Krig og fred og religion og sånn - ved Dag Øistein Endsjø

Gratulerer, kjære homofob

2012-01-06T20:16:00.004+01:00

Hva ønsker VG å signalisere med å gratulere en homofob og menneskerettighetsmotstander med et godt valg?
Homofobi er selve kjernen i den republikanske presidentkandidaten Rick Santorums politiske budskap. Han kritiserer den amerikanske høyesterett for å avskaffe forbud mot homoseksualitet, han vil hive homofile ut av militæret og sidestiller homoseksualitet med incest. Han sammenligner for øvrig homofiles kamp for likestilling og grunnleggende menneskerettigheter med terroristangrepet 11. september 2001.

Santorum er en religiøs fundamentalist som ønsker å tvinge befolkningen å leve etter hans egen personlige overbevisning. Han ønsker å forby prevensjon og tillate tortur. Han er en erklært motstander av det han kaller «rett til privatliv-livsstil» og mener at retten til privatliv «ikke beskyttes i den amerikanske grunnloven.» De mest grunnleggende menneskerettigheter skal alltid kunne settes til side for hva flertallet ønsker, ifølge Santorum.

Når VGs reporter Eirik Mosveen møter den erklærte homofoben og motstanderen av grunnleggende menneskerettigheter etter at han overraskende har vunnet annenplass ved det republikanske nominasjonsvalget i Iowa, hva har VG så å si? Man kunne kanskje vente et spørsmål om hvordan homofobi har forført en fjerdedel av stemmene. Eller kanskje et spørsmål om hvorfor så mange amerikanere bruker sine demokratiske rettigheter for å forsøke å avskaffe demokratiet. Men, nei. VGs umiddelbare melding er ganske enkelt bare «Gratulerer!» Og så: «Hva gjorde dette [denne seieren] mulig?» Redaksjonen lar det heller ikke bare være med dette. De slår dette opp som en eksklusiv gladsak på nettet: «Her gratulerer VG Santorum med brakvalget», er overskriften på avisens nettsider.

«Her gratulerer VG homofob og menneskerettighetsmotstander med brakvalget.» Hva er det VG ønsker å signalisere med denne gratulasjonen og sin egen profilering av dette? De synes vel ikke at det er flott at homofobi slår igjennom i amerikansk politikk? Mener de virkelig at det å vinne et valg med motstand mot grunnleggende menneskerettigheter, er noe som fortjener gratulasjoner? Saken blir dessverre ikke bedre av at dekningen av seieren ellers usynliggjør «den smørblide» kandidatens homofobi og generelle forakt for menneskerettighetene. I VGs nettartikkel om Santorums brakvalg, står det ikke noe som helst om «sensasjonsmannens» svært ekstreme holdninger.

Kanskje VG bare ønsker å formidle alminnelig høflighet overfor enhver politiker. Jeg husker ikke overskriftene «VG gratulerer Sverigedemokratene» etter deres brakvalg i 2010 eller for den del «VG gratulerer Vigrid» da disse fikk sensasjonelle ti prosent av stemmene ved skolevalget i Ål i 2009, men jeg har kanskje bare ikke fulgt godt nok med.

Det blir uansett interessant å følge med på VGs dekning videre av andre valg med ekstreme kandidater.

Saken sto opprinnelig på trykk i VG 6. januar 2012

Hvorfor begrense det nye «vi»?

2011-08-30T08:09:00.001+02:00

Mens konge, kronprins, statsminister og talløse andre snakker om hvordan det nye norske «vi» etter tragedien 22. juli omfatter alle, absolutt alle, skriver likestillingsminister Audun Lysbakken i Dagbladet 17. august at det nye «vi» kun er et spørsmål om innvandrere.

Mens Likestillingsombudet inviterer alle markante organisasjoner som arbeider for mangfold, likestilling og inkludering til ekstraordinært møte, inviterer likestillingsministeren bare innvandrerrepresentanter til møte 26. juli.
Selv om vi heldigvis er kommet langt fremover de siste tiårene, er det fremdeles ikke bare etnisitet og religion som får mange til å føle seg utenfor fellesskapet. Funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønn, sosial bakgrunn og annet er fremdeles faktorer som gjør at mange fremdeles føler at de ikke hører med i samfunnets «vi». Blomsterhavet, de mange offentlige kjærlighetserklæringene, det generelle samholdet og samlingen om verdier som demokrati, likestilling og mangfold, fikk nok likevel noen flere også av disse til å føle seg som del av dette viktige «vi».

Hvordan kan da likestillingsministeren forsøke å ekskludere disse igjen? Hvorfor ønsker Lysbakken å begrense det nye «vi»?
Som Marie Simonsen så presist poengterte 24. august, frykter ikke Anders Behring Breiviks og hans meningsfeller bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling. Alle former for likestilling. I Behrings manifest gyver han ikke bare løs på antirasister og multikulturalister, men også på feminister, homoaktivister og funksjonshemmetaktivister. Alle disse som ikke vet sin gudegitte plass: Kvinner skal jo underordne seg menn, innvandrere nordmenn, ikke-kristne skal følge kristne verdier, homofile skal være mindre verdt enn heterofile, funksjonshemmede mindre verdt enn ikkefunksjonshemmede.

Det ytterst deprimerende er at Lysbakkens innskrenkende forståelse av det nye norske «vi», slett ikke synes tilfeldig. Igjen og igjen ekskluderer han forskjellige diskrimineringsgrunnlag i sine såkalte likestillingstiltak. Kort før 22. juli stoppet han også det lenge pågåtte arbeidet med å harmonisere likestillings- og diskrimineringslovgivningen som ville gi alle diskrimineringsgrunnlag samme vern i loven, uansett om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, alder eller andre liknende vesentlige forhold. Helt uten noen egentlig begrunnelse, forkastet han lovforslaget som i høringen hadde samlet antirasister, innvandrere, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister og politi. I stedet skal de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene fortsatt ha forskjellig grad av lovvern, og noen ikke noe som helst.

Det er alvorlig problem når den statsråden som har det overordnede ansvaret for mangfold, likestilling, antidiskriminering og inkludering, ikke synes å skjønne hva dette egentlig innebærer. For hvordan ellers kan selveste likestillingsministeren prøve å begrense det norske mangfoldet, begrense det nye «vi»?

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. august 2011.

Etter oss

2011-08-29T19:24:00.005+02:00

Før eller siden kan det skje. Vi mennesker mister kontrollen over planeten. Enten ved at noen andre nedkjemper oss eller ved at vi forsvinner av andre årsaker.

Dette har lenge vært et populært emne i fiksjonen. Vi spises opp av zombier i The walking dead og World War Z, utenomjordiske forsøker å ta over i Independence day og Klodenes kamp, mens roboter er fienden i Robotron. 2084 eller ganske enkelt de eneste intelligente vesener igjen på jorden i WALL-E. Kanskje noe mer realistisk beskrives verden etter atomkrigen i Den siste bredd og The day after. Pseudodokumentarer som Life after people spekulerer ikke på årsaken til hvordan vi har forsvunnet, men ser på hvordan livet på jorden vil utvikle seg i ruinene av vår sivilisasjon.

Rupert Wyatts nye film med den norske tittelen Rise of the Planet of the Apes presenterer oss for noe som igjen synes å være begynnelse på slutten. Her oppnår sjimpanser, gorillaer og orangutanger menneskelig intelligens takket være viruseksperimenter gjort for å kurere alzheimer. Det modifiserte viruset i versjonen som umiddelbart høyner apers intelligens, viser seg samtidig å ta livet av mennesker etter bare få dager. Når filmen slutter med at de intelligente apene frigjør seg fra zoologiske hager og forsøkslaboratorier, er samtidig mye av det videre premisset lagt. Med sin nyvunne intelligens og allerede overlegne fysikk har apene en god sjanse til å ta over, ikke minst når en dødelig pandemi truer menneskeheten.

Idet dette nye eposet bygger på fem filmer om Apeplaneten fra 1968 og 1973 synes det faktisk ganske klart hva det nye apeopprøret vil lede til: En planet der apene lever i en menneskelignende sivilisasjon, mens de gjenværende menneskene er blitt ville dyr igjen uten evnen til å snakke.

Til forskjell fra andre postapokalyptiske scenarier der vi erstattes av utenomjordiske, hjernedøde zombier eller dagens eksisterende fauna, representerer de intelligente apenes postapokalyptiske samfunn en direkte kontinuitet med vårt samfunn. Genetisk overlever vi ikke, men vår sivilisasjon går ikke til grunne. For det er ikke skogens ville dyr som tar over etter oss. Det er «våre» dyr, dyr som i vår menneskelige sivilisasjon har forholdt seg til oss som kjæledegger, underholdningsobjekter og forsøksdyr. Og de tar over med mange av de kulturelle redskapene vi har utviklet gjennom historien.

Ludwig Wittgenstein erklærte at hvis en løve kunne snakke, kunne vi ikke forstå den. Men hvordan blir det når dyrene ikke snakker sitt eget språk, men vårt språk? Med en gang språket, selve det menneskelige kulturelle verktøyet overtas av en helt annen art, sier det seg selv at mye må få en ganske så annen mening. Men språket har i selv også sin egen logikk og dynamikk som former den som bruker det.

Rise of the Planet of the Apes er selvfølgelig science fiction, men ikke utenkelig. De store menneskeapene som har mer enn 90 prosent av samme DNA som oss, har allerede vist en evne til å operere med ordforråd på flere hundre når de, som oss selv, er blitt opplært til det. Dyreaktivister, eller mer spesifikt menneskeapeaktivister, bruker fakta som dette som argument for at også de store apene skal ha legale rettigheter – ikke minst til livet og til frihet fra umenneskelig behandling som visse medisinske eksperimenter nok må defineres som.

Hvis apene altså øker intelligensen enda litt til som i Rise of the Planet of the Apes, så representerer det kanskje et håp for noen. Om vi ødelegger oss selv med virologiske eksperimenter, miljøødeleggelse eller annet, kan dermed apene videreføre vår kultur og sivilisasjon selv etter oss. Men om vi skal tro den opprinnelige filmen Apeplaneten fra 1968, blir det en apekultur som viderefører ikke bare vår religion, vitenskap og kunst, men også mange av våre fordommer og den utbredte mangel på respekt for andre levende vesener. Om apene tar over vår kultur, er det jo slett ikke sikkert at de blir bedre enn oss til å gjøre bruk av den.

Sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 29. august 2011

Toleranseprinsessen

2011-08-19T16:48:00.004+02:00

Kronprinsesse Mette-Marit trekker toleranse til det sosiale og politiske ytterpunkt. «Alle mennesker har lik verdi», slår hun fast og viser dette i en kompromissløs praksis. Men det er sin egen erfaring som offer for én type fordommer, hun bruker for å bekjempe alle typer fordommer.

Når Mette-Marit snakker om toleranse, inkludering og menneskerettigheter. sier hun det selvfølgelige. Det vi alle er enige om. Men til forskjell fra de fleste av oss, viser hun den absolutte konsekvens disse verdiene egentlig har. Slik viser hun at det vi tar som en selvfølge, slett ikke er så selvfølgelig. Hun viser hvor utfordrende disse begrepene fremdeles er for oss i vårt samfunn og i vår hverdag. Alle snakker om inkludering og menneskerettigheter, men bare Mette-Marit inviterer narkomane og uteliggere hjem til seg selv og besøker prostituerte på eget initiativ.

Menneskerettighetene beskytter alle. Toleranse er ikke noe avgrenset begrep. Når mennesker blir utsatt for rasisme eller kjønnsdiskriminering, ser de fleste med en gang hvordan dette er representerer brudd på menneskerettighetene. De fleste har forstått i dag at diskriminering av homofile også er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, selv om enkelte fremdeles mener at kronprinsessens homoengasjement er splittende. Selv i forhold til funksjonshemmede, har det begynt å oppstå en bevissthet om at det er den grove diskrimineringen de utsettes for som er problemet, ikke deres annerledeshet.

