Fjær – og engler som virker

Hva slags virkelighetsforståelse finner man hvis man ser litt bortenfor alle englene og de mer sensasjonspregede overskriftene om bøkene og kursene til prinsesse Märtha Louise og makkeren Elisabeth Nordeng?
Hvor fantastisk er egentlig påstandene om englefjær? Er dette bare gammelt nytt eller noe som fortjener kritikken det har fått? Eller er dette faktisk noe som virker?

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt. Märtha og Nordeng påstår heller ikke selv at det de gjør er enestående: Litteraturlisten bakerst i boken viser til en rekke titler som gir lignende veiledninger om hvordan man kontakter engler.

Duoens kurs og publikasjoner er likevel unike fordi prinsessens status innebærer at den alminnelige offentligheten setter fokuset på denne nyreligiøse tradisjonen. Ikke minst demonstrerer kritikken mot Märthas engasjement hvor kompleks forståelsen i Norge i dag er av hva som forstås som religion generelt og av hva som kan tillates innenfor rammen av statskirkekristendom. Men ser man bort fra den generelle skepsisen til at en i tronfølgen kan si noe som helst annet enn det som er gjengs i Den norske kirke, blir Märtha først og fremst kritisert for sin forståelse av at en åndelig dimensjon kan bryte igjennom i den fysiske virkeligheten og for å love ting hun angivelig ikke kan oppfylle.

Fjær og den åndelige essens
Märthas univers er et sted der det åndelige kan sanses ganske så konkret. Hun mener selv å se engler på tastaturet, høre tordenrøster, oppleve fantastiske lukter, og ikke minst: Hun finner fjær overalt, englefjær. Som da hun og makkeren mediterer med en gruppe ute i naturen og plutselig «var alle dekket av fjær. Noen på hodet, andre på klærne, i håret, på beina.» Selv om Nordeng mistenker at enkelte av fjærene kan stamme fra dunjakken prinsessen alltid går med om vinteren, er de begge overbevist om at de fleste av fjærene kommer nettopp fra englene som stadig omgir dem.

Märtha og Nordengs overbevisning om at det åndelige kan få slike fysiske manifestasjoner, er noe av det som oftest fremstilles som mest absurd. Men dette sier mest av alt noe om den allmenne uvitenheten om religion generelt. Selv om selve kjernen i den religiøse opplevelsen er referansen til dimensjoner som ikke kan empirisk bevises, er nettopp troen på fysiske beviser – slik som Märthas fjær – en sentral forestilling man igjen og igjen finner i religiøse tradisjoner. Ikke bare finnes det en utbredt mirakeltro, men den troende vil ofte kunne se sin rettroendehet bekreftet i at det går bra i hans eller hennes liv helsemessig og materielt. Gudene straffer og belønner angivelig, ikke bare enkeltpersoner, men også hele folkeslag, etter reglene de selv har satt opp. Selv ikke den åndelige, ikke-materielle dimensjonen er tradisjonelt hinsides det sanselige. Tvert imot: Religiøse mystikere kan bevitne om de mest fantastiske syn, om vidunderligste lukter, så vel som både de liderligste og mest smertefulle sanseerfaringer.

Uansett hvor tradisjonell forståelsen er at det åndelige kan få materielle uttrykk, med en gang det oppstår slike forestillinger, møtes trosforestillingene samtidig av en helt annen type vitenskapelige verifikasjonsmetoder, som professor Hans K. Stenøien som har tilbudt seg å DNA-analysere fjærene som stadig dukker opp i Märthas tilværelse.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

Engler som virker
Fysiske manifestasjoner er heller ikke den eneste måten troens konsekvenser kan vise seg ganske så konkrete. Ser man bort fra fjær og forsikringene om at tilværelsen er full av engler som så gjerne vil kommunisere med oss, sitter vi likevel igjen med det faktum at Märtha og Nordengs engler virker. Kjernen i deres englebudskap er at dette er en vei som kan radikalt forbedre selve ens tilværelse. De presenterer seg selv som de viktigste sannhetsvitner på dette. Uten at de lover tilsvarende konkrete resultater for alle som forsøker, ønsker de gjennom sine bøker og kurs å gi andre mulighetene å gjøre som de selv har gjort.

Begge forfatterne beskriver seg som personer som har slitt med dårlig selvbilde og som har fått et bedre liv ved englenes hjelp. Nordengs tidligere absolutte fravær fra medias søkelys, gjør at man ikke kan bekrefte hennes forvandling til den tilsynelatende vel balanserte personen hun er i dag. Märthas forvandling derimot, fra en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formerlig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet, har vi alle kunne bevitnet. Uansett om englene er ekte eller ei, blir prinsessen selv slik et bevis på at engletroen deres virker. Om ikke for alle, i alle fall for henne selv.

Som en åndelig aktør, uavhengig om den skal sees innenfor rammen av statskirkekristendommen (som de selv mener) eller noe ganske annet, kan Engleskolen i siste instans bare vurderes i sammenligning med andre religiøse bevegelser. Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 21. februar 2012.

Norsk politikk og Guds straff

Det er liten grunn til å bli overrasket over påstandene om at 22. juli er Guds straff for manglende norsk Israel-støtte og såkalt «avkristning» av landet. At Gud vil straffe Norge på grunn av landets politikk, er noe man stadig hører i kristenkonservative kretser. Grunnlaget for slike påstander er barnelærdom i kristendommen: I Bibelen straffer Gud igjen og igjen hele folkeslag, når han ikke får det som han vil.
Det er mer sjeldent at noen påstår at spesifikke tragedier er eksempler på Guds straff mot Norge. Dette er likevel en logisk konsekvens av den generelle påstanden. Når kristenfundamentalisten Per Haakonsen påstår at Utøya og Alexander Kielland-ulykken var Guds advarsel til Norge, sier han bare høyt hva mange i de religiøse miljøene han hører til tenker i det stille. Det er derfor han fikk stående applaus i Sarpsborg KrF, og at leder Inger Marit Sverresen ikke tar avstand fra påstandene hans.

Tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet, verdikommisjonsmedlem og mottaker av kongens fortjenestemedalje i gull, KrFeren Karl Johan Hallaråker, er blant de mer prominente som mener at Gud vil straffe Norge på grunn av Israel-politikken: «Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham/Israel. Tilsvarende er det med forbannelsen» Derfor «må vi ikke leve slik at vi selv kommer under Guds forbannelse». Dette er et grunnleggende premiss for mye av den kompromissløse kristenfundamentalistiske støtten til Israel. Det holder ikke at de selv støtter alt hva Israel gjør. Om de ikke klarer å få norske myndigheter til å gjøre det samme, kan hele det norske samfunnet bli rammet av Guds vrede. Bloggsfæren og nettdebatter er også full av påstander av dette slaget.

«Avkristningen» Haakonsen også refererer til, er gjerne stikkord for toleranse for abort og sex utenfor heteroekteskapet. Her finner man igjen påstander om at Gud vil tukte Norge, om vi ikke vender om. I forbindelse med debatten om likekjønnet ekteskap, mente tidligere leder av Kristent Samlingsparti, Ivar Kristianslund, at «Forslaget til ny ekteskapslov er et opprør mot den levende Gud.» Denne «stortingskriminaliteten» «påkaller Herrens vrede» og setter følgelig «Norges sikkerhet i fare». Når det gjelder abortloven, vil Gud «straffe barnedrapene før eller siden, hvis vi ikke omvender oss.» Bjørn Olav Hansen, nestleder i Nasjonalt Bønneråd, konkluderer at det vil komme en «dom over Norge»: «Gud i himmelen kommer ikke til å sitte stille og se på all ugudeligheten, alle de nye antikristelige lovene og være taus.»

Det er et sentralt dogme i Det gamle testamente at Gud straffer dem som går mot Israels folk, ikke minst demonstrert med legenden om de syv landeplagene i Egypt når farao nekter israelittene å dra. Men Gud bruker også katastrofer og fiendtlige folkeslag til å straffe sitt «eget» folk når de ikke følger hans bud. Både assyrerne og babylonerne beskrives som Guds redskap når de knuser de israelittiske kongedømmene: Dette er straffen for at kongene har vært ulydige mot Gud. Når israelittene i ørkenene har sex på tvers av etnisitet i strid med Guds bud, dreper Gud titusener med pest.

Forestillingene om at Gud griper inn og straffer allerede i denne verden begrenser seg på ingen måte til Bibelens tid. Attila, Djengis Khan og svartedauen ble alle sett som Guds redskaper for å straffe forskjellige synder. I moderne tid er aids, terrorangrepene 11. september 2001, så vel som diverse naturkatastrofer, flere ganger blitt definert som Guds straff.

Det oppsiktsvekkende med Haakensens foredrag, er følgelig ikke påstandene i seg selv, men at leder for Sarpsborg KrF kan støtte dette offentlig uten å bli hevet ut av partiet på dagen. Det er likevel ikke mer oppsiktsvekkende enn at den grunnleggende forestillingen om at Norge må betingelseløst støtte Israel for ikke å utsette seg for Guds vrede, fremdeles er med på å definere israelspolitikk i visse norske partier. Som da Siv Jensen i 2009 talte til innbussede kristenfundamentalistiske israelsvenner om Israels rett til å bombe Gaza sønder og sammen.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 29. januar 2012

Gratulerer, kjære homofob

Hva ønsker VG å signalisere med å gratulere en homofob og menneskerettighetsmotstander med et godt valg?
Homofobi er selve kjernen i den republikanske presidentkandidaten Rick Santorums politiske budskap. Han kritiserer den amerikanske høyesterett for å avskaffe forbud mot homoseksualitet, han vil hive homofile ut av militæret og sidestiller homoseksualitet med incest. Han sammenligner for øvrig homofiles kamp for likestilling og grunnleggende menneskerettigheter med terroristangrepet 11. september 2001.

Santorum er en religiøs fundamentalist som ønsker å tvinge befolkningen å leve etter hans egen personlige overbevisning. Han ønsker å forby prevensjon og tillate tortur. Han er en erklært motstander av det han kaller «rett til privatliv-livsstil» og mener at retten til privatliv «ikke beskyttes i den amerikanske grunnloven.» De mest grunnleggende menneskerettigheter skal alltid kunne settes til side for hva flertallet ønsker, ifølge Santorum.

