Vil de også omskjære jentebarn?

Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.
Skrevet sammen med Anne Kalvig, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Opprinnelig publisert i Aftenposten 31. oktober 2013.

De siste ukene har enkelte religiøse talspersoner og religionsforskere i klare ordelag forsvart foreldres rett til å omskjære sine guttebarn på grunn av sin religiøse overbevisning. De avviser de nordiske barneombudene og barnemedisinske eksperter som mener at omskjæring ikke kan tillates før man er myndig og selv kan samtykke.

Mens tilhengerne av aldersgrense forsvarer barnets rett til kroppslig integritet, mener motstanderne at foreldre har rett til å utøve religiøse ritualer på sine barn, selv når dette utsetter dem for helserisiko. Men slik gjenåpner de en gammel diskusjon. Skal også omskjæring av jentebarn tillates?

Det er ikke bare foreldres rett som gjør det relevant å se dette i sammenheng. Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.

Tegn på tilhørighet
Religionsforsker Cora Alexa Døving mener at «å få et tegn på kroppen som signaliserer tilhørighet til et mange tusenårig fellesskap» er viktigere enn kjønnsorganets reduserte «følsomhet» – en vanlig konsekvens av all omskjæring. Og kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlesting er også et urgammelt tegn på tilhørighet for mange muslimer, kristne, jøder og andre religiøse grupper, spesielt i Afrika.

«Barnets beste» kan ikke defineres utelukkende «etter medisinske kriterier», argumenterer Døving. Hvordan kan man da forby omskjæring av jentebarn? De fleste formene for kvinnelig kjønnslemlesting er selvfølgelig klart mer risikable enn mannlig omskjæring. Men i det muslimske Indonesia finnes former for jenteomskjæring som er mindre alvorlige. Skal det norske helsevesenet dermed tilby dette for jentebarn, tilsvarende hvordan den alvorlige risikoen ved omskjæring av guttebabyer blir noe redusert når det skjer på sykehus?

Professor i religionshistorie Torkel Brekke mener at forslaget om aldersgrense for mannlig omskjæring viser at «det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier», mens Espen Ottosen fra Skaperkraft ser dette som «forakt for religiøse tradisjoner» og «ekstrem, norsk selvgodhet». Men innebærer ikke motstand mot jenteomskjæring da det samme?

Aftenposten på lederplass hevder at aldersgrense for mannlig omskjæring «vil føre til at vår jødiske befolkning … ikke vil kunne praktisere sin religion». Mener de det samme om de i Norge med røtter i Afrika og Sydøst-Asia som tradisjonelt har «praktisert sin religion» nettopp ved å omskjære sine døtre? Den norske stat kan ikke behandle religiøse skikker som kan støtte seg til tekst (mannlig omskjæring i jødedom og i mindre grad islam), som mer «verdige» enn religiøse skikker uten tekst (kvinnelig omskjæring).

Ingen homogen størrelse
Religiøse grupper er heller ikke homogene størrelser. Men mens de som tar avstand fra egne religiøse tradisjoner stadig fremheves i sammenheng med jenteomskjæring, usynliggjøres den økende motstanden mot gutteomskjæring i de respektive trossamfunnene. Å hevde at religiøse fellesskap automatisk vil tolke aldersgrense som forbud, er videre en stigmatiserende og essensialiserende måte å omtale sammensatte grupper på.

Flere debattanter, som Aftenposten-redaksjonen (i lederen 20. oktober), Brekke og hans Civita-allierte Bård Larsen, trekker linjene til norsk historisk antisemittisme for å stigmatisere sine motstandere. Dette er ikke bare en alvorlig avsporing. Hvis man skal ta det til følge kan man like godt hevde at forbudet mot kvinnelig kjønnslemlestelse handler om tradisjonell norsk rasisme mot mennesker med afrikansk og asiatisk opphav.