Men menneskerettigheter og toleranse bekrefter ikke bare flertallets positive holdninger til forskjellige minoriteter. De utfordrer dem. Menneskerettighetene beskytter først og fremst dem vi ikke liker. Toleranse er mest av alt viktig for de som lever helt på ytterkanten av hva som aksepteres. Det er dette Mette-Marit demonstrerer. Følger vi i hennes fotspor, beveger si oss stadig blant gruppene som har størst behov for menneskerettighetene.

Fordømt alminnelighet
Den opprinnelige middelklassepiken Mette-Marit Tjessem Høiby levde langt unna samfunnets ytterkanter. Hennes førkongelige tilstand var mest av alt preget av alminnelighet. Men få offentlige norske personer har likevel gjennomgått så mye trakassering og sjikanering på grunn av sin identitet som Mette-Marit. Da hennes forhold med kronprins Haakon først ble kjent, var det få grenser for hva mennesker klarte å mene om henne. Gjennom sin assosiasjon med kongehuset, opplevde hun plutselig at hennes ganske alminnelige identitet som alenemor med noen fester og kortvarige forhold bak seg, plutselig ble gjenstand for de mest voldsomme fordommer. Ingen kjente Mette-Marit. Alle så hennes identitet. Som så uendelig mange før henne, lærte hun hva som kan skje om man forsøker å bevege seg utenfor sine tilmålte rammer i samfunnet. Også alenemødre med middelklassebakgrunn har sine tilmålte rammer som ikke skal brytes.

Fordommer og intoleranse fremste mål er å holde folk på plass. Somaliere skal ikke inn i de beste nabolag, funksjonshemmede skal ikke være for selvstendige, transvestitter skal ikke vise seg utenfor hjemmets fire vegger, homofile skal holdes ute av ekteskapet, prostituerte skal skjule sin fortid om de ønsker nye yrkesveier, narkomane skal ikke bevege seg utenfor visse klart avgrensede deler av byen. Det var det samme Mette-Marit fikk erfare: Festglade alenemødre skal ikke inn i kongefamilien.

Lykksalig skibbrudden
Etter at stormen av fordommer og sjikane ga seg, kunne Mette-Marit med letthet holdt seg i ro som en annen lykksalig skibbrudden på den kongelige paradisøya hun var kommet i land på.

I stedet kan det synes som om Mette-Marit har holdt i minne kanskje den viktigste erfaringen fra tiden hun var fritt vilt. Mette-Marit lærte smertelig at ingen er immun mot fordommer, uansett identitet. Selv hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede mennesker kan gjennom skjebnens irrganger plutselig få føle hvordan fordommene, fordømmelse og intoleranse velter over deg, bare fordi du er den du er. Bare på grunn av din identitet.

Mette-Marit kunne ha begrenset sin innsats til å støtte andre som ble utsatt for tilsvarende fordommer som hun selv, gamle misogyne gufs.

Kronprinsessen valgte i stedet å se hinsides det spesifikke. Det hun viser er at det er fordommene som er selve grunnproblemet, ikke hvem som rammes. Hvorvidt det er prostituerte, homofile, funksjonshemmede, hivpositive, etniske minoritetspersoner eller hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede middelklassemennesker som rammes, er egentlig irrelevant.

Kompromissløs
I sitt virke viser Mette-Marit igjen og igjen sitt kompromissløse engasjement. Når hun snakker om likestilling og toleranse generelt, viser hun ofte til menneskene i den absolutte randsone. Når hun snakker i sammenhenger som lett kunne blitt tannløse kongelige høflighetsvisitter, slår hun klart fast det er ingen kompromisser for menneskerettighetene. Da hun offisielt åpnet Året for like muligheter i 2007, viste hun til narkomanes rett til å bli behandlet med verdighet og respekt. Da en muslimsk homofil første gang sto frem offentlig, til forargelse for mange konservative muslimer, ble han sporenstreks invitert til kongelig gjestebud. Når hun snakker om hivpositive, er det fordommene hun legger vekt på. Da hun besøkte Nicaragua, snakket hun om homofiles rettigheter i et land der homoseksualitet fremdeles var forbudt. Mens enkelte politikere snakker om hvordan prostituerte «forsøpler» bybildet, drar Mette-Marit på eget initiativ til Pro Sentret for prostituerte og utbryter «Dette var veldig fint. Jeg kommer gjerne tilbake.»

Gjennom sitt allsidige, men likevel prinsippfaste engasjement, er Mette-Marit toleranseprinsessen, som viser at vi alle er avhengige av å både vise og motta respekt, toleranse og grunnleggende menneskerettigheter.

Ingen kan summere Mette-Marits grunnholdning bedre enn hun selv, som ved tildelingen fra Kronprinsparets Humanitære fond 2007: «Alle mennesker har lik verdi. Det forplikter – fordi det tvinger oss til å innse at vi lever i et skjebnefelleskap og at vi ikke kan lukke øynene for andres situasjon. Vi må ta ansvaret for å bryte tabuer og utfordre fordommene. Vi må bort fra skam og skyldfølelse. Det vi trenger er empati og omsorg i praksis.»

Dronning Sonja ryddet og reddet kongehuset som institusjon, kong Harald samler stadig folket, kronprins Haakon setter fokuset på en rekke viktige saker. Gjennom sin ufravikelige insistering på absolutt toleranse for alle mennesker, er nok Mette-Marit den i kongefamilien som har gjort mest for å forandre selve grunnvollene i samfunnet. Til det bedre.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. august 2009

Det lille landet som det egentlig er

2011-07-28T15:46:00.008+02:00

Som en del andre, ble jeg oppfordret av Bergens Tidende til å skrive en tekst til ungdommen i ettertid av hva som hendte 22. juli. Her er det jeg skrev.

Alt har sin faste tid. En tid til å gråte, en til å le. Nå er en tid til å gråte.
Men når tårene igjen slutter å komme, kan vi se rundt oss, puste dypt inn og være glade for at vi bor i et av verdens mest fantastiske land.

Det er når det er som vanskeligst man ofte ser hvordan ting egentlig er. Og det var akkurat da det var som vanskeligst, at vi så hvordan vårt lille land egentlig er.

Forskjellige terrorangrep rundt om i verden de siste tiårene har skapt hat og hevnlyst, skråsikkerhet og intoleranse, kriger og hundretusener av flere døde.

Terrorangrepene i Norge 22. juli førte til et uendelig hav av blomster. Hundretusener, millioner av blomster. Hat ble besvart med kjærlighet. Intoleranse med toleranse. Forakt med respekt.

Vi kan dessverre aldri hindre enhver som vil forsøke å skade oss. Dere som er unge vil oppleve nye triste og meningsløse hendelser, forhåpentligvis aldri så ille som dette, men likevel. Men som vi har sett nå, ingen slike hendelser behøver å ødelegge det som virkelig er viktig: Samhold og kjærlighet, demokrati og toleranse, frihet og mangfold. Disse mest viktige av alle ting, kan bare ødelegges om vi selv ødelegger dem.

Vi er et lite, men uhyre sammensatt land. Vi vil aldri være enige om alt. Men dette behøver aldri å hindre at vi holder sammen når det gjelder, at vi samler oss om det som er aller viktigst.

Ta vare på hverandre, uansett kjønn, funksjonsevne, hudfarge, religion, seksuell orientering, alder, kjønnsidentitet eller hva det nå skal være. Slik vil dere som er unge fortsatt kunne la dette forbli et av verdens mest fantastiske land.

Vi nordmenn er ofte litt for flinke til å se oss selv som eksemplariske for resten av verden. Men denne gangen behøver vi ikke å si så mye. Vi kan la bildene tale for seg selv.

Så send dem ut til hele verden, bildene av blomsterhavet, og håp at blomsterbildene også vil få andre til å ønske å gjøre sine land like fantastiske som vårt.

Teksten sto opprinnelig i Bergens Tidende 2. august 2011.

Ingen homovenn

2011-07-20T09:22:00.004+02:00

Likestillingsminister Audun Lysbakken liker å kalle seg homominister. Han fremstiller seg selv som alle homoers venn og har akkurat oppdaget at også transpersoner er hyggelige folk. SV skal ha stor ære for å ha lansert felles ekteskapslov i Stortinget i 2004, men dette begynner å bli veldig lenge siden. Som likestillingsminister har Lysbakken derimot direkte motarbeidet homolikestilling, mens han synes det er helt greit at SV-ministrene i andre departementer gir fullstendig blanke i både homoer og transpersoner. Hvis homominister skal være en hedersbetegnelse, er det vanskelig å se hvordan Lysbakken fortjener den.

Lysbakken brukte homodagene i Oslo som anledning til å erklære at han har torpedert et lenge eksisterende lovarbeid for full likestilling mellom seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk og andre diskrimineringsgrunnlag. Stolt som en hane erklærte Lysbakken i stedet at det skulle bli en egen homo- og transdiskrimineringslov, selvfølgelig uten å presisere at dette vil bli en annenrangs lov, med mindre vern enn den eksisterende [kjønns]likestillingsloven. Også funksjonsevne, etnisitet, alder vil fortsatt ha et annenrangs vern i loven, mens andre diskrimineringsgrunnlag utelates fullstendig.

Ingen homolikestilling
Den direkte foranledningen for Lysbakkens homosvik synes å være sterkt press fra LO og et par mindre kvinneorganisasjoner, som slett ikke ønsker at andre diskrimineringsgrunnlag skal få like sterkt vern som kjønn. Det mer grunnleggende problemet er at Lysbakken ikke klarer å se at diskriminering er et generelt fenomen, at det er like alvorlig uansett på hvilket grunnlag man blir diskriminert. En kort titt på Likestillingsdepartementets nettsider, demonstrerer departementets åpenbare mangel på helhetlig forståelse. Mangfold og inkludering er tilsynelatende bare et etnisk anliggende, likestilling gjelder i all hovedsak bare kjønn. Likestilling og mangfold gjelder åpenbart ikke homofile og funksjonshemmede. Disse gruppene presenteres i stedet som problemer i seg selv. Alder og andre mindre diskrimineringsgrunnlag er fullstendig usynliggjort.

Homoekskludering
Selv om han er regjeringens koordineringsansvarlig for homo- og andre likestillingsspørsmål, tolererer Lysbakken likevel at andre SV-ministere systematisk ignorerer homoer og andre. Etter å ha blitt rystet av et TV-oppslag, initierte kunnskapsminister Kristin Halvorsen en omfattende satsing mot antisemittisme og rasisme i skolen – men bare mot disse fordommene. Hadde ikke dagsrevyoppslag vært Halvorsens primære kilde til hva som skjer ute i skolegården, ville hun lett ha fått med seg at «homo» er og blir skjellsord nummer én, at unge funksjonshemmede ofte er helt nederst på den harde sosiale rangstigen, at mange barn og ungdom er blitt så mobbet for å være homo at de har byttet skole, at en del funksjonshemmede er så marginalisert i klasserommet at de har støttekontakt. Heller ikke Lysbakken påpekte at å utvide satsingen mot rasisme i skolen til også å gjelde homofobi, transfobi, fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper, på ingen måte ville skade fokuset på rasisme. Det ville derimot vise sammenhengen mellom fordommene.

Forskningsminister Tora Aasland er en annen av SV-erne som Lysbakken lar fare vilt i sin homoignoranse. Så lenge hun har sittet i stolen har hun systematisk usynliggjort alt som har med likestilling og diskriminering å gjøre, unntatt akkurat det som gjelder den sosiale gruppen hun selv tilhører: Hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede, middelaldrende kvinner. Mens Aasland har brukt store deler av sin tid på å forsøke å tvinge gjennom en så radikal form for kvinnekvotering som selv EFTA-domstolen har dømt som kjønnsdiskriminerende, har hun ikke løftet en finger for å gjøre noe med tradisjonell underrepresentasjon eller systemisk diskriminering av funksjonshemmede, homofile, transpersoner, etniske minoritetspersoner eller personer med lavere sosial bakgrunn. Dette er en konsekvent politikk som hun også setter pris på hos andre. Da Universitetet i Bergen i 2007 offisielt avskaffet sin likestillingspolitikk for å slippe å utvide sitt likestillingsarbeid til å gjelde annet enn kjønn, belønnet Aasland dem med selveste Likestillingsprisen.