Når VGs reporter Eirik Mosveen møter den erklærte homofoben og motstanderen av grunnleggende menneskerettigheter etter at han overraskende har vunnet annenplass ved det republikanske nominasjonsvalget i Iowa, hva har VG så å si? Man kunne kanskje vente et spørsmål om hvordan homofobi har forført en fjerdedel av stemmene. Eller kanskje et spørsmål om hvorfor så mange amerikanere bruker sine demokratiske rettigheter for å forsøke å avskaffe demokratiet. Men, nei. VGs umiddelbare melding er ganske enkelt bare «Gratulerer!» Og så: «Hva gjorde dette [denne seieren] mulig?» Redaksjonen lar det heller ikke bare være med dette. De slår dette opp som en eksklusiv gladsak på nettet: «Her gratulerer VG Santorum med brakvalget», er overskriften på avisens nettsider.

«Her gratulerer VG homofob og menneskerettighetsmotstander med brakvalget.» Hva er det VG ønsker å signalisere med denne gratulasjonen og sin egen profilering av dette? De synes vel ikke at det er flott at homofobi slår igjennom i amerikansk politikk? Mener de virkelig at det å vinne et valg med motstand mot grunnleggende menneskerettigheter, er noe som fortjener gratulasjoner? Saken blir dessverre ikke bedre av at dekningen av seieren ellers usynliggjør «den smørblide» kandidatens homofobi og generelle forakt for menneskerettighetene. I VGs nettartikkel om Santorums brakvalg, står det ikke noe som helst om «sensasjonsmannens» svært ekstreme holdninger.

Kanskje VG bare ønsker å formidle alminnelig høflighet overfor enhver politiker. Jeg husker ikke overskriftene «VG gratulerer Sverigedemokratene» etter deres brakvalg i 2010 eller for den del «VG gratulerer Vigrid» da disse fikk sensasjonelle ti prosent av stemmene ved skolevalget i Ål i 2009, men jeg har kanskje bare ikke fulgt godt nok med.

Det blir uansett interessant å følge med på VGs dekning videre av andre valg med ekstreme kandidater.

Saken sto opprinnelig på trykk i VG 6. januar 2012

Hvorfor begrense det nye «vi»?

Mens konge, kronprins, statsminister og talløse andre snakker om hvordan det nye norske «vi» etter tragedien 22. juli omfatter alle, absolutt alle, skriver likestillingsminister Audun Lysbakken i Dagbladet 17. august at det nye «vi» kun er et spørsmål om innvandrere.

Mens Likestillingsombudet inviterer alle markante organisasjoner som arbeider for mangfold, likestilling og inkludering til ekstraordinært møte, inviterer likestillingsministeren bare innvandrerrepresentanter til møte 26. juli.
Selv om vi heldigvis er kommet langt fremover de siste tiårene, er det fremdeles ikke bare etnisitet og religion som får mange til å føle seg utenfor fellesskapet. Funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønn, sosial bakgrunn og annet er fremdeles faktorer som gjør at mange fremdeles føler at de ikke hører med i samfunnets «vi». Blomsterhavet, de mange offentlige kjærlighetserklæringene, det generelle samholdet og samlingen om verdier som demokrati, likestilling og mangfold, fikk nok likevel noen flere også av disse til å føle seg som del av dette viktige «vi».

Hvordan kan da likestillingsministeren forsøke å ekskludere disse igjen? Hvorfor ønsker Lysbakken å begrense det nye «vi»?
Som Marie Simonsen så presist poengterte 24. august, frykter ikke Anders Behring Breiviks og hans meningsfeller bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling. Alle former for likestilling. I Behrings manifest gyver han ikke bare løs på antirasister og multikulturalister, men også på feminister, homoaktivister og funksjonshemmetaktivister. Alle disse som ikke vet sin gudegitte plass: Kvinner skal jo underordne seg menn, innvandrere nordmenn, ikke-kristne skal følge kristne verdier, homofile skal være mindre verdt enn heterofile, funksjonshemmede mindre verdt enn ikkefunksjonshemmede.

Det ytterst deprimerende er at Lysbakkens innskrenkende forståelse av det nye norske «vi», slett ikke synes tilfeldig. Igjen og igjen ekskluderer han forskjellige diskrimineringsgrunnlag i sine såkalte likestillingstiltak. Kort før 22. juli stoppet han også det lenge pågåtte arbeidet med å harmonisere likestillings- og diskrimineringslovgivningen som ville gi alle diskrimineringsgrunnlag samme vern i loven, uansett om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, alder eller andre liknende vesentlige forhold. Helt uten noen egentlig begrunnelse, forkastet han lovforslaget som i høringen hadde samlet antirasister, innvandrere, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister og politi. I stedet skal de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene fortsatt ha forskjellig grad av lovvern, og noen ikke noe som helst.

Det er alvorlig problem når den statsråden som har det overordnede ansvaret for mangfold, likestilling, antidiskriminering og inkludering, ikke synes å skjønne hva dette egentlig innebærer. For hvordan ellers kan selveste likestillingsministeren prøve å begrense det norske mangfoldet, begrense det nye «vi»?

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. august 2011.

Etter oss

Før eller siden kan det skje. Vi mennesker mister kontrollen over planeten. Enten ved at noen andre nedkjemper oss eller ved at vi forsvinner av andre årsaker.

Dette har lenge vært et populært emne i fiksjonen. Vi spises opp av zombier i The walking dead og World War Z, utenomjordiske forsøker å ta over i Independence day og Klodenes kamp, mens roboter er fienden i Robotron. 2084 eller ganske enkelt de eneste intelligente vesener igjen på jorden i WALL-E. Kanskje noe mer realistisk beskrives verden etter atomkrigen i Den siste bredd og The day after. Pseudodokumentarer som Life after people spekulerer ikke på årsaken til hvordan vi har forsvunnet, men ser på hvordan livet på jorden vil utvikle seg i ruinene av vår sivilisasjon.

Rupert Wyatts nye film med den norske tittelen Rise of the Planet of the Apes presenterer oss for noe som igjen synes å være begynnelse på slutten. Her oppnår sjimpanser, gorillaer og orangutanger menneskelig intelligens takket være viruseksperimenter gjort for å kurere alzheimer. Det modifiserte viruset i versjonen som umiddelbart høyner apers intelligens, viser seg samtidig å ta livet av mennesker etter bare få dager. Når filmen slutter med at de intelligente apene frigjør seg fra zoologiske hager og forsøkslaboratorier, er samtidig mye av det videre premisset lagt. Med sin nyvunne intelligens og allerede overlegne fysikk har apene en god sjanse til å ta over, ikke minst når en dødelig pandemi truer menneskeheten.

Idet dette nye eposet bygger på fem filmer om Apeplaneten fra 1968 og 1973 synes det faktisk ganske klart hva det nye apeopprøret vil lede til: En planet der apene lever i en menneskelignende sivilisasjon, mens de gjenværende menneskene er blitt ville dyr igjen uten evnen til å snakke.

Til forskjell fra andre postapokalyptiske scenarier der vi erstattes av utenomjordiske, hjernedøde zombier eller dagens eksisterende fauna, representerer de intelligente apenes postapokalyptiske samfunn en direkte kontinuitet med vårt samfunn. Genetisk overlever vi ikke, men vår sivilisasjon går ikke til grunne. For det er ikke skogens ville dyr som tar over etter oss. Det er «våre» dyr, dyr som i vår menneskelige sivilisasjon har forholdt seg til oss som kjæledegger, underholdningsobjekter og forsøksdyr. Og de tar over med mange av de kulturelle redskapene vi har utviklet gjennom historien.

Ludwig Wittgenstein erklærte at hvis en løve kunne snakke, kunne vi ikke forstå den. Men hvordan blir det når dyrene ikke snakker sitt eget språk, men vårt språk? Med en gang språket, selve det menneskelige kulturelle verktøyet overtas av en helt annen art, sier det seg selv at mye må få en ganske så annen mening. Men språket har i selv også sin egen logikk og dynamikk som former den som bruker det.

Rise of the Planet of the Apes er selvfølgelig science fiction, men ikke utenkelig. De store menneskeapene som har mer enn 90 prosent av samme DNA som oss, har allerede vist en evne til å operere med ordforråd på flere hundre når de, som oss selv, er blitt opplært til det. Dyreaktivister, eller mer spesifikt menneskeapeaktivister, bruker fakta som dette som argument for at også de store apene skal ha legale rettigheter – ikke minst til livet og til frihet fra umenneskelig behandling som visse medisinske eksperimenter nok må defineres som.

Hvis apene altså øker intelligensen enda litt til som i Rise of the Planet of the Apes, så representerer det kanskje et håp for noen. Om vi ødelegger oss selv med virologiske eksperimenter, miljøødeleggelse eller annet, kan dermed apene videreføre vår kultur og sivilisasjon selv etter oss. Men om vi skal tro den opprinnelige filmen Apeplaneten fra 1968, blir det en apekultur som viderefører ikke bare vår religion, vitenskap og kunst, men også mange av våre fordommer og den utbredte mangel på respekt for andre levende vesener. Om apene tar over vår kultur, er det jo slett ikke sikkert at de blir bedre enn oss til å gjøre bruk av den.

Sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 29. august 2011

Toleranseprinsessen

Kronprinsesse Mette-Marit trekker toleranse til det sosiale og politiske ytterpunkt. «Alle mennesker har lik verdi», slår hun fast og viser dette i en kompromissløs praksis. Men det er sin egen erfaring som offer for én type fordommer, hun bruker for å bekjempe alle typer fordommer.


Når Mette-Marit snakker om toleranse, inkludering og menneskerettigheter. sier hun det selvfølgelige. Det vi alle er enige om. Men til forskjell fra de fleste av oss, viser hun den absolutte konsekvens disse verdiene egentlig har. Slik viser hun at det vi tar som en selvfølge, slett ikke er så selvfølgelig. Hun viser hvor utfordrende disse begrepene fremdeles er for oss i vårt samfunn og i vår hverdag. Alle snakker om inkludering og menneskerettigheter, men bare Mette-Marit inviterer narkomane og uteliggere hjem til seg selv og besøker prostituerte på eget initiativ.

Menneskerettighetene beskytter alle. Toleranse er ikke noe avgrenset begrep. Når mennesker blir utsatt for rasisme eller kjønnsdiskriminering, ser de fleste med en gang hvordan dette er representerer brudd på menneskerettighetene. De fleste har forstått i dag at diskriminering av homofile også er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, selv om enkelte fremdeles mener at kronprinsessens homoengasjement er splittende. Selv i forhold til funksjonshemmede, har det begynt å oppstå en bevissthet om at det er den grove diskrimineringen de utsettes for som er problemet, ikke deres annerledeshet.

