorde, for å såre noen av oss. Han tok den eneste utveien han så. Jeg vet ikke om han i det hele tatt tenkte på den andre muligheten: At han kunne gå ombord toget til Paris, i stedet for å hive seg foran.
På tross av all uvisshet, på tross av at smerten sikkert ikke ville vært mindre for oss som ble igjen, på tross av jeg kanskje likevel aldri ville se ham igjen uansett, skulle jeg ønske han hadde tatt det andre valget. Jeg skulle ønske han hadde tatt det toget til Paris.
Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. august 2006.