Som heterovenninna
Lysbakkens såkalte homoengasjement er syltynt og amatørmessig. Han er akkurat som den heterofile venninna som synes det er så gøy å henge med homofile fordi de er «så frigjorte, kule og alternative lissom», men hvis forståelse av hva dette egentlig dreier seg om er så grunn at hun like gjerne kan støtte homofobe utspill bare fordi hun ikke vet bedre. Akkurat som den arketypiske heterovenninna, er Lysbakken alltid der når det er gøy å være med homoene, som under Skeive dager, men fraværende når det gjelder.

Når det gjelder Lysbakkens grunnleggende forståelse av andre diskrimineringsgrunnlag han har ansvaret for, som for eksempel funksjonsevne, synes den å være enda mindre. Lysbakken har ennå til gode å gå i den funksjonshemmede stolthetsparaden og har på ingen måte signalisert at han ser seg selv som funksjonshemmetminister – selv om han formelt også er dét. Lysbakkens holdninger synes å bekrefte at funksjonshemmede dessverre har langt å gå selv for å oppnå samme kulhetsfaktor blant kulturradikale og politisk korrekte som homoene.

Forskjellsministeren
Helt generelt synes Lysbakken å mangle en grunnleggende forståelse av hva likestilling er. Likestilling er ikke bare kjønn. Likestilling heller er ikke snakk om å identifisere den ene eller andre befolkningsgruppen som det liksom er synd på, og så å gi dem noen smuler. Likestilling innebærer at man arbeider systematisk for at alle skal ha de samme mulighetene uavhengig av identitet. Når Lysbakkens utgangspunkt er at kjønnslikestilling er viktigere enn likestilling på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, funksjonsevne, etnisitet og andre lignende vesentlige forhold, er ikke bare begrepet homominister misvisende. Han er ikke en gang en likestillingsminister. Lysbakken er og blir en forskjellsminister.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 20. juli 2011

Sviket mot de svakeste

2011-07-05T09:37:00.003+02:00

Likestillingsminister Audun Lysbakken sviker systematisk de mest utsatte i sitt revisjonsforslag av lovens diskrimineringsvern. Og skryter av det.

Det skal ikke være noe generelt diskrimineringsvern i norsk lov, har Lysbakken slått fast. Om du diskrimineres på grunnlag av annet enn et klart begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, skal du ikke ha noe vern i lovverket. Overvektig, taper, krigsbarn, tidligere straffedømt, rusbruker eller prostituert? Bare glem det. Stigmaet ditt skal du alltid bære med deg. Ingen lov eller ombud skal beskytte deg mot diskriminering. Samfunnets aller mest utsatte får klare seg selv i kampen mot all hets, fordommer og diskriminering de måtte utsettes for.

Det skal heller ikke være noe likestilling av de diskrimineringsgrunnlagene som nevnes i loven. Kjønn er og blir viktigst, så får det være så som så med resten.

Mange har lenge ment at ingen er tjent med at ikke alle har samme vern mot diskriminering. Derfor satte regjeringen ned diskrimineringslovutvalget i 2007 med støtte fra Høyre, KrF og Venstre. Men nå er denne prosessen stoppet. Utrolig nok påstår Lysbakken at grunnen er «uttrykt bekymring for om en samlet diskrimineringslov ville svekke diskrimineringsvernet for kvinner, innvandrere og funksjonshemmede.» Hvor har han det fra? Ingen av innvandrerorganisasjonene mente dette, bare én av funksjonshemmetorganisasjonene, mens kvinneorganisasjonene var delt på midten. Det massive flertallet av høringsinstanser ønsket en felles lov med likt vern for alle. Med bare tre korte setninger i et skriv til Stortingets rødgrønne, avfeier Lysbakken all argumentasjon for et felles diskrimineringsvern fra diskrimineringslovutvalget, Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, advokatforeninger, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og det massive flertallet av involverte antidiskrimineringsorganisasjoner.

Lysbakken mener likevel at han har grunn til å skryte. I stedet for et likestilt diskrimineringsvern lanserer han en egen diskrimineringslov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk. Mer enn 32 år etter at likestillingsloven ble innført mener han altså at det er fantastisk at om enda et par år får homoer og transpersoner et lovvern som gir oss samme nivå som Serbia og Albania.

Men det er likevel ingen likeverdig lov Lysbakken presenterer. Homoer og transpersoner skal ikke ha samme diskrimineringsvern som andre diskrimineringsgrunnlag. Han sier ingenting om aktivitetsplikt eller likelønn og opplyser at loven ikke vil gjelde i familielivet og andre personlige forhold fordi «dette er det samme som gjelder for andre diskrimineringslover». Dette er blank løgn, fordi kjønnslikestillingsloven har nettopp et slikt vern.

I stedet for et helhetlig diskrimineringsvern som dekker alle diskrimineringsgrunnlag får vi altså bare nok en særlov med mangelfulle særbestemmelser preget av at de relevante pressgruppene aldri har nådd helt opp.

I stedet for et oversiktlig og harmonisk lovvern, må arbeidsgivere, ombud, etater og enhver som diskrimineres måtte forholde seg til et lappverk av ulike lover som nå blir enda mer komplisert.

I stedet for et diskrimineringsvern som beskytter alle som trenger det, sementeres et system der graden av vern bestemmes av graden av politisk innflytelse og der de aller mest utsatte faller helt igjennom.

Alt takket være likestillingsminister Audun Lysbakken.

Denne saken var opprinnelig publisert i VG 5. juli 2011

Det heterofile Grand Prix

2011-05-14T09:28:00.004+02:00

Etter et par sanger om fuglekvitter og en gammel karusell i den aller første eurovisjonsfinalen i 1956, ble det europeiske fjernsynspublikummet presentert for den første grandprixsangen med et eksplisitt heterofilt innhold. Belgiske Fud Leclerc erklærte at døden var eneste utvei fordi «piken jeg elsket, elsket aldri meg». Sangen titulert De druknede herrer i Seinen, er i korthet en oppfordring til disse døde menn om å «åpne opp deres porter av vann for meg» slik at også sangeren kan drukne seg på grunn av sin heterosorg.

Etter denne dramatiske begynnelsen har deltakerlandene fortsatt å gjøre det meste for å overgå hverandre i å gi uttrykk for heteroseksuell kjærlighet. Danmark debuterte i 1957 med et heteropar som avsluttet sin sang med et heftig femtensekunders kyss. Luxemburgs sang fra 1969 handlet om den monumentale heterokjærligheten mellom to tiåringer. I årets svenske bidrag bedyrer den mannlige sangeren ganske enkelt at «my body wants you, girl!»

I enda større grad enn de åpent heterofile sangtekstene, er heteroseksualiteten selvfølgeliggjort. I bidrag som handlet om kjærlighet generelt, er heteroseksualiteten praktisk talt alltid implisitt. Som da Norge debuterte i 1960 med Voi voi, kan vi være nokså sikre på at verken Nora Brockstedt, tekstforfatteren eller publikum trodde annet enn at «kjæresten» til «samepiken» det synges om, var av hankjønn.

Grandprixmusikk med sitt voldsomme heterofokus i tekstene skiller seg selvfølgelig ikke fra popmusikken generelt, tvert imot finner man mindre av den mest seksualiserte formen for heteromusikk i eurovisjonen på grunn av fjernsynsprogrammets tradisjonelle familievennlighet. De siste årenes fokus på homodimensjonen blant fanskaren, artistenes selvforståelse av å delta i et homovennlig arrangement og programmets gjentatte innslag av homokulturell kitsch og camp, gjør at mange glemmer programmets voldsomme heterodimensjon.

Grandprixverdenens heteroseksualitet var lenge så overveldende, at enhver homofil artist gjorde hva han eller hun kunne for å fremstå som hetero. Selv den senere svenske grandprixgeneralen og markerte homoprofilen Christer Björkmann som deltok i 1992, karakteriserte i ettertid sin deltakelse som en «noe underlig opplevelse». Som han sa i 2004: «Selv om jeg hadde vært åpen homo siden jeg var nitten, ba svensk fjernsyn meg om å tone ned ‹de greiene›. Plutselig skulle jeg late som om jeg var hetero.» I sin etterpå-åpenhet glemte likevel Björkmann at han selv i sitt eget kjærlighetsfylte bidrag sang om «en flicka som jag går till ibland.»

Det absolutte heterohegemoniet i eurovisjonen ble først brutt med islandske Páll Óskar som i 1997 snakket åpent om sine egne seksuelle parkopplevelser med heterogifte menn og fremførte sitt bidrag om en forfallen diva mens han lå henslengt i en svart skinnsofa og halvveis befølte seg selv. Etter dette islandske homolynnedslaget, har mangfoldet blant artistene blitt noe mer synlig. Men heteronormativiteten er på ingen måte ute av bildet. Skapet synes heller ikke å være like åpent for alle deltakere. Mens åpne danske, irske, islandske, israelske, nederlandske og sveitsiske homo- og bifile artister har representert sine land uten at det har skapt det store oppstyret, føler fremdeles mange andre artister seg slett ikke komfortable med annet enn å late som de er heterofile. Mannlige artister kjent fra homomiljøene i Malta, Tyrkia og Hellas, har dukket opp som sine respektive lands grandprixdeltakere syngende ut sin kjærlighet til en eller annen fiktiv kvinneperson. Marija, Serbias eneste vinner hittil og Milan Stankovic, som representerte landet i Oslo i fjor, synes begge at deres fortid i det nasjonale homomiljøet før de slo igjennom er såpass belastende, at de stadig bedyrer sin heteroseksualitet. Den serbiske homoorganisasjonen tok likevel det hele med ironisk ro og utstedte Marija og Milan hvert sitt heterosertifikat og sa at enhver annen som følte seg plaget av tilsvarende uønsket homoidentitet kunne få slik en formell heterogaranti.

Det er heller ikke bare selvsensur blant homofile artister som fremdeles får Grand Prix til å fremstå mer heterofilt enn det det egentlig er. Etter at den russiske jenteduoen t.A.T.u., kjent for sin lesbiske image, hadde klint relativt heftig i sin forhåndsvideo i 2003, fikk de beskjed av arrangørene om at noen kyssing dem imellom ville slett ikke bli tolerert på scenen – dette altså 46 år etter at Danmark debuterte med sitt eviglange heterokyss. Norske Dag Hvaring som var ansvarlig produsent for den internasjonale finalen i fjor, uttalte at han ønsket å fjerne «homseri, tant og fjas» fra Grand Prix. Dette var et ganske så radikalt forslag. Siden selve arrangementet av samtlige eurovisjonsfinaler har vært praktisk talt kjemisk fritt for enhver homohentydning, ville Hvarings ønske, om det hadde vært fulgt opp, altså betydd at de norske arrangørene skulle ha sensurert de få artistene som beveget seg i et homoestetisk grenseland og kanskje også ha fjernet mestedelen av fansen og journalistene på grunnlag av deres seksuelle identitet.

Uansett hvordan man snur og vender på det, forblir Melodi Grand Prix et ganske så heterofilt arrangement. At en viss grad av homoestetikk, noen få åpne homofile deltakere, og en overveiende homo fanskare som likevel bare representerer en brøkdel av de titalls millionene som ser showet hvert år, gjør at eurovisjonen for så mange først og fremst fremstår som et homoarrangement, sier lite om de faktiske forholdene i eurovisjonen og adskillig mer om hvor massiv heteronormativiteten fremdeles er i dagens Europa. Et lite dryss av homoglitter i et generelt overveldende heteroarrangement, er ennå så oppsiktsvekkende at hele arrangementet tar homofarge av det.

Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 14. mai 2011

Frels verden med Grand Prix

2011-05-07T11:52:00.008+02:00

Grand Prix-bidragene påstår at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.
UK 1991: «Et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!»