Men menneskerettigheter og toleranse bekrefter ikke bare flertallets positive holdninger til forskjellige minoriteter. De utfordrer dem. Menneskerettighetene beskytter først og fremst dem vi ikke liker. Toleranse er mest av alt viktig for de som lever helt på ytterkanten av hva som aksepteres. Det er dette Mette-Marit demonstrerer. Følger vi i hennes fotspor, beveger si oss stadig blant gruppene som har størst behov for menneskerettighetene.

Fordømt alminnelighet
Den opprinnelige middelklassepiken Mette-Marit Tjessem Høiby levde langt unna samfunnets ytterkanter. Hennes førkongelige tilstand var mest av alt preget av alminnelighet. Men få offentlige norske personer har likevel gjennomgått så mye trakassering og sjikanering på grunn av sin identitet som Mette-Marit. Da hennes forhold med kronprins Haakon først ble kjent, var det få grenser for hva mennesker klarte å mene om henne. Gjennom sin assosiasjon med kongehuset, opplevde hun plutselig at hennes ganske alminnelige identitet som alenemor med noen fester og kortvarige forhold bak seg, plutselig ble gjenstand for de mest voldsomme fordommer. Ingen kjente Mette-Marit. Alle så hennes identitet. Som så uendelig mange før henne, lærte hun hva som kan skje om man forsøker å bevege seg utenfor sine tilmålte rammer i samfunnet. Også alenemødre med middelklassebakgrunn har sine tilmålte rammer som ikke skal brytes.

Fordommer og intoleranse fremste mål er å holde folk på plass. Somaliere skal ikke inn i de beste nabolag, funksjonshemmede skal ikke være for selvstendige, transvestitter skal ikke vise seg utenfor hjemmets fire vegger, homofile skal holdes ute av ekteskapet, prostituerte skal skjule sin fortid om de ønsker nye yrkesveier, narkomane skal ikke bevege seg utenfor visse klart avgrensede deler av byen. Det var det samme Mette-Marit fikk erfare: Festglade alenemødre skal ikke inn i kongefamilien.

Lykksalig skibbrudden
Etter at stormen av fordommer og sjikane ga seg, kunne Mette-Marit med letthet holdt seg i ro som en annen lykksalig skibbrudden på den kongelige paradisøya hun var kommet i land på.

I stedet kan det synes som om Mette-Marit har holdt i minne kanskje den viktigste erfaringen fra tiden hun var fritt vilt. Mette-Marit lærte smertelig at ingen er immun mot fordommer, uansett identitet. Selv hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede mennesker kan gjennom skjebnens irrganger plutselig få føle hvordan fordommene, fordømmelse og intoleranse velter over deg, bare fordi du er den du er. Bare på grunn av din identitet.

Mette-Marit kunne ha begrenset sin innsats til å støtte andre som ble utsatt for tilsvarende fordommer som hun selv, gamle misogyne gufs.

Kronprinsessen valgte i stedet å se hinsides det spesifikke. Det hun viser er at det er fordommene som er selve grunnproblemet, ikke hvem som rammes. Hvorvidt det er prostituerte, homofile, funksjonshemmede, hivpositive, etniske minoritetspersoner eller hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede middelklassemennesker som rammes, er egentlig irrelevant.

Kompromissløs
I sitt virke viser Mette-Marit igjen og igjen sitt kompromissløse engasjement. Når hun snakker om likestilling og toleranse generelt, viser hun ofte til menneskene i den absolutte randsone. Når hun snakker i sammenhenger som lett kunne blitt tannløse kongelige høflighetsvisitter, slår hun klart fast det er ingen kompromisser for menneskerettighetene. Da hun offisielt åpnet Året for like muligheter i 2007, viste hun til narkomanes rett til å bli behandlet med verdighet og respekt. Da en muslimsk homofil første gang sto frem offentlig, til forargelse for mange konservative muslimer, ble han sporenstreks invitert til kongelig gjestebud. Når hun snakker om hivpositive, er det fordommene hun legger vekt på. Da hun besøkte Nicaragua, snakket hun om homofiles rettigheter i et land der homoseksualitet fremdeles var forbudt. Mens enkelte politikere snakker om hvordan prostituerte «forsøpler» bybildet, drar Mette-Marit på eget initiativ til Pro Sentret for prostituerte og utbryter «Dette var veldig fint. Jeg kommer gjerne tilbake.»

Gjennom sitt allsidige, men likevel prinsippfaste engasjement, er Mette-Marit toleranseprinsessen, som viser at vi alle er avhengige av å både vise og motta respekt, toleranse og grunnleggende menneskerettigheter.

Ingen kan summere Mette-Marits grunnholdning bedre enn hun selv, som ved tildelingen fra Kronprinsparets Humanitære fond 2007: «Alle mennesker har lik verdi. Det forplikter – fordi det tvinger oss til å innse at vi lever i et skjebnefelleskap og at vi ikke kan lukke øynene for andres situasjon. Vi må ta ansvaret for å bryte tabuer og utfordre fordommene. Vi må bort fra skam og skyldfølelse. Det vi trenger er empati og omsorg i praksis.»

Dronning Sonja ryddet og reddet kongehuset som institusjon, kong Harald samler stadig folket, kronprins Haakon setter fokuset på en rekke viktige saker. Gjennom sin ufravikelige insistering på absolutt toleranse for alle mennesker, er nok Mette-Marit den i kongefamilien som har gjort mest for å forandre selve grunnvollene i samfunnet. Til det bedre.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. august 2009

Det lille landet som det egentlig er

Som en del andre, ble jeg oppfordret av Bergens Tidende til å skrive en tekst til ungdommen i ettertid av hva som hendte 22. juli. Her er det jeg skrev.

Alt har sin faste tid. En tid til å gråte, en til å le. Nå er en tid til å gråte.
Men når tårene igjen slutter å komme, kan vi se rundt oss, puste dypt inn og være glade for at vi bor i et av verdens mest fantastiske land.

Det er når det er som vanskeligst man ofte ser hvordan ting egentlig er. Og det var akkurat da det var som vanskeligst, at vi så hvordan vårt lille land egentlig er.

Forskjellige terrorangrep rundt om i verden de siste tiårene har skapt hat og hevnlyst, skråsikkerhet og intoleranse, kriger og hundretusener av flere døde.

Terrorangrepene i Norge 22. juli førte til et uendelig hav av blomster. Hundretusener, millioner av blomster. Hat ble besvart med kjærlighet. Intoleranse med toleranse. Forakt med respekt.

Vi kan dessverre aldri hindre enhver som vil forsøke å skade oss. Dere som er unge vil oppleve nye triste og meningsløse hendelser, forhåpentligvis aldri så ille som dette, men likevel. Men som vi har sett nå, ingen slike hendelser behøver å ødelegge det som virkelig er viktig: Samhold og kjærlighet, demokrati og toleranse, frihet og mangfold. Disse mest viktige av alle ting, kan bare ødelegges om vi selv ødelegger dem.

Vi er et lite, men uhyre sammensatt land. Vi vil aldri være enige om alt. Men dette behøver aldri å hindre at vi holder sammen når det gjelder, at vi samler oss om det som er aller viktigst.

Ta vare på hverandre, uansett kjønn, funksjonsevne, hudfarge, religion, seksuell orientering, alder, kjønnsidentitet eller hva det nå skal være. Slik vil dere som er unge fortsatt kunne la dette forbli et av verdens mest fantastiske land.

Vi nordmenn er ofte litt for flinke til å se oss selv som eksemplariske for resten av verden. Men denne gangen behøver vi ikke å si så mye. Vi kan la bildene tale for seg selv.

Så send dem ut til hele verden, bildene av blomsterhavet, og håp at blomsterbildene også vil få andre til å ønske å gjøre sine land like fantastiske som vårt.

Teksten sto opprinnelig i Bergens Tidende 2. august 2011.

Ingen homovenn

Likestillingsminister Audun Lysbakken liker å kalle seg homominister. Han fremstiller seg selv som alle homoers venn og har akkurat oppdaget at også transpersoner er hyggelige folk. SV skal ha stor ære for å ha lansert felles ekteskapslov i Stortinget i 2004, men dette begynner å bli veldig lenge siden. Som likestillingsminister har Lysbakken derimot direkte motarbeidet homolikestilling, mens han synes det er helt greit at SV-ministrene i andre departementer gir fullstendig blanke i både homoer og transpersoner. Hvis homominister skal være en hedersbetegnelse, er det vanskelig å se hvordan Lysbakken fortjener den.

Lysbakken brukte homodagene i Oslo som anledning til å erklære at han har torpedert et lenge eksisterende lovarbeid for full likestilling mellom seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk og andre diskrimineringsgrunnlag. Stolt som en hane erklærte Lysbakken i stedet at det skulle bli en egen homo- og transdiskrimineringslov, selvfølgelig uten å presisere at dette vil bli en annenrangs lov, med mindre vern enn den eksisterende [kjønns]likestillingsloven. Også funksjonsevne, etnisitet, alder vil fortsatt ha et annenrangs vern i loven, mens andre diskrimineringsgrunnlag utelates fullstendig.

Ingen homolikestilling
Den direkte foranledningen for Lysbakkens homosvik synes å være sterkt press fra LO og et par mindre kvinneorganisasjoner, som slett ikke ønsker at andre diskrimineringsgrunnlag skal få like sterkt vern som kjønn. Det mer grunnleggende problemet er at Lysbakken ikke klarer å se at diskriminering er et generelt fenomen, at det er like alvorlig uansett på hvilket grunnlag man blir diskriminert. En kort titt på Likestillingsdepartementets nettsider, demonstrerer departementets åpenbare mangel på helhetlig forståelse. Mangfold og inkludering er tilsynelatende bare et etnisk anliggende, likestilling gjelder i all hovedsak bare kjønn. Likestilling og mangfold gjelder åpenbart ikke homofile og funksjonshemmede. Disse gruppene presenteres i stedet som problemer i seg selv. Alder og andre mindre diskrimineringsgrunnlag er fullstendig usynliggjort.

