Norsk politikk og Guds straff

Det er liten grunn til å bli overrasket over påstandene om at 22. juli er Guds straff for manglende norsk Israel-støtte og såkalt «avkristning» av landet. At Gud vil straffe Norge på grunn av landets politikk, er noe man stadig hører i kristenkonservative kretser. Grunnlaget for slike påstander er barnelærdom i kristendommen: I Bibelen straffer Gud igjen og igjen hele folkeslag, når han ikke får det som han vil.
Det er mer sjeldent at noen påstår at spesifikke tragedier er eksempler på Guds straff mot Norge. Dette er likevel en logisk konsekvens av den generelle påstanden. Når kristenfundamentalisten Per Haakonsen påstår at Utøya og Alexander Kielland-ulykken var Guds advarsel til Norge, sier han bare høyt hva mange i de religiøse miljøene han hører til tenker i det stille. Det er derfor han fikk stående applaus i Sarpsborg KrF, og at leder Inger Marit Sverresen ikke tar avstand fra påstandene hans.

Tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet, verdikommisjonsmedlem og mottaker av kongens fortjenestemedalje i gull, KrFeren Karl Johan Hallaråker, er blant de mer prominente som mener at Gud vil straffe Norge på grunn av Israel-politikken: «Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham/Israel. Tilsvarende er det med forbannelsen» Derfor «må vi ikke leve slik at vi selv kommer under Guds forbannelse». Dette er et grunnleggende premiss for mye av den kompromissløse kristenfundamentalistiske støtten til Israel. Det holder ikke at de selv støtter alt hva Israel gjør. Om de ikke klarer å få norske myndigheter til å gjøre det samme, kan hele det norske samfunnet bli rammet av Guds vrede. Bloggsfæren og nettdebatter er også full av påstander av dette slaget.

«Avkristningen» Haakonsen også refererer til, er gjerne stikkord for toleranse for abort og sex utenfor heteroekteskapet. Her finner man igjen påstander om at Gud vil tukte Norge, om vi ikke vender om. I forbindelse med debatten om likekjønnet ekteskap, mente tidligere leder av Kristent Samlingsparti, Ivar Kristianslund, at «Forslaget til ny ekteskapslov er et opprør mot den levende Gud.» Denne «stortingskriminaliteten» «påkaller Herrens vrede» og setter følgelig «Norges sikkerhet i fare». Når det gjelder abortloven, vil Gud «straffe barnedrapene før eller siden, hvis vi ikke omvender oss.» Bjørn Olav Hansen, nestleder i Nasjonalt Bønneråd, konkluderer at det vil komme en «dom over Norge»: «Gud i himmelen kommer ikke til å sitte stille og se på all ugudeligheten, alle de nye antikristelige lovene og være taus.»

Det er et sentralt dogme i Det gamle testamente at Gud straffer dem som går mot Israels folk, ikke minst demonstrert med legenden om de syv landeplagene i Egypt når farao nekter israelittene å dra. Men Gud bruker også katastrofer og fiendtlige folkeslag til å straffe sitt «eget» folk når de ikke følger hans bud. Både assyrerne og babylonerne beskrives som Guds redskap når de knuser de israelittiske kongedømmene: Dette er straffen for at kongene har vært ulydige mot Gud. Når israelittene i ørkenene har sex på tvers av etnisitet i strid med Guds bud, dreper Gud titusener med pest.

Forestillingene om at Gud griper inn og straffer allerede i denne verden begrenser seg på ingen måte til Bibelens tid. Attila, Djengis Khan og svartedauen ble alle sett som Guds redskaper for å straffe forskjellige synder. I moderne tid er aids, terrorangrepene 11. september 2001, så vel som diverse naturkatastrofer, flere ganger blitt definert som Guds straff.

Det oppsiktsvekkende med Haakensens foredrag, er følgelig ikke påstandene i seg selv, men at leder for Sarpsborg KrF kan støtte dette offentlig uten å bli hevet ut av partiet på dagen. Det er likevel ikke mer oppsiktsvekkende enn at den grunnleggende forestillingen om at Norge må betingelseløst støtte Israel for ikke å utsette seg for Guds vrede, fremdeles er med på å definere israelspolitikk i visse norske partier. Som da Siv Jensen i 2009 talte til innbussede kristenfundamentalistiske israelsvenner om Israels rett til å bombe Gaza sønder og sammen.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 29. januar 2012

Gratulerer, kjære homofob

Hva ønsker VG å signalisere med å gratulere en homofob og menneskerettighetsmotstander med et godt valg?
Homofobi er selve kjernen i den republikanske presidentkandidaten Rick Santorums politiske budskap. Han kritiserer den amerikanske høyesterett for å avskaffe forbud mot homoseksualitet, han vil hive homofile ut av militæret og sidestiller homoseksualitet med incest. Han sammenligner for øvrig homofiles kamp for likestilling og grunnleggende menneskerettigheter med terroristangrepet 11. september 2001.

Santorum er en religiøs fundamentalist som ønsker å tvinge befolkningen å leve etter hans egen personlige overbevisning. Han ønsker å forby prevensjon og tillate tortur. Han er en erklært motstander av det han kaller «rett til privatliv-livsstil» og mener at retten til privatliv «ikke beskyttes i den amerikanske grunnloven.» De mest grunnleggende menneskerettigheter skal alltid kunne settes til side for hva flertallet ønsker, ifølge Santorum.

Når VGs reporter Eirik Mosveen møter den erklærte homofoben og motstanderen av grunnleggende menneskerettigheter etter at han overraskende har vunnet annenplass ved det republikanske nominasjonsvalget i Iowa, hva har VG så å si? Man kunne kanskje vente et spørsmål om hvordan homofobi har forført en fjerdedel av stemmene. Eller kanskje et spørsmål om hvorfor så mange amerikanere bruker sine demokratiske rettigheter for å forsøke å avskaffe demokratiet. Men, nei. VGs umiddelbare melding er ganske enkelt bare «Gratulerer!» Og så: «Hva gjorde dette [denne seieren] mulig?» Redaksjonen lar det heller ikke bare være med dette. De slår dette opp som en eksklusiv gladsak på nettet: «Her gratulerer VG Santorum med brakvalget», er overskriften på avisens nettsider.

«Her gratulerer VG homofob og menneskerettighetsmotstander med brakvalget.» Hva er det VG ønsker å signalisere med denne gratulasjonen og sin egen profilering av dette? De synes vel ikke at det er flott at homofobi slår igjennom i amerikansk politikk? Mener de virkelig at det å vinne et valg med motstand mot grunnleggende menneskerettigheter, er noe som fortjener gratulasjoner? Saken blir dessverre ikke bedre av at dekningen av seieren ellers usynliggjør «den smørblide» kandidatens homofobi og generelle forakt for menneskerettighetene. I VGs nettartikkel om Santorums brakvalg, står det ikke noe som helst om «sensasjonsmannens» svært ekstreme holdninger.

Kanskje VG bare ønsker å formidle alminnelig høflighet overfor enhver politiker. Jeg husker ikke overskriftene «VG gratulerer Sverigedemokratene» etter deres brakvalg i 2010 eller for den del «VG gratulerer Vigrid» da disse fikk sensasjonelle ti prosent av stemmene ved skolevalget i Ål i 2009, men jeg har kanskje bare ikke fulgt godt nok med.

Det blir uansett interessant å følge med på VGs dekning videre av andre valg med ekstreme kandidater.

Saken sto opprinnelig på trykk i VG 6. januar 2012