Årets eurovisjonsfinale gir et par muligheter til å frelse verden. Ifølge Danmark er «ditt våpen din stemme» for å «lage en ny morgendag i dag.» Finske Paradise Oskar synger «at nå skal jeg ut i verden for å redde planeten», noe vi alle kan gjøre ved «å gå sammen med meg og synge: Da da dam, da da dam».

Mens John Lennon og Lillebjørn Nilsen synger om hvordan vi med våre handlinger og livsvalg kan forandre verden, påstår disse Grand Prix-bidragene at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.

Grand Prix-religiøsitet
Som popmusikk ellers, bruker Grand Prix ofte både tradisjonell religiøsitet og religiøse metaforer. At vi kan frelse verden med sangens kraft, representerer derimot en egen type Grand Prix-religiøsitet. Selv om det ikke var det første bidraget som påsto dette, er «Ein bißchen Frieden» en nøkkeltekst i denne sammenhengen. Denne vinneren fra 1982 utløste et ras av lignende sanger. Som Østerrike, som i 1989 påsto at «bare en sang» er nok til at «kjærligheten vender tilbake» ikke bare til deg og meg, men «til verden» generelt. «Syng, syng og tenn et lys fordi sangen er alt vi har,» var Israels budskap i 1993. Iført massiv sminke og skyhøye stiletthæler presenterte britene i 1991 et fyrrig og dansbart lite nummer som var «et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!», noe som etter sigende ville være til hjelp for «barna med sult i øynene sine.»

Redd barna
Noen av disse bidragene er klart snekret sammen fordi man tror det vil hjelpe i konkurransen. Som islandske Silvia Night som i 2006 ble oppringt av Gud på scenen, idet hun sang: «Alle eurovisjonsland, dere har ventet i all evighet på at jeg skal frelse dere. Wham! Bam! Boom!» Mange ganger tror likevel artistene virkelig på det de synger. Årets finske deltager lagde sin «Da da dam», nettopp fordi han var så misfornøyd med det han mente var overfladiskheten i de fleste andre Grand Prix-sangene. De irske deltagerne i 2000 som sang om å «feire et nytt kjærlighetens årtusen», var nærmest innstendige i sin tro på sangens kraft. Etter at en venn av dem var blitt skadet i trafikken, innså de at jorden nå var i ferd med å gå under. «Derfor måtte noen redde barna», poengterte de. Deres grandprixsang om kjærlighetens millennium var således deres måte å redde verden på.

Disneys drømmetro
Det er vanskeligere å avgjøre i hvilken grad publikum blir overbevist om Grand Prixreligiøsitetens magiskrealistiske budskap. Dette er uansett ikke noe isolert fenomen. Selv om den gjentatte påstanden om at det å synge en sang kan redde verden, er ganske særegen for Grand Prix, finner man lignende trosforestillinger ellers i populærkulturen. Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt. En erklært tro på julen som fenomen og at denne troen vil føre til en bedre verden, har på tilsvarende vis vært sentral i den populærkulturelle julefeiringen helt siden Scrooge ble omvendt til Dickens’ juleevangelium i A Christmas Carol.

Det Grand Prix-religiøse budskapet om sangens kraft har likevel ikke fått fullt det samme gjennomslaget som de lignende forestillingene i julen og Disneys univers. Hvorvidt noen av årets bidrag vil endre på dette, gjenstår å se.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 7. mai 2011.

Den forbudte kjærligheten – enda en gang

2011-04-28T14:51:00.000+02:00

Du har sett fortellingen så ofte før, men ser den gjerne igjen. Denne gangen, i filmen Vann til elefantene, er handlingen lagt til et fascinerende sirkusmiljø i depresjonens USA. Den unge hjemløse mannen som ender i et omreisende sirkus og blir forelsket i sirkusdirektørens underskjønne kone. Vi vet hva som vil skje, selvfølgelig faller også den vakre kvinnen for den kjekke helten. Og dramaet er i gang.

Forbudt kjærlighet. Beretningen om de to elskende som er som skapt for hverandre, men av ulike årsaker ikke kan få hverandre, er et drama vi har sett utspilt så mange ganger at det vil være umulig å lage en oversikt. Og vi elsker det. Noe av spenningen ligger selvfølgelig i at vi aldri kan vite sikkert om det ender godt eller at vi egentlig bevitner en tragedie.

Uuttømmelig kilde
Vi har blitt fortalt om det i eventyrene, vi har sett det på scenen, vi har lest det i romanene. Ikke minst, har vi sett denne like så gripende beretningen fortalt igjen og igjen i kinoens mørke. Stadig nye kassasuksesser som nå senest Vann til elefantene, viser at heller ikke filmmediet synes å kunne uttømme kilden for stadig nye versjoner av denne elementære grunnfortellingen.

Den absolutte historien om forbudt kjærlighet er og forblir for mange likevel Shakespeares Romeo og Julie. Dette skyldes ikke bare en fantastisk karakterbeskrivelse av de to elskende, men ikke minst at de aller fleste ser det grunnleggende meningsløse i hva som gjør deres kjærlighet forbudt. Det handler ikke om religion, hudfarge, kjønn, sosial bakgrunn eller noe annet som mange mennesker faktisk mener god grunn til å holde et par fra hverandre. Det handler om fiendeskap mellom to familier på samme sosiale nivå. Bare dette holder Romeo og Julie fra hverandre. I denne absurditet av nedarvet hat blir man slik først og fremst sittende igjen med et drama alle kan kjenne seg igjen i: To elskende får hverandre ikke på grunn av sin identitet.

Utfordringen
Men kjærlighet er ofte ikke forbudt uten grunn. Derfor et det ofte en egen utfordring å overbevise publikum om at de to det gjelder virkelig hører sammen. Vann til elefantene speiler nettopp dette. Det er ikke opplagt at enhver vil sympatisere med filmens ultimate par, når den ene i dette forholdet i utgangspunktet er gift med en mann som helt åpenbart elsker henne svært høyt og som hun også liker. Selv filmens mannlige hovedperson har grunn til å være takknemlig overfor sin rival, sirkusdirektøren, som hjelper ham i sirkusets verden.

Filmens utfordring mer direkte blir dermed å overbevise oss seere at denne forbudte kjærligheten er så overveldende og ektefølt at den bare må tas hensyn til. At filmen i tillegg prøver å vise at den forsmådde ektemannen faktisk slett ikke er så hyggelig som han først virker, hjelper jo på. Men blir man ikke overbevist om at de to elskende virkelig fortjener hverandre, faller samtidig mye av filmen sammen.

Forbud ønsket
Utroskap generelt er vanskelig å fremstille empatisk, men allerede Casablanca viser at selv med et helt annet samfunnssyn på skilsmisse var dette mulig. Men dette viser altså til et generelt problem nettopp i fremstillingen av forbudt kjærlighet: Publikum ønsker ofte at kjærligheten som fremstilles skal være forbudt. Da Guess who’s coming to dinner om forholdet mellom en svart mann og en kvinne ble lansert i 1967, mente over 73 prosent av amerikanere at blandingsekteskap var forkastelig. Hindufundamentalister arrangerte protestmarsjer mot fremstillingen av et kjærlighetsforhold mellom to kvinner i filmen Fire i 1996. Norske Import-eksport fra 2007 om forholdet mellom en hvit norsk mann og norskpakistansk jente, ble heller ingen hit i det norskpakistanske miljøet, ganske enkelt fordi så mange i dette miljøet forkaster slik kjærlighet.

Den siste tidens store kjærlighetsdramaer mellom mennesker og vampyrer, slipper i større grad slik fordømmelse ganske enkelt fordi vampyrer ikke finnes (så vidt vi vet). Den grunnleggende fortellingen om forbudt kjærlighet synes uansett på ingen måte å bli svekket. Vi ser den snart igjen.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 28. april 2011.

Påske på liv og død

2011-04-23T18:14:00.001+02:00

Selvfølgelig har du hørt om hvordan Guds sønn ble henrettet på en høyde utenfor byen. Kanskje du også har lurt på hvor det ble av liket? Har du undret på hvordan han kom tilbake, ikke som han var før, men som udødelig og med et løfte om at alle skal bli like så udødelige som ham?

De religiøse mytene og fortellingene knyttet til påsken har en nerve og dramatikk som overgår det meste av hva man kan finne i moderne påskekrim. Selv de mest nervepirrende mysterier av Agatha Christie, John Dickson Carr eller Bernhard Borge, serverer ikke tilsvarende fortellinger om guddommelig inngripen og ubegripelige mirakler. Det som ifølge historiske kilder kun var enda en henrettelse av en jødisk opposisjonell i det romerske Judea, ble gjennom de tidlige kristnes gjenfortelling en hendelse som endret verden for alltid.

Den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus, er som symbolske skikkelser uendelig mye mektigere enn enhver nusselig påskekylling. Forskjellige forsøk på å skape et narrativ som forbinder påskeharen og påskeeggene, har aldri vært i nærheten av å kunne konkurrere med det kristne påskeevangeliet.

Med påskens myter, fortellinger og forestillinger rundt Jesus’ død og oppstandelse, sitter altså Den norske kirke med en direkte forbindelse til kanskje den sterkeste fortelling noensinne. Likevel er kirkebenkene for stor del tomme i påsken. Ikke bare er det glissent, men det er ofte enda tommere i kirkene i påsken enn det det ellers pleier å være, fordi så mange av selv de få faste kirkegjengerne er på fjellet eller på Gran Canaria.

Liv og død, ikke synd
Den norske kirke har alltid hatt et stort fokus på hvordan vi som mennesker i utgangspunktet er syndige vesener. Vi er født som syndere, vi lever som syndere, og det er ingenting vi selv kan endre på det – bare Jesus kan gjøre det. Påsken blir slik høytiden som feirer hvordan Jesus frelser oss fra denne synden som vi alle angivelig skal være tynget av.

Folk flest gjør så godt de kan. Å fortelle de som kommer første gang til kirken om hvor syndige de er, er nok ikke den beste måten å få noen til å komme tilbake på. Den intuitive reaksjonen når noen forteller deg at du er et dårlig menneske med en gang du kommer et sted, er å snu i døren. Påsken, som høytiden som mer enn noen annen fokuserer på denne såkalte synden, kan slik ha bidratt til ytterligere å tømme kirkebenkene.

Men opprinnelig var det ikke synden som sto i sentrum da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Det var døden og livet. Hvordan Gud gjennom å sende sin sønn overvant døden en gang for alle. Med dette lovet han alle en udødelig tilværelse når vi en gang skal gjenoppstå akkurat som ham. Det er dette påsken egentlig handler om – ikke synd.

Man kan spørre seg hva ville skje om Den norske kirke lot synden være og forsøkte å formidle påskens opprinnelige mening, dette budskapet om liv og død. Gjennom å bruke fortellingene mer tydelig. i ord, i handling. Vise hvordan påsken virkelig er påsken på liv og død.

Døden i fokus
Et fokus på liv og død er på ingen måte noe som skremmer vekk et norsk publikum. Tvert imot. Hver høst er det umulig å gå gjennom en handlegate uten å bli minnet på den importerte amerikanske høytiden halloween, med alle sin dødssymbolikk. Denne mer åpenbare kommersialismen speiler igjen et mer generelt fokus på døden som stadig skaper nye ritualer. Å tenne lys ved gravene blir stadig mer utbredt, selv om det var en helt fremmed skikk bare for noen tiår siden. Enda mer utradisjonelle tiltak som spontane altere på gatehjørner, egne facebooksider for avdøde, og den årlige seremonien med å sende opp ballonger til minne om nære avdøde på alle sjelers dag i Sandvika, får også stadig mer oppmerksomhet. Kirken selv er ikke selv fremmed for å regiserre sammenheng mellom liv og død, og begravelser forblir den seremonien flest fremdeles overlater til Kirken. Senest Wenche Foss’ begravelse viste til de grader hvilken styrke denne seremonien fremdeles kan ha og i hvilken grad den stadig kan utvikle seg.