Homoekskludering
Selv om han er regjeringens koordineringsansvarlig for homo- og andre likestillingsspørsmål, tolererer Lysbakken likevel at andre SV-ministere systematisk ignorerer homoer og andre. Etter å ha blitt rystet av et TV-oppslag, initierte kunnskapsminister Kristin Halvorsen en omfattende satsing mot antisemittisme og rasisme i skolen – men bare mot disse fordommene. Hadde ikke dagsrevyoppslag vært Halvorsens primære kilde til hva som skjer ute i skolegården, ville hun lett ha fått med seg at «homo» er og blir skjellsord nummer én, at unge funksjonshemmede ofte er helt nederst på den harde sosiale rangstigen, at mange barn og ungdom er blitt så mobbet for å være homo at de har byttet skole, at en del funksjonshemmede er så marginalisert i klasserommet at de har støttekontakt. Heller ikke Lysbakken påpekte at å utvide satsingen mot rasisme i skolen til også å gjelde homofobi, transfobi, fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper, på ingen måte ville skade fokuset på rasisme. Det ville derimot vise sammenhengen mellom fordommene.

Forskningsminister Tora Aasland er en annen av SV-erne som Lysbakken lar fare vilt i sin homoignoranse. Så lenge hun har sittet i stolen har hun systematisk usynliggjort alt som har med likestilling og diskriminering å gjøre, unntatt akkurat det som gjelder den sosiale gruppen hun selv tilhører: Hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede, middelaldrende kvinner. Mens Aasland har brukt store deler av sin tid på å forsøke å tvinge gjennom en så radikal form for kvinnekvotering som selv EFTA-domstolen har dømt som kjønnsdiskriminerende, har hun ikke løftet en finger for å gjøre noe med tradisjonell underrepresentasjon eller systemisk diskriminering av funksjonshemmede, homofile, transpersoner, etniske minoritetspersoner eller personer med lavere sosial bakgrunn. Dette er en konsekvent politikk som hun også setter pris på hos andre. Da Universitetet i Bergen i 2007 offisielt avskaffet sin likestillingspolitikk for å slippe å utvide sitt likestillingsarbeid til å gjelde annet enn kjønn, belønnet Aasland dem med selveste Likestillingsprisen.

Som heterovenninna
Lysbakkens såkalte homoengasjement er syltynt og amatørmessig. Han er akkurat som den heterofile venninna som synes det er så gøy å henge med homofile fordi de er «så frigjorte, kule og alternative lissom», men hvis forståelse av hva dette egentlig dreier seg om er så grunn at hun like gjerne kan støtte homofobe utspill bare fordi hun ikke vet bedre. Akkurat som den arketypiske heterovenninna, er Lysbakken alltid der når det er gøy å være med homoene, som under Skeive dager, men fraværende når det gjelder.

Når det gjelder Lysbakkens grunnleggende forståelse av andre diskrimineringsgrunnlag han har ansvaret for, som for eksempel funksjonsevne, synes den å være enda mindre. Lysbakken har ennå til gode å gå i den funksjonshemmede stolthetsparaden og har på ingen måte signalisert at han ser seg selv som funksjonshemmetminister – selv om han formelt også er dét. Lysbakkens holdninger synes å bekrefte at funksjonshemmede dessverre har langt å gå selv for å oppnå samme kulhetsfaktor blant kulturradikale og politisk korrekte som homoene.

Forskjellsministeren
Helt generelt synes Lysbakken å mangle en grunnleggende forståelse av hva likestilling er. Likestilling er ikke bare kjønn. Likestilling heller er ikke snakk om å identifisere den ene eller andre befolkningsgruppen som det liksom er synd på, og så å gi dem noen smuler. Likestilling innebærer at man arbeider systematisk for at alle skal ha de samme mulighetene uavhengig av identitet. Når Lysbakkens utgangspunkt er at kjønnslikestilling er viktigere enn likestilling på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, funksjonsevne, etnisitet og andre lignende vesentlige forhold, er ikke bare begrepet homominister misvisende. Han er ikke en gang en likestillingsminister. Lysbakken er og blir en forskjellsminister.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 20. juli 2011

Sviket mot de svakeste

Likestillingsminister Audun Lysbakken sviker systematisk de mest utsatte i sitt revisjonsforslag av lovens diskrimineringsvern. Og skryter av det.

Det skal ikke være noe generelt diskrimineringsvern i norsk lov, har Lysbakken slått fast. Om du diskrimineres på grunnlag av annet enn et klart begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, skal du ikke ha noe vern i lovverket. Overvektig, taper, krigsbarn, tidligere straffedømt, rusbruker eller prostituert? Bare glem det. Stigmaet ditt skal du alltid bære med deg. Ingen lov eller ombud skal beskytte deg mot diskriminering. Samfunnets aller mest utsatte får klare seg selv i kampen mot all hets, fordommer og diskriminering de måtte utsettes for.

Det skal heller ikke være noe likestilling av de diskrimineringsgrunnlagene som nevnes i loven. Kjønn er og blir viktigst, så får det være så som så med resten.

Mange har lenge ment at ingen er tjent med at ikke alle har samme vern mot diskriminering. Derfor satte regjeringen ned diskrimineringslovutvalget i 2007 med støtte fra Høyre, KrF og Venstre. Men nå er denne prosessen stoppet. Utrolig nok påstår Lysbakken at grunnen er «uttrykt bekymring for om en samlet diskrimineringslov ville svekke diskrimineringsvernet for kvinner, innvandrere og funksjonshemmede.» Hvor har han det fra? Ingen av innvandrerorganisasjonene mente dette, bare én av funksjonshemmetorganisasjonene, mens kvinneorganisasjonene var delt på midten. Det massive flertallet av høringsinstanser ønsket en felles lov med likt vern for alle. Med bare tre korte setninger i et skriv til Stortingets rødgrønne, avfeier Lysbakken all argumentasjon for et felles diskrimineringsvern fra diskrimineringslovutvalget, Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, advokatforeninger, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og det massive flertallet av involverte antidiskrimineringsorganisasjoner.

Lysbakken mener likevel at han har grunn til å skryte. I stedet for et likestilt diskrimineringsvern lanserer han en egen diskrimineringslov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk. Mer enn 32 år etter at likestillingsloven ble innført mener han altså at det er fantastisk at om enda et par år får homoer og transpersoner et lovvern som gir oss samme nivå som Serbia og Albania.

Men det er likevel ingen likeverdig lov Lysbakken presenterer. Homoer og transpersoner skal ikke ha samme diskrimineringsvern som andre diskrimineringsgrunnlag. Han sier ingenting om aktivitetsplikt eller likelønn og opplyser at loven ikke vil gjelde i familielivet og andre personlige forhold fordi «dette er det samme som gjelder for andre diskrimineringslover». Dette er blank løgn, fordi kjønnslikestillingsloven har nettopp et slikt vern.

I stedet for et helhetlig diskrimineringsvern som dekker alle diskrimineringsgrunnlag får vi altså bare nok en særlov med mangelfulle særbestemmelser preget av at de relevante pressgruppene aldri har nådd helt opp.

I stedet for et oversiktlig og harmonisk lovvern, må arbeidsgivere, ombud, etater og enhver som diskrimineres måtte forholde seg til et lappverk av ulike lover som nå blir enda mer komplisert.

I stedet for et diskrimineringsvern som beskytter alle som trenger det, sementeres et system der graden av vern bestemmes av graden av politisk innflytelse og der de aller mest utsatte faller helt igjennom.

Alt takket være likestillingsminister Audun Lysbakken.

Denne saken var opprinnelig publisert i VG 5. juli 2011

Det heterofile Grand Prix

Etter et par sanger om fuglekvitter og en gammel karusell i den aller første eurovisjonsfinalen i 1956, ble det europeiske fjernsynspublikummet presentert for den første grandprixsangen med et eksplisitt heterofilt innhold. Belgiske Fud Leclerc erklærte at døden var eneste utvei fordi «piken jeg elsket, elsket aldri meg». Sangen titulert De druknede herrer i Seinen, er i korthet en oppfordring til disse døde menn om å «åpne opp deres porter av vann for meg» slik at også sangeren kan drukne seg på grunn av sin heterosorg.

Etter denne dramatiske begynnelsen har deltakerlandene fortsatt å gjøre det meste for å overgå hverandre i å gi uttrykk for heteroseksuell kjærlighet. Danmark debuterte i 1957 med et heteropar som avsluttet sin sang med et heftig femtensekunders kyss. Luxemburgs sang fra 1969 handlet om den monumentale heterokjærligheten mellom to tiåringer. I årets svenske bidrag bedyrer den mannlige sangeren ganske enkelt at «my body wants you, girl!»

I enda større grad enn de åpent heterofile sangtekstene, er heteroseksualiteten selvfølgeliggjort. I bidrag som handlet om kjærlighet generelt, er heteroseksualiteten praktisk talt alltid implisitt. Som da Norge debuterte i 1960 med Voi voi, kan vi være nokså sikre på at verken Nora Brockstedt, tekstforfatteren eller publikum trodde annet enn at «kjæresten» til «samepiken» det synges om, var av hankjønn.

Grandprixmusikk med sitt voldsomme heterofokus i tekstene skiller seg selvfølgelig ikke fra popmusikken generelt, tvert imot finner man mindre av den mest seksualiserte formen for heteromusikk i eurovisjonen på grunn av fjernsynsprogrammets tradisjonelle familievennlighet. De siste årenes fokus på homodimensjonen blant fanskaren, artistenes selvforståelse av å delta i et homovennlig arrangement og programmets gjentatte innslag av homokulturell kitsch og camp, gjør at mange glemmer programmets voldsomme heterodimensjon.

Grandprixverdenens heteroseksualitet var lenge så overveldende, at enhver homofil artist gjorde hva han eller hun kunne for å fremstå som hetero. Selv den senere svenske grandprixgeneralen og markerte homoprofilen Christer Björkmann som deltok i 1992, karakteriserte i ettertid sin deltakelse som en «noe underlig opplevelse». Som han sa i 2004: «Selv om jeg hadde vært åpen homo siden jeg var nitten, ba svensk fjernsyn meg om å tone ned ‹de greiene›. Plutselig skulle jeg late som om jeg var hetero.» I sin etterpå-åpenhet glemte likevel Björkmann at han selv i sitt eget kjærlighetsfylte bidrag sang om «en flicka som jag går till ibland.»

