Tro, penger og glasshus

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen? Den norske kirkes kritikk av billettprisene til selverklærte klarsynte, aktualiserer hele statens finansieringsordning av tro og livssyn.
Agder-Biskop Stein Reinertsen kritiserer det selverklærte mediet Lisa Williams for hennes kommersielle kulturhusturné. «Det er betenkelig dersom noen tjener seg rike på å formidle kontakt med de døde», sier han til Vårt Land. I Kristiansand kulturhus har Williams nesten solgt ut alle plassene til 575 kroner billetten.

Både Reinertsens folkekirkekristendom og Williams’ kontakt med de døde handler om tro. Deres respektive trosforestillinger er begge hinsides hva som kan empirisk bevises. Den norske stat mener likevel at tro representerer viktige samfunnsverdier. Som Stålsett-utvalget sa da de strødde sand på Stortingets kirkeforlik: Tro og livssyn «ivaretar ritualer i viktige faser i livet og bidrar til et samfunnsmessig engasjement i og en felles offentlig refleksjon om verdier og om tros- og livssynsspørsmål». Tro og livssyn har «en verdi for samfunnet som helhet.»

Det er likevel én grunnleggende forskjell mellom troen til biskopen og mediet. Mens Den norske kirke og de andre statsgodkjente trossamfunnene får milliarder over statsbudsjettet hvert år, får de uorganiserte trosuttrykkene ikke en krone. Når biskop Reinertsen, som mottar hundretusener av staten for å forkynne sin religion, hiver stein mot finansene til Williams og hennes likesinnede, singler det i glasshuset.

Kirkens kritikk av Lisa Williams som lar folk betale for å høre henne kommunisere med de døde, aktualiserer mest av alt hele statens finansieringsordning. Hvorfor skal tro ikke bare subsidieres, mens finansieres fullt og helt, bare så lenge det finner sted innenfor rammene av tradisjonelle tros- og livssynssamfunn. Er ikke tro utenfor de institusjonelle rammene like viktig? Har ikke dette også «en verdi for samfunnet som helhet»?

Det er jo ikke slik at folk flest bryr seg mindre om spiritisme, engletro og andre forestillinger i den ikke-institusjonelle religiøsiteten, enn om tradisjonell statskirkekristendom. Mens Åndenes makt på TVNorge har over 400.000 seere hver uke, følger bare vel 80.000 påskegudstjenestene på NRK. Rent kvantitativt bruker de fleste nordmenn mye mer tid på religion utenfor de tradisjonelle rammene – i film, TV, musikk, litteratur, interiør og alternativmesser.

Om du ikke tror på Lisa Williams’ evne til å snakke med våre avdøde, kan selvfølgelig 575 kroner billetten virke drøyt. Men det ingen som tvinger deg til å betale. Når det gjelder Stein Reinertsens budskap om evig frelse og litt lett homofobi, har du derimot ikke noe valg. Med mindre du ikke liker noen av de andre statsgodkjente tros- og livsynssamfunnene bedre, er du nødt til å være med på å finansiere lønnen hans over skatteseddelen. Om du ikke er medlem i noe som helst tros- eller livsynssamfunn, hvorfor må du likevel være med på å finansiere dem? Og hvorfor fortjener ikke Lisa Williams og vennene hennes statsstøtte like mye som alle landets prester, imamer og biskoper?

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 10. september 2013.

Grådighetens evangelium

Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert? «
Det er noen verdier som er viktigere enn kroner og ører», sier KrFs finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen til NRK. Som at «familien føler at de får tid sammen». Dette er altså utgangspunktet for KrFs forslag om å bruke ytterligere milliarder på kontantstøtte og andre tiltak for småbarnsforeldre utenfor arbeidslivet. For forslaget, som ifølge de fleste økonomer vil skade norsk økonomi og som selv KrFU og flere av KrFs egne fylkeslag mener er alt for dyrt, handler ikke egentlig om penger. Men om verdier. Retorisk mesterlig, men hva er innholdet?

I sin retorikk hever KrF sine kostbare forslag over hele den finansielle debatten. Jo, det er dyrt, men det er fullstendig uviktig, for dette dreier seg om verdier. Og med verdier begynner vi å nærme oss selve kjernen i det KrF-ske budskapet. De evige verdiene. Hvem er det som vil gå mot det viktigste vi har i vår menneskelige eksistens?

KrF er retorikkens mestere. Det fikk vi til fulle se på 1990-tallet, da de feide inn i regjeringskontorene ved å overbevise velgermassen om at samfunnets mest grunnleggende verdier var ensbetydende med hva som enn sto i KrFs gjeldende partiprogram. Om enn ikke like suksessfull i dag, har retorikken blitt bevart og bidratt til å holde Norges selverklærte verdiparti over sperregrensen.

Men hva er egentlig den økonomiske kjernen i KrFs verdibaserte familiepolitikk?

Nabofamilien tar regninga
Om en i et foreldrepar dropper ut av arbeidslivet for noen år, er det selvfølgelig ikke gratis. Spørsmålet er bare hvem som skal betale. Om ikke politikerne hadde lagt seg opp i dette, ville paret selv automatisk være de som tok konsekvensene av dette. Man måtte ha kuttet her og der. Både kontantstøtte og gullpensjon til hjemmeværende, er derimot basert på at nabofamilien betaler. Mens det ene foreldreparet tar godt vare på barna sine samtidig som de begge er ute i full jobb, går mesteparten av skattepengene deres til naboene der den ene dropper å arbeide mens barna er små.

Disse høyverdige verdiene er altså i realiteten milliarder av skattekroner hvis eneste direkte resultat er at tusener forsvinner ut av arbeidslivet og slik betaler enda mindre skatt.

KrFs vakre ord om verdier skjuler alt dette. For småbarnsforeldrene som dropper arbeidslivet for å få mer tid sammen med familien på naboens bekostning, er det vidunderlig å bli fortalt at deres valg er «verdier som er viktigere enn kroner og ører». De kan håve inn og likevel føle at det er de som er de mest rettferdige.

Verdier og mammon
Med sin mesterlige retorikk, klarer KrF å fri til både våre høyeste prinsipper og laveste drifter – mens de skjuler det siste. Småbarnsforeldrene som stemmer KrF kan si til seg selv at de støtter evige verdier, «verdier som er viktigere enn kroner og ører». Belønningen er i mangehundretusenkronersklassen.

KrFs sammenblanding av verdier og mammon, representerer en fascinerende kombinasjon av religion og penger, høyverdighet og rå materialisme. Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert?

Saken ble opprinnelig publisert på nrk.no, 6. september 2013.