Dødsritualer i påsken.
Beveger man seg videre ut i kristenheten, litt utenfor Den norske kirke, finner man fort hvordan kirkelige påskeseremoniene fokuserer nettopp på kontrasten mellom liv og død på en måte som både holder på gamle troende og stadig tiltrekker nytt publikum. Prosesjonene av hettekledde broderskap som bærer på fremstillinger fra påskehistorien, trekker besøkende fra hele verden til Sevilla og andre spanske byer. I greske byer kan man bevitne Jesus’ blomsterkledde grav båret gjennom byen. Mange steder iscenesettes hele Jesus’ lidelseshistorie, slik at man selv kan se Jesus komme bærende med sitt kors gjennom gatene. På Filippinene lar flere menn og kvinner seg selv korsfeste hvert år til minne om hva som skjedde for nesten to tusen år siden.

I ortodokse land kan man se hvordan selv den alminnelige påskegudstjenesten kan fremføres på en måte som lar oss virkelig oppleve hvordan påsken handler om livets seier over døden. Mens menighetsbarna kommer til kirkehuset fra alle retninger, synger prester og munker triste sanger om Herrens død og om hvordan alt håp er ute. Alle lys er slukket, det er mørkt og dystert, som om man selv skulle befinne seg i graven. Så, med ett, ved midnatt, kimer klokkene og den deprimerende messingen erstattes av jublende sang om Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Helt innerst i den mørke kirkebygningen bringes samtidig frem et enkelt lys, ofte en flamme tatt med fra Jesus’ grav i Jerusalem. De som står nærmest tenner sine medbragte stearinlys med den hellige ild, og sakte, fra lys til lys, fra person til person, brer ilden seg, slik at man til slutt blir stående i et hav av lys, alle tent av ilden som symboliserer Jesus’ tilbakekomst og seier over døden.

De har fortellingene, de har verktøyene, de har forbildene. Det er derimot opp til dem selv hvorvidt de i Den norske kirke ønsker å bruke påsken til å virkelig få frem hva påsken egentlig handler om: Den evige brytningen mellom liv og død og hvordan selve kristendommen bygger på overbevisningen om livets seier over døden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. april 2011.

Når niqab blir frihetssymbol

2011-04-14T14:53:00.006+02:00

Vi er vant med nyheter om mennesker som arresteres og straffes på grunn av sitt antrekk i land som Iran, Sudan og Saudi-Arabia. Akkurat nå skjer det samme i Europa. I Frankrike.
Det franske forbudet mot ansiktslør som niqab og burka, har medført at flere kvinner er blitt arrestert og bøtelagt ikke av annen grunn av at de går kledd som de selv ønsker ut av sin religiøse overbevisning. Konsekvensen av dette franske forsøket på å tvinge igjennom sine statsprinsipper om frihet, likhet og brorskap, er slik blitt alt annet enn frihet, likhet og brorskap. Tvert imot gjør loven at nettopp niqaben fremstår som et nytt frihetssymbol, i en stat som nekter sine innbyggere å gå kledd som de vil.

Kjønnslikestilling
Det er godt grunnlag for å argumentere at kvinner som på grunn av sin muslimske tro selv velger å gå med heldekkende slør, er lite forenlig med grunnleggende forestillinger om kjønnslikestilling. Ikke ulikt hvordan kjønnslikestilling er vanskelig å kombinere med hvordan andre kvinner underordner seg sin ektemann og nekter å ta ledende stillinger, på grunn av sin kristne tro. Folk gjør i det hele tatt mange livsvalg i religionens navn som kan synes vanskelig å forene med demokratiske prinsipper om frihet og generell likestilling.

Frihet
Men med en gang man forsøker å innføre frihet ved hjelp av tvang, handler det med ett ikke lenger om frihet. Den påtvungne såkalte «frihet», blir aldri annet enn bare et tomt ord, et hult begrep som tildekker et behov for å tvinge andre til å leve som du vil at de skal gjøre.

Virkelig frihet handler alltid om i størst mulig grad å kunne gjøre det frie valg – selv når dette frie valget innebærer at man velger noe som tradisjonelt sett har vært undertrykkende.

Også tvang
Det er likevel helt åpenbart at ikke alle kvinner som går enten med niqab, burka, eller selv hijab for den del, gjør det av egen fri vilje. Dette skjønner man godt om man er på steder som Jemens hovedstad Sana’a, der praktisk talt alle kvinner er tildekket selv om det ikke er påbudt ved lov. Det massive presset mange muslimske kvinner, også i Norge, utsettes for som de primære bevarere av familiens såkalte «ære», viser også at en god del bruker forskjellige type slør bare fordi familien krever det.

Men heller ikke det at en del blir tvunget til å bære slør, er et argument for å forby heldekkende ansiktslør i det offentlige rom. Dette gjør derimot bare den franske loven enda mer uheldig, fordi den omskaper nettopp slik et problematisk plagg til et frihetssymbol.

Forbud mot tvang
I det store fokuset på hvordan den nye franske loven forbyr niqab og burka i det offentlige rom, har færre bemerket den andre siden av denne loven: De som tvinger andre til å gå med ansiktslør, blir også straffet.

Idet vi får håpe at norske politikere tar lærdom av bildene av niqabkledde kvinner som blir arrestert i Frankrike, og ikke innfører et tilsvarende forbud i Norge, kan man samtidig oppfordre dem til å se nærmere på denne andre delen av loven. Det kan være god grunn til å undersøke behovet for å straffe de som tvinger andre å gå kledd som de ikke selv ønsker å gjøre.
Niqab, miniskjørt, eller for den del begge deler om man skulle ønske det. Burde ikke samfunnets grunnleggende prinsipp i størst mulig grad være å fremme enkeltindividets frie valg?

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 16. april 2011

Joik, fado og alpehorn. Folkemusikken i Grand Prix

2011-04-13T16:43:00.003+02:00

2003 var året Tyrkia satset alt på å nå toppen i Eurovisjonens sangkonkurranse. Glemt var alle forsøk på å lage vanlige vestlige poplåter. Den nasjonale superstjernen Sertab Erener fikk i oppdrag å lage en fengede folkemusikkinspirert sang av typen som alltid hadde dominert tyrkiske hitlister. Den sedvanlige tyrkiske grandprixvideoen med glade amatørartister i moteriktige klær foran diverse severdigheter, ble erstattet med en orientalistisk drøm av en video der Sertab i magedanserantrekk slynget seg rundt med tilsvarende kledde venninner i det som så ut som et harem. Det innstuderte finaleshowet på scenen i Riga var i samme stil, med superdivaen som sang «Every way that I can» og behandlet sine dansere som en dronning fra Tusen og en natt. Det gikk som forventet, og Tyrkia vant for første gang hele evenementet.

Men gå tilbake til 1983. I det som ofte fremstilles som et klassisk grandprixøyeblikk, fremførte spanske Remedios Amaya den fyrige og originale folkemusikkinspirerte «¿Quién maneja mi barca?» Med tunge trommer, spanske folketoner og innstudert koreografi, spurte Remedios i sitt fengende refreng om «Hvem styrer min båt? Den fører meg bort». Dette var likevel svært langt fra hva nordeuropeiske turister var vant med fra grisefestene: Remedios’ sang gjorde klart for enhver hvor nær spansk musikktradisjon ligger det arabiske. Terry Wogan, BBCs famøse og munnrappe kommentator fra 1971 til 2008, beskrev låten nokså presist som «stormfull» og «very, very ethnic indeed». «¿Quién maneja mi barca?» fremheves igjen og igjen av fans som et av de mest populære spanske grandprixbidragene noensinne. Og hvordan gikk det til slutt i 1983? Spania fikk ikke et eneste poeng og måtte dele sisteplassen med Tyrkia.

Verken «¿Quién maneja?» eller «Every way that I can» var likevel enestående, men først og fremst typiske. Mens det spanske etnobidraget på denne tiden hadde selskap av de fleste like så folkemusikkinspirerte sangene i bunnsjiktet på 1970- og 1980-tallet, var det tyrkiske motstykket bare en av mange etnoinspirerte vinnere på 1990- og 2000-tallet. Noe grunnleggende hadde altså skjedd mellom 1983 og 2003.

At de samme type sangene beveget seg fra bunnen til toppen av resultatlistene, hadde likevel mer å gjøre med endringer i den mer generelle musikkverden, enn med eurovisjonen som sådan. Faktisk var grandprixlandene sene med å utnytte potensialet. Akkurat da Ofra Haza åpnet opp de internasjonale hitlistene for kombinasjonen av pop og tradisjonsmusikk fra Midtøsten, sluttet Tyrkia med å sende bidrag i samme sjanger. Selv om Enya hadde solgt millioner av sin etnoinspirerte irske new age-musikk, avviste irske RTÉ den enyaeske sangen «The voice» i 1995 med beskjed om at denne typen musikk ikke passet i Eurovisjonen. Da norske Secret Garden vant hele finalen dette året med Nocturne, en sang av akkurat dette slaget, skjønte flere at det ikke var noen grunn til å la sjanger bestemme hva som kunne være med. Følgelig avfeide heller det irske kringkastingsselskapet ikke «The voice» da denne ble sendt inn igjen i 1996. Resten av historien om akkurat denne sangen er at den vant både den irske og internasjonale finalen, i en konkurranse som var plutselig preget av en hel haug med likeså etniske bidrag.

At det noensinne har eksistert en regel om at eurovisjonsbidragene helst skal speile et nasjonalt særpreg, er en myte som dukker opp igjen og igjen. Det nærmeste det fantes en slik regel, var bestemmelsen mellom 1966 og 1972 og 1977 og 2008 om at man bare kunne synge på et av deltakerlandenes offisielle språk. Det skulle også gå noen år etter starten i 1956 før noen av landene deltok med bidrag som hadde noe som helst etnisk særpreg. En del av det europeiske fjernsynspublikummet kan kanskje ha trodd at Nora Brockstedt representerte noe etnisk da hun dukket opp i en nykomponert kvasisamedrakt og sang «Voi voi» i 1960, men denne sangen er på tross av både tema og antrekk likevel bare en tidstypisk slager. Det første klart folkemusikkinspirerte bidraget kom i stedet året etter, da Spania debuterte med «Estando contigo» – «Å være med deg». Dette var uansett ikke ment som noen introduksjon til tradisjonell spansk musikk, men reflekterte heller det faktum at spansk populærmusikk generelt brukte seg flittig av elementer fra folkemusikken. Plass ni av femten deltakere var likevel greit nok og må også sees i sammenheng med at tilsvarende etnoinspirerte spanske sanger også hadde vært populære på hitlister utenfor Spania.

At enhver internasjonale grandprixfinale skal ha et helt lite utvalg av folkeinspirerte bidrag, synes som en selvfølge i dag. Da Christine Gulbrandsen fremførte den eteriske «Alvedansen» og Alexander Rybak sin felelåt «Fairytale», var de begge grandprixmainstream. Christine hadde selskap av blant annet bosnisk balkanballade, albansk folkesang, armenske etnorytmer og tahitisk sang og dans fra Monaco. Alexander fremførte sitt bidrag mellom slovakisk miljøetnoromantikk, tradisjonell gresk festdans, finsk visesang og fransk samba.

Frem til 1996 var det likevel sjelden mer enn én folkemusikkinspirert sang med hvert år. Vi fikk gjennom årene likevel presentert et variert utvalg. Alpehorn og retoromansk country fra Sveits. Joik fra Norge. Reggae, country og flamenco fra Finland. Fado fra Portugal. Arabisk etnopop fra Marokko. «Aldri på en søndag»-pastisj og popmusikk inspirert av bysantinske toner fra Hellas. Tyrkisk etnopop oppblandet med opera. Diverse spanske popsanger med sydengjenkjennelige toner iblandet. Heller ikke å forglemme Kirsti Sparboes første bidrag i 1965: «Karusell», en blanding av sekstitallspop og norske folketoner, som medførte at de italienske orkesterfiolinistene i Napoli måtte imitere hardingfeler.