Det absolutte heterohegemoniet i eurovisjonen ble først brutt med islandske Páll Óskar som i 1997 snakket åpent om sine egne seksuelle parkopplevelser med heterogifte menn og fremførte sitt bidrag om en forfallen diva mens han lå henslengt i en svart skinnsofa og halvveis befølte seg selv. Etter dette islandske homolynnedslaget, har mangfoldet blant artistene blitt noe mer synlig. Men heteronormativiteten er på ingen måte ute av bildet. Skapet synes heller ikke å være like åpent for alle deltakere. Mens åpne danske, irske, islandske, israelske, nederlandske og sveitsiske homo- og bifile artister har representert sine land uten at det har skapt det store oppstyret, føler fremdeles mange andre artister seg slett ikke komfortable med annet enn å late som de er heterofile. Mannlige artister kjent fra homomiljøene i Malta, Tyrkia og Hellas, har dukket opp som sine respektive lands grandprixdeltakere syngende ut sin kjærlighet til en eller annen fiktiv kvinneperson. Marija, Serbias eneste vinner hittil og Milan Stankovic, som representerte landet i Oslo i fjor, synes begge at deres fortid i det nasjonale homomiljøet før de slo igjennom er såpass belastende, at de stadig bedyrer sin heteroseksualitet. Den serbiske homoorganisasjonen tok likevel det hele med ironisk ro og utstedte Marija og Milan hvert sitt heterosertifikat og sa at enhver annen som følte seg plaget av tilsvarende uønsket homoidentitet kunne få slik en formell heterogaranti.

Det er heller ikke bare selvsensur blant homofile artister som fremdeles får Grand Prix til å fremstå mer heterofilt enn det det egentlig er. Etter at den russiske jenteduoen t.A.T.u., kjent for sin lesbiske image, hadde klint relativt heftig i sin forhåndsvideo i 2003, fikk de beskjed av arrangørene om at noen kyssing dem imellom ville slett ikke bli tolerert på scenen – dette altså 46 år etter at Danmark debuterte med sitt eviglange heterokyss. Norske Dag Hvaring som var ansvarlig produsent for den internasjonale finalen i fjor, uttalte at han ønsket å fjerne «homseri, tant og fjas» fra Grand Prix. Dette var et ganske så radikalt forslag. Siden selve arrangementet av samtlige eurovisjonsfinaler har vært praktisk talt kjemisk fritt for enhver homohentydning, ville Hvarings ønske, om det hadde vært fulgt opp, altså betydd at de norske arrangørene skulle ha sensurert de få artistene som beveget seg i et homoestetisk grenseland og kanskje også ha fjernet mestedelen av fansen og journalistene på grunnlag av deres seksuelle identitet.

Uansett hvordan man snur og vender på det, forblir Melodi Grand Prix et ganske så heterofilt arrangement. At en viss grad av homoestetikk, noen få åpne homofile deltakere, og en overveiende homo fanskare som likevel bare representerer en brøkdel av de titalls millionene som ser showet hvert år, gjør at eurovisjonen for så mange først og fremst fremstår som et homoarrangement, sier lite om de faktiske forholdene i eurovisjonen og adskillig mer om hvor massiv heteronormativiteten fremdeles er i dagens Europa. Et lite dryss av homoglitter i et generelt overveldende heteroarrangement, er ennå så oppsiktsvekkende at hele arrangementet tar homofarge av det.

Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 14. mai 2011

Frels verden med Grand Prix

Grand Prix-bidragene påstår at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.
UK 1991: «Et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!»

Årets eurovisjonsfinale gir et par muligheter til å frelse verden. Ifølge Danmark er «ditt våpen din stemme» for å «lage en ny morgendag i dag.» Finske Paradise Oskar synger «at nå skal jeg ut i verden for å redde planeten», noe vi alle kan gjøre ved «å gå sammen med meg og synge: Da da dam, da da dam».

Mens John Lennon og Lillebjørn Nilsen synger om hvordan vi med våre handlinger og livsvalg kan forandre verden, påstår disse Grand Prix-bidragene at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.

Grand Prix-religiøsitet
Som popmusikk ellers, bruker Grand Prix ofte både tradisjonell religiøsitet og religiøse metaforer. At vi kan frelse verden med sangens kraft, representerer derimot en egen type Grand Prix-religiøsitet. Selv om det ikke var det første bidraget som påsto dette, er «Ein bißchen Frieden» en nøkkeltekst i denne sammenhengen. Denne vinneren fra 1982 utløste et ras av lignende sanger. Som Østerrike, som i 1989 påsto at «bare en sang» er nok til at «kjærligheten vender tilbake» ikke bare til deg og meg, men «til verden» generelt. «Syng, syng og tenn et lys fordi sangen er alt vi har,» var Israels budskap i 1993. Iført massiv sminke og skyhøye stiletthæler presenterte britene i 1991 et fyrrig og dansbart lite nummer som var «et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!», noe som etter sigende ville være til hjelp for «barna med sult i øynene sine.»

Redd barna
Noen av disse bidragene er klart snekret sammen fordi man tror det vil hjelpe i konkurransen. Som islandske Silvia Night som i 2006 ble oppringt av Gud på scenen, idet hun sang: «Alle eurovisjonsland, dere har ventet i all evighet på at jeg skal frelse dere. Wham! Bam! Boom!» Mange ganger tror likevel artistene virkelig på det de synger. Årets finske deltager lagde sin «Da da dam», nettopp fordi han var så misfornøyd med det han mente var overfladiskheten i de fleste andre Grand Prix-sangene. De irske deltagerne i 2000 som sang om å «feire et nytt kjærlighetens årtusen», var nærmest innstendige i sin tro på sangens kraft. Etter at en venn av dem var blitt skadet i trafikken, innså de at jorden nå var i ferd med å gå under. «Derfor måtte noen redde barna», poengterte de. Deres grandprixsang om kjærlighetens millennium var således deres måte å redde verden på.

Disneys drømmetro
Det er vanskeligere å avgjøre i hvilken grad publikum blir overbevist om Grand Prixreligiøsitetens magiskrealistiske budskap. Dette er uansett ikke noe isolert fenomen. Selv om den gjentatte påstanden om at det å synge en sang kan redde verden, er ganske særegen for Grand Prix, finner man lignende trosforestillinger ellers i populærkulturen. Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt. En erklært tro på julen som fenomen og at denne troen vil føre til en bedre verden, har på tilsvarende vis vært sentral i den populærkulturelle julefeiringen helt siden Scrooge ble omvendt til Dickens’ juleevangelium i A Christmas Carol.

Det Grand Prix-religiøse budskapet om sangens kraft har likevel ikke fått fullt det samme gjennomslaget som de lignende forestillingene i julen og Disneys univers. Hvorvidt noen av årets bidrag vil endre på dette, gjenstår å se.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 7. mai 2011.

Den forbudte kjærligheten – enda en gang

Du har sett fortellingen så ofte før, men ser den gjerne igjen. Denne gangen, i filmen Vann til elefantene, er handlingen lagt til et fascinerende sirkusmiljø i depresjonens USA. Den unge hjemløse mannen som ender i et omreisende sirkus og blir forelsket i sirkusdirektørens underskjønne kone. Vi vet hva som vil skje, selvfølgelig faller også den vakre kvinnen for den kjekke helten. Og dramaet er i gang.

Forbudt kjærlighet. Beretningen om de to elskende som er som skapt for hverandre, men av ulike årsaker ikke kan få hverandre, er et drama vi har sett utspilt så mange ganger at det vil være umulig å lage en oversikt. Og vi elsker det. Noe av spenningen ligger selvfølgelig i at vi aldri kan vite sikkert om det ender godt eller at vi egentlig bevitner en tragedie.

Uuttømmelig kilde
Vi har blitt fortalt om det i eventyrene, vi har sett det på scenen, vi har lest det i romanene. Ikke minst, har vi sett denne like så gripende beretningen fortalt igjen og igjen i kinoens mørke. Stadig nye kassasuksesser som nå senest Vann til elefantene, viser at heller ikke filmmediet synes å kunne uttømme kilden for stadig nye versjoner av denne elementære grunnfortellingen.

Den absolutte historien om forbudt kjærlighet er og forblir for mange likevel Shakespeares Romeo og Julie. Dette skyldes ikke bare en fantastisk karakterbeskrivelse av de to elskende, men ikke minst at de aller fleste ser det grunnleggende meningsløse i hva som gjør deres kjærlighet forbudt. Det handler ikke om religion, hudfarge, kjønn, sosial bakgrunn eller noe annet som mange mennesker faktisk mener god grunn til å holde et par fra hverandre. Det handler om fiendeskap mellom to familier på samme sosiale nivå. Bare dette holder Romeo og Julie fra hverandre. I denne absurditet av nedarvet hat blir man slik først og fremst sittende igjen med et drama alle kan kjenne seg igjen i: To elskende får hverandre ikke på grunn av sin identitet.

Utfordringen
Men kjærlighet er ofte ikke forbudt uten grunn. Derfor et det ofte en egen utfordring å overbevise publikum om at de to det gjelder virkelig hører sammen. Vann til elefantene speiler nettopp dette. Det er ikke opplagt at enhver vil sympatisere med filmens ultimate par, når den ene i dette forholdet i utgangspunktet er gift med en mann som helt åpenbart elsker henne svært høyt og som hun også liker. Selv filmens mannlige hovedperson har grunn til å være takknemlig overfor sin rival, sirkusdirektøren, som hjelper ham i sirkusets verden.

Filmens utfordring mer direkte blir dermed å overbevise oss seere at denne forbudte kjærligheten er så overveldende og ektefølt at den bare må tas hensyn til. At filmen i tillegg prøver å vise at den forsmådde ektemannen faktisk slett ikke er så hyggelig som han først virker, hjelper jo på. Men blir man ikke overbevist om at de to elskende virkelig fortjener hverandre, faller samtidig mye av filmen sammen.

Forbud ønsket
Utroskap generelt er vanskelig å fremstille empatisk, men allerede Casablanca viser at selv med et helt annet samfunnssyn på skilsmisse var dette mulig. Men dette viser altså til et generelt problem nettopp i fremstillingen av forbudt kjærlighet: Publikum ønsker ofte at kjærligheten som fremstilles skal være forbudt. Da Guess who’s coming to dinner om forholdet mellom en svart mann og en kvinne ble lansert i 1967, mente over 73 prosent av amerikanere at blandingsekteskap var forkastelig. Hindufundamentalister arrangerte protestmarsjer mot fremstillingen av et kjærlighetsforhold mellom to kvinner i filmen Fire i 1996. Norske Import-eksport fra 2007 om forholdet mellom en hvit norsk mann og norskpakistansk jente, ble heller ingen hit i det norskpakistanske miljøet, ganske enkelt fordi så mange i dette miljøet forkaster slik kjærlighet.

