I Tim Burtons nye film Frankenweenie tar en liten forstadsgutt og gjenoppvekker sin trafikkdrepte hund. Ved hjelp av nål og tråd, litt lyn og sindig bruk av hva en guttunge klarer å samle sammen, våkner hunden opp som sitt gamle jeg.
Dette er selvfølgelig regissørens hyllest til de klassiske Frankenstein-filmene. Gutten selv heter Victor Frankenstein. Men filmen speiler samtidig hvordan barns verden gjerne er. Det er store hemmeligheter og sterke følelser. Det forferdelige er veldig fordelig, det fantastiske helt utrolig fantastisk. Og det er ingen grense for hva man kan forsøke å gjøre. Vanligvis blir det med forsøkene. Men her, i Tim Burtons univers, er det mirakuløse mulig. Det utrolige, er noe vi bare må forholde oss til.
Mest av alt er dette likevel en fortelling om en gutt og hans hund. Om det inderlige båndet mellom menneske og dyr. Om to uadskillelige bestevenner. Et uløselig bånd som likevel blir revet brått i to av det meste endelige av alt: Døden.
Men den unge Frankenstein nekter å godta dødens realiteter og gjør tvert om. Hvem ville ikke gjøre det samme? Om vi bare kunne. Eller, ville vi?
At vi vil kunne holde våre kjæledyr i live så lenge vi selv bare måtte ønske, er noe som snart ikke lenger bare er science fiction. Vi kan snart stå overfor den samme reelle muligheten som unge Frankenstein i Tim Burtons film. Enorme medisinske fremskritt eliminerer den ene dødsårsak etter den andre for oss mennesker og gjør at vi kan skifte ut og fornye stadig flere deler av kroppen. Selv om ingen har oppnådd fysisk udødelighet ennå, hører vi stadig ofte at dette kan bli en reell mulighet en gang i nær fremtid. Og om nesten-udødelighet blir mulig for oss, er det ingenting som i prinsippet hindrer oss fra å gjøre det samme med våre kjæledyr.
Et ressursspørsmål
Som vi stadig blir minnet på, har vi ikke ubegrensede ressurser. Om vi skulle bruke store ressurser på å holde i live kjæledyrene i nærmest evig tid, ville dette selvfølgelig påvirke muligheten for i hvilken grad vi ville kunne gjøre dette med alle mennesker. Økonomisk ressurser vil være avgjørende for liv og død. Men dette er jo samtidig heller ikke noe nytt. Økonomi speiles allerede i vår helse, i våre sykdomsforløp og i siste instans i vår levealder. Dette er også noe som allerede har konsekvens for forholdet mellom mennesker og dyr. Kjæledyr i den vestlige verden har allerede en livsløpsstandard som den til mange mennesker i den tredje verden.
Om Fido aldri dør, vil det bety at etterspørselen etter nye hunder blir betraktelig redusert. Vil det å ha med oss Fido for alltid bety slutten på nye valper? Det er igjen et ressursspørsmål. Like lite som planeten vår er stor nok for stadig nye generasjoner av udødelige mennesker, er det heller ikke plass nok til stadig nye generasjoner av udødelige kjæledyr.
Hunden med i himmelen
I siste instans blir det et spørsmål om vi virkelig ønsker å ha våre kjæledyr rundt oss til evig tid – uansett hvor mye vi føler for det akkurat nå. Den svenske countryartisten Hasse Andersson hadde på begynnelsen av 1980-tallet en større hit med låten Änglahund, hvor han stilte en teologisk problemstilling som sjelden drøftes: «Når vår Herre slukker livets ild og det dags å forlate denne jorden. Får man ta med seg hunden inn i himmelen?» Den burde jo kvalifisere: «Han er snill og har vært en virkelig venn.»
Om den trofaste hunden fortjener evig liv, er ett spørsmål. Et annet spørsmål er om det er en slik evig tilværelse vi selv ønsker.
Frankenweenie beskriver så presist den smerten så mange av oss gikk gjennom som små da det høyt elskede kjæledyret ikke lenger var blant oss. Men barnets tilværelse er også en helt annen tilværelse enn vår egen. En tid da sommeren varer nesten evig, da alt som er godt er forventet å vare evig, da man selv lever som om man skulle være evighetens håp.
Men om det nå finnes en himmel, vil det så være et sted vi ønsker å møte igjen alle våre kjæledyr. Hver hund? Hvert hamster? Hver eneste gullfisk også?
Eller, kanskje, er det slik at det evige farvel har en verdi i seg selv?