Men alt dette endret seg altså i kjølvannet av «Nocturne», da den folkemusikkinspirerte musikken virkelig gjorde sitt inntog i grandprixverdenen og til og med vant i 1996, 2003, 2004, 2005 og 2009. Men som i musikkverden ellers, har den mer puristiske folkemusikken ennå til gode å gjøre suksess utover et mer begrenset publikum. Den tradisjonelle flamencosangen «¡Ay que deseo!» klarte f.eks. bare en tjuende plass for Spania i 1996. Den typiske greske og fullstendig glemte folkeballaden «Horepse» kom ikke lenger enn midt på treet året etter. Den like så tradisjonelle og ikke-Enya-inspirerte irske «They can’t stop the spring», endte på en forsmedelig sisteplass i 2007. Men selv dette mer deprimerende bildet kan endre seg. Et seksspann med dansende bestemødre fra Udmurtia vant nesten den russiske nasjonale finalen i 2010, trollbandt fjernsynspublikummet og ble en stor youtube-hit og med sine tradisjonstro og fengende finsk-ugriske «Dlinnaya-dlinnaya beresta i kak sdelat’ iz nee aishon», oversatt til norsk «Lange, lange bjerkenever og hvordan lage sko av det». De samme udmurtiske bestemødrene er spesialinvitert til å komme med et nytt bidrag til den russiske finalen i år, så kanskje dette blir året virkelig tradisjonsmusikk vil hevde seg.

Saken sto opprinnelig på trykk i bladet Folkemusikk nr. 2 2011.

Noen er likere enn andre

2011-04-08T11:35:00.003+02:00

Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av radikal kjønnskvotering. Selv om EU-regler stopper dem fra å påtvinge dette prinsippet resten av samfunnet, er det en rekke bestemmelser innad i partiet om at det skal være femti prosent av hvert kjønn i alle viktige utvalg og posisjoner.

Partiets prinsippet om størst mulig kjønnsbalanse er så absolutt at da partiet var ute etter en ny likestillingsminister i 2008, erklærte daværende partisekretær Martin Kolberg at den homofile statssekretæren Kjell Erik Øye var uegnet som kandidat kun i egenskap av sitt kjønn. Den absolutte kjønnsbalansen er med andre ord til og med viktigere enn å gjøre noe med det faktum at regjeringen er og blir 100 prosent heterofil.

Men alt dette var frem til nå. For nå ønsker partiledelsen å få Jonas Gahr Støre inn i Aps sentraltstyre, der det allerede sitter 11 menn og 9 kvinner. For å slippe en opprivende kamp med Jan Bøhler, som er like så mye mann og Oslo-borger som Støre, men ellers fra en annen politisk fløy, har ledelsen funnet ut at man skal utvide antallet medlemmer i sentralstyret.

Jens Stoltenbergs såkalte spøkefulle bemerkning om at «Menn i 50-årene» – og i dette tilfelle altså hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede menn – «er en undervurdert gruppe i det norske samfunnet», viser nettopp hvor lite verdt alle prinsipper er når makta rår. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en mindre suveren leder, f.eks. en universitetsrektor eller en næringslivsleder, hadde uttalt det samme.

Støre selv er heller ikke så nøye med prinsipper, selv om han har holdt seg bemerkelsesmessig taus akkurat i denne sammenhengen. Som han uttalte til A-Magasinet i 2009: «Det er ikke behov for å dyrke de beste, for de klarer å dyrke seg selv.» Disse klare antielitistiske prinsippene som står så solid i Arbeiderpartiets politikk, gjelder tydeligvis heller ikke ham selv. Når det er det ham det dreier seg om, må han gjerne få alt den nød- og vennehjelp han måtte trenge – og det til en grad at alle andre spilleregler også settes til side.

Er det slik at alle Arbeiderpartiets prinsipper om radikal kjønnskvotering og antielitisme, egentlig betyr at alle vi andre skal gjøre som de sier, ikke som de gjør?

En ting er likevel klart når Jonas Gahr Støre dyttes inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i strid med alle partiets prinsipper om kjønnsbalanse og antielitisme: Noen er likere enn andre.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 8. april 2011

– Kirken må kjenne populærkulturen

2011-03-14T10:03:00.007+01:00

De religiøse forestillingene som barn og unge først møter i dag kommer ikke fra tradisjonell religion, men fra populærkulturen.
Intervju med Liv Ingeborg Lied og meg om boken vår Det folk vil ha i Dagen 14. mars 2011 av Johannes Reindal.

Fredag ble det arrangert «bokprat» på Menighetesfakultetet, med forfatterne av boken «Det folk vil ha - religion og populærkultur». Førsteamanuensis Liv ingeborg Lied fra MF og professor Dag Øistein Endsjø fra universitetet i Bergen har sammen skrevet den første boken i Norge, som bredt tar opp kryssningene mellom religion og populærkultur. En konklusjon peker seg tydligere ut en noen annen: Her trengs mer forskning.
– Det er behov for mer teoretisering av feltet og mer metodisk tilnærming. I koblingen mellom populærkultur og religion er det arbeid for flere forskere, sier Lied.
De siste 10 årene har det likevel vært mer fokus på emnet, og det kommer flere bøker i nær fremtid.

Boken viser hvordan filmer, musikk, reklame og TV-programmer spiller på óg bruker religiøse fortellinger, aspekter og symbolikk. Óg hvordan populærkulturen er blitt stedet hvor folk flest møter religion - tradisjonelle og nyreligiøse. Det er altså ikke tradisjonell kristendomsformidling som i dag vil gi barn deres første møte med en ark som redder dyrene fra en oversvømmelse. Det vil skje gjennom filmer som Istid 2. Dette skaper utfordringer for kirkens møte med barn og unge.
– Hvordan skal kirken forholde seg til det?
– Tradisjonelle religioner bruker jo mange populærkulturelle uttrykk. Men de er nok mer populære innad i kirken enn utad. Jeg vet ikke om det er så mye mer tradisjonelle religioner kan gjøre. Det synes å være endringene i de sosiale strukturene som gjør at de går tilbake, ikke direkte konkurranse fra populærkulturen. Samtidig ser vi et stort behov for religion, sier Endsjø.
Han stusser over at kirken ikke benytter seg mer av enkelte av sine fortrinn.
– Dødsforestillinger er jo et av kirkens sterkeste kort, og populærkulturen er full av fremstillinger av dette som får stor oppmerksomhet. Det er rart at kirken ikke snakker mer om dette.

- Hvorfor det er blitt slik i Norge, at religion blir «det som folk vil ha»? Sitter kirkens selv med ansvaret for å nøre opp under at folk får det de vil, uten at det stilles for mange spørsmål?
– Det er riktig at Den norske kirke i stor grad har lagt seg etter det den tror folk vil ha. På mange måter kan man jo si at det ikke har virket, menighetene har jo ikke fått økt tilsluttning, sier Endsjø.
– Samtidig har religion i populærkulturen nettopp stor suksess med sin direkte markedstilpasning. At Den norske kirke ikke har hatt en tilsvarende suksess kan dermed ikke forklares med dens vilje til å tilpasse seg, men kanskje heller med at Kirken ikke har lykkest med å identifisere hva slags religion folk vil ha.

For hele intervjuet se Dagen 14. mars 2011.

Vinger over Europa

2011-03-07T14:16:00.006+01:00

Dagbladet dro til Italia på englekongress med prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Og så snakket de litt med meg i sammen slengen.

Her er intervjuet slik det ble publisert i Dagbladet:

Hva er en engel?
—I utgangspunktet er en engel Guds sendebud, men innen nyreligiøsiteten er engelen blitt et aktivt mellomledd mellom mennesket og det guddommelige, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen.

—Er fokuset på engler nytt?
—Den nyreligiøse troen prinsesse Märtha Louise representerer, tok av for omtrent 20—30 år siden. Vi har hatt tv-serier som «Touched by an angel», en amerikansk dramaserie om en gruppe engler sendt til jorda av Gud for å hjelpe til. Og slike møt-din-engel-kurs er heller ikke noe nytt.

—Har du selv møtt en engel?
—Nei, dessverre.

—Har du åpnet opp for det?
—Nei, jeg har egentlig ikke det. Men jeg er sikker på at prinsesse Märtha Louise selv er overbevist om at hun møter engler. Dette er ikke noe hun har funnet på. Jeg har ikke gått på disse kursene selv, men for en religionshistoriker er det spennende å se hva de forespeiler, og hva folk tror at de opplever.

—Hva tror du at de opplever?
—Folk har forskjellige oppfatninger av virkeligheten, og når noen har subjektive opplevelser av å møte engler, så er det ikke opp til oss å si: «Nei, nei, det har aldri skjedd». Da Trygve Hegnar kritiserte prinsesse Märtha Louise for å lure folk og gi løfter som hun ikke kunne oppfylle, så kunne han like gjerne rettet kritikken mot religioner generelt. Dette er jo ting som ikke kan bevises empirisk.

—Hvordan stiller Den norske kirke seg til englene?
—Problemet for kirken er ikke englene i seg selv, for englene har alltid vært en del av kirken. Problemet oppstår hvis det viser seg at folk mener prinsessens englekurs virker. Hvis man virkelig er overbevist om at man får kontakt med engler og det guddommelige, hvorfor i all verden skal man da gå i kirka hver søndag? I den forstand er hun en radikal forlengelse av Martin Luther og det protestantiske syn: Vi trenger ingen kirke, for kontakten med det guddommelige er opp til hver enkelt av oss.

—Prinsessen og kirka spiser av det samme grøtfatet?
—Ja, statskirka er jo den største kommersielle religiøse aktøren, og de er nok ikke begeistret for konkurranse fra andre aktører. Märtha er jo bare en av mange. Hun skiller seg ikke kvalitativt ut i forhold til de andre aktørene, men på grunn av sin kongelige status stiller hun i en klasse for seg selv. Hun får et mediefokus som andre kan drømme om, og det er nok derfor hun var hovedattraksjonen på plakaten i Torino.Hele saken er å finne i Dagbladet 7. mars 2011

Ødemarkens indirekte kall

2011-02-24T10:00:00.005+01:00

Har du alt, men føler likevel at tilværelsen er uutholdelig? Fortvil ikke. Ødemarken gir deg løsningen – og du behøver ikke annet enn en kort svipptur ut i det ville. Den nye norske filmen Gunnar goes God ønsker å vise deg meningen med livet. Det er sjelden film så direkte går løs på de virkelig store spørsmålene her i livet. En del vil kjenne igjen filmskaperen Gunnar Hall Jensen fra den originale og uhyre ærlige Gunnar goes comfortable fra 2003. Nå har han slått seg ned i forstaden med villa, Volvo og vovvov. Men tross for at han elsker både kone og barn, har han ikke funnet roen. Dette er, ifølge Gunnar selv, et liv som gjør ham død.

Sannheten i ødemarken
Som så mange før ham, mener Gunnar at svaret er å finne i ødemarken. Kanskje fordi Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet nå står tom, tar Gunnar sitt nesten like så frustrerte filmteam med seg i den egyptiske ødemarken, nærmere bestemt til det eldgamle egyptiske St. Makarios-klosteret – også å finne på www.stmacariusmonastery.org.

At Gunnar velger nettopp den egyptiske ødemarken, gjør at hans søken kommer tett på selve opphavet til denne ødemarksidealiseringen. Det var her, i sanden utenfor Nildalen, kristne munker først dro ut i ødemarken for å bli mest mulig perfekte i sin kristne tro.

Som et sted per definisjon uberørt av menneskelig sivilisasjon, hadde slike øde landskap på denne tiden allerede lenge blitt sett som knyttet til en mer opprinnelig menneskelig tilstand. Her er man nærmere både gudene og naturens uendelighet. I den førmenneskelige villmark har man tilgang til en opprinnelig visdom, til det vi i vår sivilisasjonsprosess synes å ha glemt. I ødemarken finner man selve sannheten. Sies det altså.

Både i mesopotamiske og greske tekster finner man denne sammenhengen mellom sannhet og ødemark. Den hellige Antonius som var den første munken til å bosette seg i dette ideallandskapet, har siden stadig fått følge av nye trosfeller. Henry David Thoreau, Fridtjof Nansen, Lars Monsen, bare for å nevne noen. Forbindelsen med de øde landskapene høyner samtidig disse personene i våre øyne til nesten overmenneskelige dimensjoner.