En vekker
De aller fleste har innsett at omskjæring av jentebarn ikke er akseptabelt, uavhengig av hvor sterkt de troende foreldrene er overbevist om at dette er til barnas beste. Men når alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn har like stor gyldighet for omskjæring av jentebarn, burde det være en vekker. Eller er det sånn at disse debattantene også ønsker å tillate jenteomskjæring?

Å totalforby mannlig omskjæring vil klart være i strid med religionsfriheten. Å tillate omskjæring bare for dem over 18 år, vil derimot sikre generell trosfrihet, kjønnslikestilling, foreldrenes rett til å oppdra barna i den tro at omskjæring er riktig, barnas egen trosfrihet og barnas rett til selv å bestemme over egen kropp og å avgjøre om de vil utsette seg for risikoen ved omskjæring – når de er voksne. De nordiske barneombud, og en nær samlet barnemedisinsk ekspertise, opererer slik innenfor en nyansert forståelse av både religion og menneskerettigheter, når de krever aldersgrense for omskjæring av menn.

Hva man vil høre

Vår nye likestillingsminister Solveig Horne har møtt mye kritikk. Uttalelser fra fortiden er alle blitt tatt i verste mening. Færre har brydd seg om hva hun sier nå. Nå som hun er likestillingsminister. «Jeg vil fortsette arbeidet med nulltoleranse for diskriminering.» «Jeg skal selvsagt gi alt. Jeg skal være statsråd for homofile, heterofile, lesbiske og transseksuelle.»

Man hører hva man vil høre. Det er ikke uvesentlig hva hun har sagt før. Men det er kanskje hva Horne sier som likestillingsminister man helst bør lytte til.

Og likestillingsministeren sier: «Jeg forholder meg til regjeringsplattformen›. Og hva står så der? «Regjeringens mål er at alle skal ha like muligheter og frihet til å treffe egne valg.» Når Høyre og FrP snakker om likestilling, gjelder det ikke bare kjønn. De vil ha alle med. De «vil rette særlig oppmerksomhet mot utsatte grupper, som kvinner, barn, religiøse minoriteter, funksjonshemmede og seksuelle minoriteter.» De vil «aktivt motarbeide LHBT-diskriminering.» De vil ha tiltak for bedre å inkludere funksjonshemmede og innvandrere i arbeidslivet.

Det er ikke sånn at FrP motvillig er med på dette. I våres da Stortinget behandlet de rødgrønnes forslag om lov mot diskriminering for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, gjorde FrP mer enn bare å stemme for. De gikk sammen med Høyre og KrF og sa at likestillingslovene ikke bare skulle beskytte visse grunnlag som kjønn, funksjonsevne, etnisitet og seksuell orientering. De ønsket også vern for «diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person.»

FrP har nemlig fått med seg at om man blir diskriminert pga alder, sosial bakgrunn, overvekt eller noe annet som ikke er eksplisitt nevnt i loven, er det ikke ulovlig i Norge – selv om det er i strid med menneskerettighetene. Og i motsetning til de rødgrønne, ønsker FrP å gjøre noe med dette.

Sammen med Høyre og KrF gikk også FrP inn for én felles likestillingslov for å understreke at all likestilling er like viktig. Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, og er like alvorlig uansett. Det enkelte individ skal beskyttes uansett identitet.

Løftet om én felles likestillingslov – at alle skal beskyttes mot diskriminering – er ikke glemt. Det ble gjentatt i regjeringserklæringen. Dette ligger nok langt oppe i saksbunken til vår nye likestillingsminister. Solveig Horne kan slik bli den likestillingsministeren som sørger for at loven for første gang fremmer nulltoleranse for all diskriminering. Med dette vil Hornes rolle i norsk likestillingshistorie overskygge ikke bare hva enn hun måtte ha sagt før, men også de fleste av sine forgjengere. Det er altså god grunn til å lytte til hva Horne sier nå.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 21. oktober 2013.