Den siste tidens store kjærlighetsdramaer mellom mennesker og vampyrer, slipper i større grad slik fordømmelse ganske enkelt fordi vampyrer ikke finnes (så vidt vi vet). Den grunnleggende fortellingen om forbudt kjærlighet synes uansett på ingen måte å bli svekket. Vi ser den snart igjen.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 28. april 2011.

Påske på liv og død

Selvfølgelig har du hørt om hvordan Guds sønn ble henrettet på en høyde utenfor byen. Kanskje du også har lurt på hvor det ble av liket? Har du undret på hvordan han kom tilbake, ikke som han var før, men som udødelig og med et løfte om at alle skal bli like så udødelige som ham?

De religiøse mytene og fortellingene knyttet til påsken har en nerve og dramatikk som overgår det meste av hva man kan finne i moderne påskekrim. Selv de mest nervepirrende mysterier av Agatha Christie, John Dickson Carr eller Bernhard Borge, serverer ikke tilsvarende fortellinger om guddommelig inngripen og ubegripelige mirakler. Det som ifølge historiske kilder kun var enda en henrettelse av en jødisk opposisjonell i det romerske Judea, ble gjennom de tidlige kristnes gjenfortelling en hendelse som endret verden for alltid.

Den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus, er som symbolske skikkelser uendelig mye mektigere enn enhver nusselig påskekylling. Forskjellige forsøk på å skape et narrativ som forbinder påskeharen og påskeeggene, har aldri vært i nærheten av å kunne konkurrere med det kristne påskeevangeliet.

Med påskens myter, fortellinger og forestillinger rundt Jesus’ død og oppstandelse, sitter altså Den norske kirke med en direkte forbindelse til kanskje den sterkeste fortelling noensinne. Likevel er kirkebenkene for stor del tomme i påsken. Ikke bare er det glissent, men det er ofte enda tommere i kirkene i påsken enn det det ellers pleier å være, fordi så mange av selv de få faste kirkegjengerne er på fjellet eller på Gran Canaria.

Liv og død, ikke synd
Den norske kirke har alltid hatt et stort fokus på hvordan vi som mennesker i utgangspunktet er syndige vesener. Vi er født som syndere, vi lever som syndere, og det er ingenting vi selv kan endre på det – bare Jesus kan gjøre det. Påsken blir slik høytiden som feirer hvordan Jesus frelser oss fra denne synden som vi alle angivelig skal være tynget av.

Folk flest gjør så godt de kan. Å fortelle de som kommer første gang til kirken om hvor syndige de er, er nok ikke den beste måten å få noen til å komme tilbake på. Den intuitive reaksjonen når noen forteller deg at du er et dårlig menneske med en gang du kommer et sted, er å snu i døren. Påsken, som høytiden som mer enn noen annen fokuserer på denne såkalte synden, kan slik ha bidratt til ytterligere å tømme kirkebenkene.

Men opprinnelig var det ikke synden som sto i sentrum da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Det var døden og livet. Hvordan Gud gjennom å sende sin sønn overvant døden en gang for alle. Med dette lovet han alle en udødelig tilværelse når vi en gang skal gjenoppstå akkurat som ham. Det er dette påsken egentlig handler om – ikke synd.

Man kan spørre seg hva ville skje om Den norske kirke lot synden være og forsøkte å formidle påskens opprinnelige mening, dette budskapet om liv og død. Gjennom å bruke fortellingene mer tydelig. i ord, i handling. Vise hvordan påsken virkelig er påsken på liv og død.

Døden i fokus
Et fokus på liv og død er på ingen måte noe som skremmer vekk et norsk publikum. Tvert imot. Hver høst er det umulig å gå gjennom en handlegate uten å bli minnet på den importerte amerikanske høytiden halloween, med alle sin dødssymbolikk. Denne mer åpenbare kommersialismen speiler igjen et mer generelt fokus på døden som stadig skaper nye ritualer. Å tenne lys ved gravene blir stadig mer utbredt, selv om det var en helt fremmed skikk bare for noen tiår siden. Enda mer utradisjonelle tiltak som spontane altere på gatehjørner, egne facebooksider for avdøde, og den årlige seremonien med å sende opp ballonger til minne om nære avdøde på alle sjelers dag i Sandvika, får også stadig mer oppmerksomhet. Kirken selv er ikke selv fremmed for å regiserre sammenheng mellom liv og død, og begravelser forblir den seremonien flest fremdeles overlater til Kirken. Senest Wenche Foss’ begravelse viste til de grader hvilken styrke denne seremonien fremdeles kan ha og i hvilken grad den stadig kan utvikle seg.

Dødsritualer i påsken.
Beveger man seg videre ut i kristenheten, litt utenfor Den norske kirke, finner man fort hvordan kirkelige påskeseremoniene fokuserer nettopp på kontrasten mellom liv og død på en måte som både holder på gamle troende og stadig tiltrekker nytt publikum. Prosesjonene av hettekledde broderskap som bærer på fremstillinger fra påskehistorien, trekker besøkende fra hele verden til Sevilla og andre spanske byer. I greske byer kan man bevitne Jesus’ blomsterkledde grav båret gjennom byen. Mange steder iscenesettes hele Jesus’ lidelseshistorie, slik at man selv kan se Jesus komme bærende med sitt kors gjennom gatene. På Filippinene lar flere menn og kvinner seg selv korsfeste hvert år til minne om hva som skjedde for nesten to tusen år siden.

I ortodokse land kan man se hvordan selv den alminnelige påskegudstjenesten kan fremføres på en måte som lar oss virkelig oppleve hvordan påsken handler om livets seier over døden. Mens menighetsbarna kommer til kirkehuset fra alle retninger, synger prester og munker triste sanger om Herrens død og om hvordan alt håp er ute. Alle lys er slukket, det er mørkt og dystert, som om man selv skulle befinne seg i graven. Så, med ett, ved midnatt, kimer klokkene og den deprimerende messingen erstattes av jublende sang om Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Helt innerst i den mørke kirkebygningen bringes samtidig frem et enkelt lys, ofte en flamme tatt med fra Jesus’ grav i Jerusalem. De som står nærmest tenner sine medbragte stearinlys med den hellige ild, og sakte, fra lys til lys, fra person til person, brer ilden seg, slik at man til slutt blir stående i et hav av lys, alle tent av ilden som symboliserer Jesus’ tilbakekomst og seier over døden.

De har fortellingene, de har verktøyene, de har forbildene. Det er derimot opp til dem selv hvorvidt de i Den norske kirke ønsker å bruke påsken til å virkelig få frem hva påsken egentlig handler om: Den evige brytningen mellom liv og død og hvordan selve kristendommen bygger på overbevisningen om livets seier over døden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. april 2011.

Når niqab blir frihetssymbol

Vi er vant med nyheter om mennesker som arresteres og straffes på grunn av sitt antrekk i land som Iran, Sudan og Saudi-Arabia. Akkurat nå skjer det samme i Europa. I Frankrike.
Det franske forbudet mot ansiktslør som niqab og burka, har medført at flere kvinner er blitt arrestert og bøtelagt ikke av annen grunn av at de går kledd som de selv ønsker ut av sin religiøse overbevisning. Konsekvensen av dette franske forsøket på å tvinge igjennom sine statsprinsipper om frihet, likhet og brorskap, er slik blitt alt annet enn frihet, likhet og brorskap. Tvert imot gjør loven at nettopp niqaben fremstår som et nytt frihetssymbol, i en stat som nekter sine innbyggere å gå kledd som de vil.

Kjønnslikestilling
Det er godt grunnlag for å argumentere at kvinner som på grunn av sin muslimske tro selv velger å gå med heldekkende slør, er lite forenlig med grunnleggende forestillinger om kjønnslikestilling. Ikke ulikt hvordan kjønnslikestilling er vanskelig å kombinere med hvordan andre kvinner underordner seg sin ektemann og nekter å ta ledende stillinger, på grunn av sin kristne tro. Folk gjør i det hele tatt mange livsvalg i religionens navn som kan synes vanskelig å forene med demokratiske prinsipper om frihet og generell likestilling.

Frihet
Men med en gang man forsøker å innføre frihet ved hjelp av tvang, handler det med ett ikke lenger om frihet. Den påtvungne såkalte «frihet», blir aldri annet enn bare et tomt ord, et hult begrep som tildekker et behov for å tvinge andre til å leve som du vil at de skal gjøre.

Virkelig frihet handler alltid om i størst mulig grad å kunne gjøre det frie valg – selv når dette frie valget innebærer at man velger noe som tradisjonelt sett har vært undertrykkende.

Også tvang
Det er likevel helt åpenbart at ikke alle kvinner som går enten med niqab, burka, eller selv hijab for den del, gjør det av egen fri vilje. Dette skjønner man godt om man er på steder som Jemens hovedstad Sana’a, der praktisk talt alle kvinner er tildekket selv om det ikke er påbudt ved lov. Det massive presset mange muslimske kvinner, også i Norge, utsettes for som de primære bevarere av familiens såkalte «ære», viser også at en god del bruker forskjellige type slør bare fordi familien krever det.

Men heller ikke det at en del blir tvunget til å bære slør, er et argument for å forby heldekkende ansiktslør i det offentlige rom. Dette gjør derimot bare den franske loven enda mer uheldig, fordi den omskaper nettopp slik et problematisk plagg til et frihetssymbol.

Forbud mot tvang
I det store fokuset på hvordan den nye franske loven forbyr niqab og burka i det offentlige rom, har færre bemerket den andre siden av denne loven: De som tvinger andre til å gå med ansiktslør, blir også straffet.

Idet vi får håpe at norske politikere tar lærdom av bildene av niqabkledde kvinner som blir arrestert i Frankrike, og ikke innfører et tilsvarende forbud i Norge, kan man samtidig oppfordre dem til å se nærmere på denne andre delen av loven. Det kan være god grunn til å undersøke behovet for å straffe de som tvinger andre å gå kledd som de ikke selv ønsker å gjøre.
Niqab, miniskjørt, eller for den del begge deler om man skulle ønske det. Burde ikke samfunnets grunnleggende prinsipp i størst mulig grad være å fremme enkeltindividets frie valg?