Ikke bli
Men verken i dagens film-Norge eller i det senantikke Egypt, er det nødvendig for alle å bli værende ute i ødemarken. Uansett hvor harmonisk Gunnar føler seg i St. Makarios-klosteret , gjør han det klart at dette ikke er en varig tilværelse for ham. Så heller ikke for oss andre hverdagsfrustrerte. Akkurat som med det store flertallet av troende i senantikken, er det bare noen få spesielt utvalgte superskikkelser som skal bosette seg ute i villmarken. De fleste kan nøye seg med å ære de som er der, lytte til hva de har å si, og slik finne selve svaret.

Hva var man finner av absolutt sannhet etter å blitt konfrontert med det som angivelig er ødemarkens fullkomne harmoni, har likevel ikke vist seg å være like absolutt. Mens de første ørkenfedrene kunne formidle at den absolutte sannhet var ensbetydende med en korrekt forståelse av den hellige treenighet, kom Nansen tilbake med evige idealer om norsk nasjonalisme og mannsidentitet. Thoreau fant menneskets absolutte balanse i ødemarken (om enn godt hjulpet av at sin mor som stadig kom innom ødemarken med middag til ham), mens Lars Monsen viser hvordan villmarken styrker oss både fysisk og psykisk.

Forstadssannhet
Ødemarkens absolutte sannhet vil kanskje av nødvendighet måtte variere etter hvilken livssituasjon man er seg i. For alle som måtte befinne seg nettopp i middelklassens mor-far-barn-tilværelse, har nettopp Gunnar goes God det endelige svaret. Etter å ha besøkt de salige munkene ute i ørkenen, konkluderes det som følgende: Ikke puss opp badet enda en gang, ikke bry deg med å svare telefonselgere fredags kveld, slutt med speed-orgasmer og Blue Village-holidays i Thailand, ikke vær tilgjengelig hele tiden.

Slik kan man ganske enkelt oppnå den absolutte harmoni og mening i forstadslivet - altså ifølge filmen Gunnar goes God.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 24. februar 2011.

Tro, håp og Hollywood

2011-01-29T22:05:00.003+01:00

Mens kirkene tømmes, fylles populærkulturen, butikkene og hjemmene opp av religiøse symboler, fortellinger og åndelig hurtigmat.

Intervju i Aftenposten 28. januar 2011.

I all evighet

2011-01-27T06:57:00.005+01:00

Det er i kinoens mørke, i sofakroken foran tv-skjermen, folk flest i dag får forestillingene om hva som skjer etter døden. Det er her vi finner trøst og håp om at det hele skal ende bra. I all evighet.

Clint Eastwoods nye film, Hereafter, forteller oss hva som venter oss etter døden gjennom en rekke vitnesbyrd. En fransk journalist har en fantastisk nær-døden-opplevelse, når hun blir skylt av gårde med tsunamien i 2004. En amerikansk lagerarbeider nærmest plages av sine evner til å kommunisere med vennligsinnede døde. En engelsk gutt fortviler over tapet av sin tvillingbror, helt til broren, takket være det amerikanske mediet, kan fortelle at alt er greit, fint, og ingen ting å bekymre seg over. Det er faktisk morsomt å være død og vektløs, får vi opplyst av den nylig avdøde gutten som tilsynelatende vil beholde sin barnlige fascinasjon over tilværelsen for all tid.

Vi er i spillefilmens verden. Men Hereafter sprenger flere av fiksjonens rammer. Filmen har et klart budskap. Budskapet er like så enkelt, som det er attraktivt logisk. Døden er ingenting å frykte. Døden er en fantastisk tilstand der vi beholder vår bevissthet i all evighet.

Filmen forsvarer budskapet, i alt sitt håp og all sin godhet, nesten dogmatisk, idet den franske journalisten klager over alle som ikke vil akseptere hennes vitnesbyrd, «Hva jeg har sett med egne øyne, hvor vi skal, hva vil alle vil oppleve, alle som en av oss.» Det er ikke bare hovedpersonenes vitnesbyrd i Hereafter, filmen vil vi skal tro på. Svært mange mennesker har i virkeligheten kunnet fortelle om opplevelser av lys og fred når de våknet opp fra å ha vært klinisk døde i kortere perioder. Dette er, ifølge filmen, «bevis» på at døden som sådan er en tilværelse av lys og fred i all evighet – selv om altså ingen av de reelle vitnemålene vi har, er fra annet enn noen få minutters erfaring som død. Dette er en overbevisning som også finnes i mye nyreligiøsitet. Det er følgelig denne nyreligiøse troen, ikke vitenskapelige fakta, filmen formidler til folk flest.

Hereafter er ikke enestående, men bare én i en rekke lignende Hollywood-fremstillinger av det hinsidige. I Disney-tegnefilmen Min bror bjørnen er det å dø ensbetydende med å bli oppslukt av et lys av uendelig kjærlighet, innsikt og fellesskap med alt levende. I Field of dreams er døden en tilværelse der man får oppfylt sine inderligste drømmer. I Ghost lærer vi at et vidunderlig lys kaller på alle noenlunde gode mennesker. Ifølge Peter Jacksons The lovely bones, er døden en rekke vidunderlige landskap, der selv de som er drept på det mest uhyrlige vis kan finne fred og en meningsfull tilværelse. Flere fjernsynsserier bekrefter den samme forsonende fremstillingen av døden. I Ghost whisperer, Medium og Dead like me hjelper hovedpersonene døde sjeler mot et lysfylt dødsrike.

Film og TV-verdenens til tider svært så eksplisitte fremstilling av tilværelsen som død, fremstår som desto mer markant i lyset av samtidig kristendoms fremstilling av det hinsidige. Selv om Den norske kirke mer enn noe annet vår nasjonale dødsinstitusjon, er den desto mer taus om hva som skjer etter dødsøyeblikket. Uansett i hvor liten grad man har vært aktiv i kirken, velger de aller fleste en begravelse i kirkelig regi, mens det å trøste etterlatte er en av statskirkeprestenes mest synlige roller. Men så stopper det.

Mens høy og lav tidligere fikk klar beskjed av presteskapet hvordan det ville gå i evigheten, sier de store kirkene oftest i dag ikke annet enn at sjelen vår er antagelig udødelig. Mens tidligere kirkekunst er full av både fantastiske og redselsfulle illustrasjoner av evigheten, overlater kirken detaljene til andre i dag.

Hva som skjer i døden er og blir et trosspørsmål, siden ingenting er verken bevist eller motbevist. Kirkens nesten demonstrative taushet på dette trosfeltet, innebærer at det har oppstått et vakuum, et tomrom, som nå fylles av andre aktører. Og det er her Hollywood kommer inn med sitt bejaende og fascinerende bilde av døden, godt avstemt med moderne metavitenskapelige spekulasjoner og en utbredt moralsk overbevisning om at alle fortjener å ha det bra – i all evighet.

På denne måten er Hereafter og de andre dødsfremstillingene i Hollywoods regi, blitt filmen vi tror på.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. januar 2011

Film, fjernsyn, tegneserie og Gud

2011-01-26T17:03:00.003+01:00

«Ukens navn» i Studvest, studentavisen ved Universitetet i Bergen. Litt artig

DENNE VEKA SNAKKAR ME MED: DAG ØISTEIN ENDSJØ
Yrke: Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Aktuell med: Boka «Det folk vil ha - Religion og populærkultur».

Les resten av saken i Studvest 26. januar 2011.

Med Disney som religion

2011-01-20T10:27:00.010+01:00

Disney, Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster.

Av Dag Øistein Endsjø, UiB, og Liv Ingeborg Lied, MF, forfattere av boken Det folk vil ha. Religion og populærkultur

48,5 PROSENT av nordmenn hadde hatt kontakt med religiøse spørsmål gjennom TV i løpet av det siste året, viste en internasjonal religionsundersøkelse i 2008. TVNorges «Åndenes makt» hadde i snitt 400 000 seere per program samme år. 22,6 prosent av danskene svarte at de bearbeidet åndelige spørsmål ved å se ulike TV-show.

Kirkebesøk og bibellesning havnet lenger ned på listen, med henholdsvis 6,7 og 3,9 prosent.

Disse tallene antyder at noe har skjedd. De reflekterer blant annet det faktum at populærkulturen det siste tiåret har vært oversvømt av religiøse symboler, forestillinger, fortellinger og figurer. Bøker og filmer som «Da Vinci-koden», «Harry Potter»-serien og «Twilight»-eposet og TV-serier som «X-files», «Ghost whisperer» og «True blood», utgjør bare toppen av isfjellet.

Mye av det som i dag ofte refereres til som samfunnets sekularisering, kan like gjerne være et tegn på at deler av religionen har skiftet arena. I stedet for en generell svekkelse av religion som sådan, kan det være at religion heller ytrer seg i sammenhenger der vi ikke er vant til å se etter den.

Mens prekestolen og forsamlingshuset før var de viktigste arenaene for samfunnets fortellinger, er det i dag andre medier som har overtatt. Selv mange av de kristne beretninger møter ikke lenger folk første gang i kirkelig regi, men i populærkulturen. Tegnefilmen «Istid 2»s beretning om den store oversvømmelsen, er mange norske barns første møte med den bibelske syndflodsmyten. Filmen, som er Norges syvende mest sette film noensinne, er slik med på å skape primærreferanser for norske barn. På tilsvarende vis har mange sitt første møte med bibelske endetidsprofetier gjennom metallmusikk og filmer som «The Omen», «Matrix» og «Wall E».

Selv om mye fokus er blitt rettet mot klart nyreligiøse mediafenomener som Snåsa-mannen Joralf Gjerstad og prinsesse Märtha Louise, er ikke populærkulturens religion synonymt bare med nyreligiøsitet. Populærkulturen gir rom for alle mulige forskjellige former for religiøsitet. TV-serier som «Den syvende himmel» og «Touched by an angel» presenterer ganske tradisjonelle kristne verdier. Filmer som «The passion of the Christ», «Jurassic Park» og «Prinsen av Egypt» resirkulerer bibelske fortellinger, mens Bollywood-epos gjenforteller eldgamle hindumyter for millioner av troende.

Det hersker ingen tvil om at populærkulturen bruker etablerte religiøse forestillinger for å lage spennende fortellinger og for å selge ulike produkter. Men populærkulturen skaper også nye religiøse forestillinger. På den internasjonale arena er religionsdannelsen jedisme et av de tydeligste eksemplene på dette.

Bortimot en halv million mennesker i engelsktalende land er ifølge offisielle folketellinger, tilhengere av denne Star Wars-baserte religionen.

Disney-konsernet, som en av populærkulturens aller mektigste aktører, har i tiår med stor suksess fremmet sin egen drømmetro gjennom film og fornøyelsesparker: «When you wish upon a star, your dreams come true». Og folk kjøper budskapet: Flere nordmenn velger Disneys julekavalkade og dens evangelium fremfor å gå i kirken på selveste julaften.

Titusener av dødssyke amerikanske barn synes også å trykke denne trosbekjennelsen til sine bryst. Når de får velge et siste ønske gjennom veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation®, så er 45 prosent av alle ønskene Disney-relaterte.

De fleste utslagene av hvordan religion i populærkultur preger vår tilværelse, er kanskje ikke så dramatiske, men desto mer viktige nettopp fordi de fyller hverdagen til så mange av oss. Det er ikke bare alle de populærkulturelle filmene, dramaseriene, bøkene og musikken som stadig presenterer oss for religiøse sannheter og forestillinger. TV-kanalen FEM vier med stor suksess hele torsdagskvelden til hekser, vampyrer, engler, synske medier, kornsirkler og samtaler med de døde.

Stuene våre befolkes av Buddha, Maria-statuetter, Jesus, englevinger og englebarn. Gullsmedkjeden Thune reklamerer for forlovelsesringer med bibelsk autoritet («og størst av alt er kjærligheten») og Odd Børretzen ønsker at han kan pantes og slik gå inn i evigheten.