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 16. april 2011

Joik, fado og alpehorn. Folkemusikken i Grand Prix

2003 var året Tyrkia satset alt på å nå toppen i Eurovisjonens sangkonkurranse. Glemt var alle forsøk på å lage vanlige vestlige poplåter. Den nasjonale superstjernen Sertab Erener fikk i oppdrag å lage en fengede folkemusikkinspirert sang av typen som alltid hadde dominert tyrkiske hitlister. Den sedvanlige tyrkiske grandprixvideoen med glade amatørartister i moteriktige klær foran diverse severdigheter, ble erstattet med en orientalistisk drøm av en video der Sertab i magedanserantrekk slynget seg rundt med tilsvarende kledde venninner i det som så ut som et harem. Det innstuderte finaleshowet på scenen i Riga var i samme stil, med superdivaen som sang «Every way that I can» og behandlet sine dansere som en dronning fra Tusen og en natt. Det gikk som forventet, og Tyrkia vant for første gang hele evenementet.

Men gå tilbake til 1983. I det som ofte fremstilles som et klassisk grandprixøyeblikk, fremførte spanske Remedios Amaya den fyrige og originale folkemusikkinspirerte «¿Quién maneja mi barca?» Med tunge trommer, spanske folketoner og innstudert koreografi, spurte Remedios i sitt fengende refreng om «Hvem styrer min båt? Den fører meg bort». Dette var likevel svært langt fra hva nordeuropeiske turister var vant med fra grisefestene: Remedios’ sang gjorde klart for enhver hvor nær spansk musikktradisjon ligger det arabiske. Terry Wogan, BBCs famøse og munnrappe kommentator fra 1971 til 2008, beskrev låten nokså presist som «stormfull» og «very, very ethnic indeed». «¿Quién maneja mi barca?» fremheves igjen og igjen av fans som et av de mest populære spanske grandprixbidragene noensinne. Og hvordan gikk det til slutt i 1983? Spania fikk ikke et eneste poeng og måtte dele sisteplassen med Tyrkia.

Verken «¿Quién maneja?» eller «Every way that I can» var likevel enestående, men først og fremst typiske. Mens det spanske etnobidraget på denne tiden hadde selskap av de fleste like så folkemusikkinspirerte sangene i bunnsjiktet på 1970- og 1980-tallet, var det tyrkiske motstykket bare en av mange etnoinspirerte vinnere på 1990- og 2000-tallet. Noe grunnleggende hadde altså skjedd mellom 1983 og 2003.

At de samme type sangene beveget seg fra bunnen til toppen av resultatlistene, hadde likevel mer å gjøre med endringer i den mer generelle musikkverden, enn med eurovisjonen som sådan. Faktisk var grandprixlandene sene med å utnytte potensialet. Akkurat da Ofra Haza åpnet opp de internasjonale hitlistene for kombinasjonen av pop og tradisjonsmusikk fra Midtøsten, sluttet Tyrkia med å sende bidrag i samme sjanger. Selv om Enya hadde solgt millioner av sin etnoinspirerte irske new age-musikk, avviste irske RTÉ den enyaeske sangen «The voice» i 1995 med beskjed om at denne typen musikk ikke passet i Eurovisjonen. Da norske Secret Garden vant hele finalen dette året med Nocturne, en sang av akkurat dette slaget, skjønte flere at det ikke var noen grunn til å la sjanger bestemme hva som kunne være med. Følgelig avfeide heller det irske kringkastingsselskapet ikke «The voice» da denne ble sendt inn igjen i 1996. Resten av historien om akkurat denne sangen er at den vant både den irske og internasjonale finalen, i en konkurranse som var plutselig preget av en hel haug med likeså etniske bidrag.

At det noensinne har eksistert en regel om at eurovisjonsbidragene helst skal speile et nasjonalt særpreg, er en myte som dukker opp igjen og igjen. Det nærmeste det fantes en slik regel, var bestemmelsen mellom 1966 og 1972 og 1977 og 2008 om at man bare kunne synge på et av deltakerlandenes offisielle språk. Det skulle også gå noen år etter starten i 1956 før noen av landene deltok med bidrag som hadde noe som helst etnisk særpreg. En del av det europeiske fjernsynspublikummet kan kanskje ha trodd at Nora Brockstedt representerte noe etnisk da hun dukket opp i en nykomponert kvasisamedrakt og sang «Voi voi» i 1960, men denne sangen er på tross av både tema og antrekk likevel bare en tidstypisk slager. Det første klart folkemusikkinspirerte bidraget kom i stedet året etter, da Spania debuterte med «Estando contigo» – «Å være med deg». Dette var uansett ikke ment som noen introduksjon til tradisjonell spansk musikk, men reflekterte heller det faktum at spansk populærmusikk generelt brukte seg flittig av elementer fra folkemusikken. Plass ni av femten deltakere var likevel greit nok og må også sees i sammenheng med at tilsvarende etnoinspirerte spanske sanger også hadde vært populære på hitlister utenfor Spania.

At enhver internasjonale grandprixfinale skal ha et helt lite utvalg av folkeinspirerte bidrag, synes som en selvfølge i dag. Da Christine Gulbrandsen fremførte den eteriske «Alvedansen» og Alexander Rybak sin felelåt «Fairytale», var de begge grandprixmainstream. Christine hadde selskap av blant annet bosnisk balkanballade, albansk folkesang, armenske etnorytmer og tahitisk sang og dans fra Monaco. Alexander fremførte sitt bidrag mellom slovakisk miljøetnoromantikk, tradisjonell gresk festdans, finsk visesang og fransk samba.

Frem til 1996 var det likevel sjelden mer enn én folkemusikkinspirert sang med hvert år. Vi fikk gjennom årene likevel presentert et variert utvalg. Alpehorn og retoromansk country fra Sveits. Joik fra Norge. Reggae, country og flamenco fra Finland. Fado fra Portugal. Arabisk etnopop fra Marokko. «Aldri på en søndag»-pastisj og popmusikk inspirert av bysantinske toner fra Hellas. Tyrkisk etnopop oppblandet med opera. Diverse spanske popsanger med sydengjenkjennelige toner iblandet. Heller ikke å forglemme Kirsti Sparboes første bidrag i 1965: «Karusell», en blanding av sekstitallspop og norske folketoner, som medførte at de italienske orkesterfiolinistene i Napoli måtte imitere hardingfeler.

Men alt dette endret seg altså i kjølvannet av «Nocturne», da den folkemusikkinspirerte musikken virkelig gjorde sitt inntog i grandprixverdenen og til og med vant i 1996, 2003, 2004, 2005 og 2009. Men som i musikkverden ellers, har den mer puristiske folkemusikken ennå til gode å gjøre suksess utover et mer begrenset publikum. Den tradisjonelle flamencosangen «¡Ay que deseo!» klarte f.eks. bare en tjuende plass for Spania i 1996. Den typiske greske og fullstendig glemte folkeballaden «Horepse» kom ikke lenger enn midt på treet året etter. Den like så tradisjonelle og ikke-Enya-inspirerte irske «They can’t stop the spring», endte på en forsmedelig sisteplass i 2007. Men selv dette mer deprimerende bildet kan endre seg. Et seksspann med dansende bestemødre fra Udmurtia vant nesten den russiske nasjonale finalen i 2010, trollbandt fjernsynspublikummet og ble en stor youtube-hit og med sine tradisjonstro og fengende finsk-ugriske «Dlinnaya-dlinnaya beresta i kak sdelat’ iz nee aishon», oversatt til norsk «Lange, lange bjerkenever og hvordan lage sko av det». De samme udmurtiske bestemødrene er spesialinvitert til å komme med et nytt bidrag til den russiske finalen i år, så kanskje dette blir året virkelig tradisjonsmusikk vil hevde seg.

Saken sto opprinnelig på trykk i bladet Folkemusikk nr. 2 2011.

Noen er likere enn andre

Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av radikal kjønnskvotering. Selv om EU-regler stopper dem fra å påtvinge dette prinsippet resten av samfunnet, er det en rekke bestemmelser innad i partiet om at det skal være femti prosent av hvert kjønn i alle viktige utvalg og posisjoner.

Partiets prinsippet om størst mulig kjønnsbalanse er så absolutt at da partiet var ute etter en ny likestillingsminister i 2008, erklærte daværende partisekretær Martin Kolberg at den homofile statssekretæren Kjell Erik Øye var uegnet som kandidat kun i egenskap av sitt kjønn. Den absolutte kjønnsbalansen er med andre ord til og med viktigere enn å gjøre noe med det faktum at regjeringen er og blir 100 prosent heterofil.

Men alt dette var frem til nå. For nå ønsker partiledelsen å få Jonas Gahr Støre inn i Aps sentraltstyre, der det allerede sitter 11 menn og 9 kvinner. For å slippe en opprivende kamp med Jan Bøhler, som er like så mye mann og Oslo-borger som Støre, men ellers fra en annen politisk fløy, har ledelsen funnet ut at man skal utvide antallet medlemmer i sentralstyret.

Jens Stoltenbergs såkalte spøkefulle bemerkning om at «Menn i 50-årene» – og i dette tilfelle altså hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede menn – «er en undervurdert gruppe i det norske samfunnet», viser nettopp hvor lite verdt alle prinsipper er når makta rår. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en mindre suveren leder, f.eks. en universitetsrektor eller en næringslivsleder, hadde uttalt det samme.

Støre selv er heller ikke så nøye med prinsipper, selv om han har holdt seg bemerkelsesmessig taus akkurat i denne sammenhengen. Som han uttalte til A-Magasinet i 2009: «Det er ikke behov for å dyrke de beste, for de klarer å dyrke seg selv.» Disse klare antielitistiske prinsippene som står så solid i Arbeiderpartiets politikk, gjelder tydeligvis heller ikke ham selv. Når det er det ham det dreier seg om, må han gjerne få alt den nød- og vennehjelp han måtte trenge – og det til en grad at alle andre spilleregler også settes til side.

Er det slik at alle Arbeiderpartiets prinsipper om radikal kjønnskvotering og antielitisme, egentlig betyr at alle vi andre skal gjøre som de sier, ikke som de gjør?

En ting er likevel klart når Jonas Gahr Støre dyttes inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i strid med alle partiets prinsipper om kjønnsbalanse og antielitisme: Noen er likere enn andre.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 8. april 2011

– Kirken må kjenne populærkulturen

De religiøse forestillingene som barn og unge først møter i dag kommer ikke fra tradisjonell religion, men fra populærkulturen.
Intervju med Liv Ingeborg Lied og meg om boken vår Det folk vil ha i Dagen 14. mars 2011 av Johannes Reindal.

Fredag ble det arrangert «bokprat» på Menighetesfakultetet, med forfatterne av boken «Det folk vil ha - religion og populærkultur». Førsteamanuensis Liv ingeborg Lied fra MF og professor Dag Øistein Endsjø fra universitetet i Bergen har sammen skrevet den første boken i Norge, som bredt tar opp kryssningene mellom religion og populærkultur. En konklusjon peker seg tydligere ut en noen annen: Her trengs mer forskning.
– Det er behov for mer teoretisering av feltet og mer metodisk tilnærming. I koblingen mellom populærkultur og religion er det arbeid for flere forskere, sier Lied.
De siste 10 årene har det likevel vært mer fokus på emnet, og det kommer flere bøker i nær fremtid.

Boken viser hvordan filmer, musikk, reklame og TV-programmer spiller på óg bruker religiøse fortellinger, aspekter og symbolikk. Óg hvordan populærkulturen er blitt stedet hvor folk flest møter religion - tradisjonelle og nyreligiøse. Det er altså ikke tradisjonell kristendomsformidling som i dag vil gi barn deres første møte med en ark som redder dyrene fra en oversvømmelse. Det vil skje gjennom filmer som Istid 2. Dette skaper utfordringer for kirkens møte med barn og unge.
– Hvordan skal kirken forholde seg til det?
– Tradisjonelle religioner bruker jo mange populærkulturelle uttrykk. Men de er nok mer populære innad i kirken enn utad. Jeg vet ikke om det er så mye mer tradisjonelle religioner kan gjøre. Det synes å være endringene i de sosiale strukturene som gjør at de går tilbake, ikke direkte konkurranse fra populærkulturen. Samtidig ser vi et stort behov for religion, sier Endsjø.
Han stusser over at kirken ikke benytter seg mer av enkelte av sine fortrinn.
– Dødsforestillinger er jo et av kirkens sterkeste kort, og populærkulturen er full av fremstillinger av dette som får stor oppmerksomhet. Det er rart at kirken ikke snakker mer om dette.

- Hvorfor det er blitt slik i Norge, at religion blir «det som folk vil ha»? Sitter kirkens selv med ansvaret for å nøre opp under at folk får det de vil, uten at det stilles for mange spørsmål?
– Det er riktig at Den norske kirke i stor grad har lagt seg etter det den tror folk vil ha. På mange måter kan man jo si at det ikke har virket, menighetene har jo ikke fått økt tilsluttning, sier Endsjø.
– Samtidig har religion i populærkulturen nettopp stor suksess med sin direkte markedstilpasning. At Den norske kirke ikke har hatt en tilsvarende suksess kan dermed ikke forklares med dens vilje til å tilpasse seg, men kanskje heller med at Kirken ikke har lykkest med å identifisere hva slags religion folk vil ha.

For hele intervjuet se Dagen 14. mars 2011.

Vinger over Europa

Dagbladet dro til Italia på englekongress med prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Og så snakket de litt med meg i sammen slengen.

Her er intervjuet slik det ble publisert i Dagbladet:

Hva er en engel?
—I utgangspunktet er en engel Guds sendebud, men innen nyreligiøsiteten er engelen blitt et aktivt mellomledd mellom mennesket og det guddommelige, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen.

—Er fokuset på engler nytt?
—Den nyreligiøse troen prinsesse Märtha Louise representerer, tok av for omtrent 20—30 år siden. Vi har hatt tv-serier som «Touched by an angel», en amerikansk dramaserie om en gruppe engler sendt til jorda av Gud for å hjelpe til. Og slike møt-din-engel-kurs er heller ikke noe nytt.

—Har du selv møtt en engel?
—Nei, dessverre.

—Har du åpnet opp for det?
—Nei, jeg har egentlig ikke det. Men jeg er sikker på at prinsesse Märtha Louise selv er overbevist om at hun møter engler. Dette er ikke noe hun har funnet på. Jeg har ikke gått på disse kursene selv, men for en religionshistoriker er det spennende å se hva de forespeiler, og hva folk tror at de opplever.

—Hva tror du at de opplever?
—Folk har forskjellige oppfatninger av virkeligheten, og når noen har subjektive opplevelser av å møte engler, så er det ikke opp til oss å si: «Nei, nei, det har aldri skjedd». Da Trygve Hegnar kritiserte prinsesse Märtha Louise for å lure folk og gi løfter som hun ikke kunne oppfylle, så kunne han like gjerne rettet kritikken mot religioner generelt. Dette er jo ting som ikke kan bevises empirisk.

—Hvordan stiller Den norske kirke seg til englene?
—Problemet for kirken er ikke englene i seg selv, for englene har alltid vært en del av kirken. Problemet oppstår hvis det viser seg at folk mener prinsessens englekurs virker. Hvis man virkelig er overbevist om at man får kontakt med engler og det guddommelige, hvorfor i all verden skal man da gå i kirka hver søndag? I den forstand er hun en radikal forlengelse av Martin Luther og det protestantiske syn: Vi trenger ingen kirke, for kontakten med det guddommelige er opp til hver enkelt av oss.

—Prinsessen og kirka spiser av det samme grøtfatet?
—Ja, statskirka er jo den største kommersielle religiøse aktøren, og de er nok ikke begeistret for konkurranse fra andre aktører. Märtha er jo bare en av mange. Hun skiller seg ikke kvalitativt ut i forhold til de andre aktørene, men på grunn av sin kongelige status stiller hun i en klasse for seg selv. Hun får et mediefokus som andre kan drømme om, og det er nok derfor hun var hovedattraksjonen på plakaten i Torino.Hele saken er å finne i Dagbladet 7. mars 2011

Ødemarkens indirekte kall

Har du alt, men føler likevel at tilværelsen er uutholdelig? Fortvil ikke. Ødemarken gir deg løsningen – og du behøver ikke annet enn en kort svipptur ut i det ville. Den nye norske filmen Gunnar goes God ønsker å vise deg meningen med livet. Det er sjelden film så direkte går løs på de virkelig store spørsmålene her i livet. En del vil kjenne igjen filmskaperen Gunnar Hall Jensen fra den originale og uhyre ærlige Gunnar goes comfortable fra 2003. Nå har han slått seg ned i forstaden med villa, Volvo og vovvov. Men tross for at han elsker både kone og barn, har han ikke funnet roen. Dette er, ifølge Gunnar selv, et liv som gjør ham død.

Sannheten i ødemarken
Som så mange før ham, mener Gunnar at svaret er å finne i ødemarken. Kanskje fordi Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet nå står tom, tar Gunnar sitt nesten like så frustrerte filmteam med seg i den egyptiske ødemarken, nærmere bestemt til det eldgamle egyptiske St. Makarios-klosteret – også å finne på www.stmacariusmonastery.org.

At Gunnar velger nettopp den egyptiske ødemarken, gjør at hans søken kommer tett på selve opphavet til denne ødemarksidealiseringen. Det var her, i sanden utenfor Nildalen, kristne munker først dro ut i ødemarken for å bli mest mulig perfekte i sin kristne tro.

Som et sted per definisjon uberørt av menneskelig sivilisasjon, hadde slike øde landskap på denne tiden allerede lenge blitt sett som knyttet til en mer opprinnelig menneskelig tilstand. Her er man nærmere både gudene og naturens uendelighet. I den førmenneskelige villmark har man tilgang til en opprinnelig visdom, til det vi i vår sivilisasjonsprosess synes å ha glemt. I ødemarken finner man selve sannheten. Sies det altså.

Både i mesopotamiske og greske tekster finner man denne sammenhengen mellom sannhet og ødemark. Den hellige Antonius som var den første munken til å bosette seg i dette ideallandskapet, har siden stadig fått følge av nye trosfeller. Henry David Thoreau, Fridtjof Nansen, Lars Monsen, bare for å nevne noen. Forbindelsen med de øde landskapene høyner samtidig disse personene i våre øyne til nesten overmenneskelige dimensjoner.

Ikke bli
Men verken i dagens film-Norge eller i det senantikke Egypt, er det nødvendig for alle å bli værende ute i ødemarken. Uansett hvor harmonisk Gunnar føler seg i St. Makarios-klosteret , gjør han det klart at dette ikke er en varig tilværelse for ham. Så heller ikke for oss andre hverdagsfrustrerte. Akkurat som med det store flertallet av troende i senantikken, er det bare noen få spesielt utvalgte superskikkelser som skal bosette seg ute i villmarken. De fleste kan nøye seg med å ære de som er der, lytte til hva de har å si, og slik finne selve svaret.

Hva var man finner av absolutt sannhet etter å blitt konfrontert med det som angivelig er ødemarkens fullkomne harmoni, har likevel ikke vist seg å være like absolutt. Mens de første ørkenfedrene kunne formidle at den absolutte sannhet var ensbetydende med en korrekt forståelse av den hellige treenighet, kom Nansen tilbake med evige idealer om norsk nasjonalisme og mannsidentitet. Thoreau fant menneskets absolutte balanse i ødemarken (om enn godt hjulpet av at sin mor som stadig kom innom ødemarken med middag til ham), mens Lars Monsen viser hvordan villmarken styrker oss både fysisk og psykisk.

Forstadssannhet
Ødemarkens absolutte sannhet vil kanskje av nødvendighet måtte variere etter hvilken livssituasjon man er seg i. For alle som måtte befinne seg nettopp i middelklassens mor-far-barn-tilværelse, har nettopp Gunnar goes God det endelige svaret. Etter å ha besøkt de salige munkene ute i ørkenen, konkluderes det som følgende: Ikke puss opp badet enda en gang, ikke bry deg med å svare telefonselgere fredags kveld, slutt med speed-orgasmer og Blue Village-holidays i Thailand, ikke vær tilgjengelig hele tiden.

Slik kan man ganske enkelt oppnå den absolutte harmoni og mening i forstadslivet - altså ifølge filmen Gunnar goes God.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 24. februar 2011.