Det faktum at populærkulturen representerer en primærleverandør av religion i dag, er likevel ikke ensbetydende med at tradisjonelle religiøse institusjoner har mistet grepet. For millioner verden over, er de tradisjonelle trossamfunnene fremdeles deres primære tilknytning i tilværelsen. For mange fungerer tradisjonelle trossamfunn og religionen i populærkulturen side om side. Andre ganger igjen, synes populærkulturens religiøsitet å sende folk i retning av institusjonell religion: Populærkulturelle fulltreffere som Dan Browns bøker og «The passion of the Christ», inspirerer folk å gå tilbake de religiøse kildene.

Hadde det ikke vært for den populærkulturelle julens hegemoni, ville kanskje ikke så mange spurte seg selv «hvor er Jesus i julefeiringen?», og følgelig heller ikke fylt kirkene denne ene dagen i året.

Faktum er at man ikke lenger bare kan se på de klart definerte religiøse institusjonene, for å forstå hvilken rolle religionen spiller i dag. Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster. Disney-konsernet er en tyngre premissleverandør for hverdagsreligiøsitet enn mange religiøse dogmer. Og for mange har FEMs «Den andre siden» og talkshowets åndelige mentorer like stor påvirkningskraft for utviklingen av religiøse forestillinger som tradisjonelle religiøse autoriteter.

At religionen er på vei tilbake, har lenge vært påpekt. Færre har lagt merke til på hvilken måte troen først og fremst har satt preg på våre liv igjen. Det er i populærkulturen det skjer. The truth is out there.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 20. januar 2011

Det folk vil ha. Religion og populærkultur

2011-01-13T09:07:00.005+01:00

VG bruker Bibelen til å selge aviser. I fornøyelsesparken Holy Land Experience kan du se Jesus bli korsfestet hver dag kl. 16.30 og kjøpe tilgivelses-nagler etterpå. Interiørtrenden Country Living utstyrer norske hjem med engler, Maria-figurer og kors. Og på New Zealand oppgir 1,5 prosent av befolkningen at de tilhører Star Wars-religionen jedisme. Hvordan skal vi forstå alle disse fenomenene?

Mens tradisjonelle religioner sliter med tilslutningen og selv nyere religiøse bevegelser ikke oppildner mer enn små grupper, er likevel samfunnet gjennomsyret av religion. Religionen manifesterer seg i mange tilsynelatende sekulære sammenhenger: i tv-program, musikk, filmer, bøker, dataspill, design og fornøyelsesparker.

Det folk vil ha er en bok om religion og populærkultur. De to forfatterne argumenterer for at religionen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. Gjennom eksempler som Disneyland, Prada-reklamer, Istid-filmene og Melodi Grand Prix, synliggjør boken hvordan religiøse elementer brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied
Ny bok på Universitetsforlaget nå 14. januar 2011.

Vær snill, ellers…

2010-12-24T09:24:00.003+01:00

Han er død, en frafallen helgen og straffer de som ikke oppfører seg som de skal. Skrekkfilmens fremstilling av Julenissen som et monster, er nærmere virkeligheten enn det vi kanskje ønsker å si til barna våre.

I årets store julefilm, finske Rare exports er Julenissen et livsfarlig monster som spiser slemme barn. Selv om han i mange hundre år har ligget levende begravd i nedfrossen tilstand i midten av et fjell, sørger Julenissens hjelpere for at barna blir behørig straffet om de ikke er snille. Men om Julenissen selv tines frem igjen, er ingen barn – absolutt ingen – lenger trygge.

Den finske skrekknissen er et godt stykke unna hvordan den moderne Julenissen gjerne fremstilles, med sin aura av kommersialisme, plast og overstadig lystighet. Når julenattens dype mørke senker seg, er det få ting som gjør mer for å lyse opp de truende skyggene enn den joviale Santa Claus.
Men ved nærmere ettersyn finner vi at den skjeggete pelskledde skikkelsen har en adskillig mørkere side.

Julenissen sprer slett ikke bare fryd og glede. Som vi synger om i Santa Claus is coming to town, finner han også «ut hvem som er slem og hvem som er snill.» Det går ikke an å slippe unna, hvor enn du forsøker å gjemme deg. For Julenissen «ser deg når du sover, han ser deg når du er våken.» Du har derfor ikke noe valg. «Du må passe deg. Du må ikke gråte. Du må ikke sutre.» Hvis ikke går det ille. Hvordan det eksakt vil gå deg ille, varierer. Du kan risikere å få kull i stedet for julegaver. Eller som man kan lese i det anonyme diktet Old Santeclaus fra 1821, en av de viktigste tekstene i Julenissens mytologi, får ulydige barn et bjerkeris som foreldrene kan bruke på dem. I Rare exports blir slemme barn spist med hud og hår.

Men hvem er egentlig denne allvitende skikkelsen som straffer og belønner deg etter hvilken liste han setter deg opp på? I Tim Burtons burleske film Nightmare before Christmas blir julen kuppet av halloweens mange skrømt og vandøde skikkelser. Hele filmens konsept er bygget rundt motsetningen mellom den glade og joviale Julenissen og det han angivelig ikke er. Men egentlig er denne motsetningen kun en filmatisk konstruksjon. For Julenissen er også død. Han vil bare ikke ligge rolig i graven sin.

Julenissen, Santa Claus, Sankt Nikolas døde ettersigende 6. desember 346 i den greske byen Myra i Lilleasia. Om ikke alle er like enige om selve dødsdatoen, er det ingen som betviler det faktum at biskopen kjent for sin gavmildhet, har vært død i snart to tusen år.

Mens hvis Julenissen er død, hvordan kan han da fly over hustakene på julekvelden? Døde helgener gjør mirakuløse ting, og Sankt Nikolas kvalifiserer helt klart både etter katolske og ortodokse kriterier som en død helgen. Men da Sankt Nikolas tok skikkelse av den pelskledde Santa Claus eller Julenissen, tok ikke helgenen bare en ny rolle. Han ga opp sin tro. Han forlot kristendommen som hadde gjort ham til en helgen. Det er som en frafallen helgen han konkurrerer med Jesusbarnet om oppmerksomheten i juletiden.

Da den frafalne Sankt Nikolas på begynnelsen av 1800-tallet ble Julenisssen og begynte å bevege seg rundt på nattehimmelen, var han likevel ikke den første i disse mørke sfærene. Vinternatten var allerede full av andre skikkelser som fløy gjennom luften. Her fantes orskorsreia, eller den ville jakten som det heter andre steder i Europa. Dette var følget av andre døde skikkelser som hadde sviktet den sanne tro og følgelig aldri funnet roen. Om du møtte dette flyvende følget, var du ille ute. Underlige syn og lyder i luften var god grunn til å lukke og bolte alle skodder og dører og håpe at de holdt.

Om det var nå så, at man selve julekvelden, mirakuløst nok, skulle høre lyden av hovslag og dombjeller oppe i luften, bør man kanskje tenke seg om to ganger før man går ut og ser hva som er der ute i det kalde mørket. Og så får man bare håpe at den pelskledde allvitende skikkelsen ikke har satt deg på feil liste.

Saken sto opprinngelig på trykk i Bergens Tidende 24. desember 2010.

Ta livslykken fra dem

2010-11-30T10:08:00.003+01:00

KrF og dets to nordiske søsterpartier har definert livslykken – og gjort det klart at den skal være forbeholdt heterofile.

KrF har sammen med Kristdemokraterna i Sverige og Finland lansert et forslag i Nordisk råd om å måle lykken til Nordens befolkning. Hva lykke består av, har de tre kristelige partiene allerede langt på vei definert: «Livskvalitet i stor grad handler om å være sammen». Det handler om «familie og venner», presiserer Dagfinn Høybråten.

Disse lykkestatistikkene skal ikke bare noteres og kumuleres, men være utgangspunktet for å «utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet.» «Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», skriver Høybråten i forslaget sitt sammen med sine finske og svenske kristenpolitiske kolleger.

Det kan godt være. Ikke minst gir det et nytt perspektiv på de kristelige partienes egen politikk. Alle tre partier har gjort det klart hvordan de ser familie og ekteskap som de viktigste lykkeskapende størrelser i samfunnet. Som de finske Kristdemokraterna sier: «Den beste formen for parrelasjon er et ekteskap som bygger på likestilt fellesskap.» «Fungerende familier er uunnværlige for et godt samfunn», presiserer de svenske Kristdemokraterna. For KrF er familien nærmest ensbetydende med hvordan partiet definerer lykken, siden familien «er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og felleskap.» Alle de tre nordiske partiene har med andre ord allerede lenge stått for en politikk som de mener fremmer lykke for det store flertallet.

Samtidig er alle de tre kristelige partiene enige om at ekteskapet skal være forbeholdt heterofile. Selv muligheten til å skape trygge rammer for egne familier skal nektes andre enn heterofile par.

Når KrF og deres to nordiske søsterpartier så klart har erklært at den største lykken bare er å finne innenfor familien og ekteskapets rammer, har de samtidig vist hva som er det egentlige målet for deres innstendige forsøk på å utelukke homofile par fra ekteskapet. De har skjønt at de ikke lenger kan forby mennesker å leve homofilt, slik KrF fremdeles gikk inn for i 1972. Men de kan ta livslykken fra dem.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. november 2010

Bare ikke snakk om det

2010-11-18T11:28:00.006+01:00

Vår nye sexprest Einar Gelius trues med oppsigelse av Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Spørsmålet er om han straffes på grunn av sine handlinger eller på grunn av sin ærlighet.

Etter forskjellige tidligere episoder, er det utslagsgivende for oppsigelsesforsøket Gelius’ nokså selvutleverende skildringer av egen seksualitet i boken Sex og religion. Hans svært kreative forsøk i samme bok på å få Bibelen til å fremstå som sexvennlig, har ikke blitt kritisert i like sterk grad i kirkelige miljøer.

Det er viktig å være klar over at den varslede oppsigelsen av kjendispresten, egentlig ikke handler om han har hatt sex med kvinner han ikke er gift med. Det handler om at han har snakket om dette. Det er svært usannsynlig at Gelius er den eneste statskirkeprest med tilsvarende heteroseksuell adferd, men ingen av disse andre snakker om det. Og følgelig blir det ingen sak.

Den norske kirke har lang tradisjon på å tolerere det det ikke er åpenhet om. Da den første heterosamboende norske presten ble ansatt i Sør-Hålogaland ifjor, vakte dette betraktelig motstand i Kirken. At ugifte prester har ikkesamboende kjærester som de er seksuelt aktive med, er derimot sjeldent problematisert. Selv motstanden i deler av statskirken mot homofile prester, begrenser seg i stor grad til de som er gift eller i partnerskap og slik signaliserer åpent at de lever homofilt.

Ethvert trossamfunn står fritt til selv å bestemme hvilke teologiske kriterier de legger til grunn for ansettelser i vigslede stillinger, uansett om det gjelder kjønn, hudfarge, seksuell praksis eller hva det nå skal være. Om Bispedømmerådet i Oslo følger opp den varslede oppsigelsessaken, har de derfor i utgangspunktet sitt på det tørre. Men Kirken må samtidig kunne begrunne teologisk hvorfor de ønsker å avsette en prest.

Om Kirken ønsker å avsette Gelius på grunn av hva han skriver om seg selv i boken, må den derfor klargjøre følgende: Er det altså sånn at Kirken faktisk mener at prestene kan gjøre hva de vil av samtykkende sex, så lenger de ikke snakker om det? Eller er det sånn at prestene faktisk ikke har lov å ha annet enn sex innenfor ekteskapet?

Uansett hva Kirken velger, vil en slik oppsigelsessak skape nye dilemmaer for den. Skal Kirken institusjonalisere seksuell dobbeltmoral av samme type Inger Lise Rypdal synger om i Fru Johnsen? Eller skal den faktisk kreve av prestene at de ikke har annen sex enn hva de gjør innenfor ekteskapet?

Den norske kirkes klare fordømmelse av samboende prester, er allerede et klart signal til statskirkekristne generelt om at noen av dem er bedre enn andre. Et nytt absolutt krav om at ugifte prester skal være seksuelt avholdne, vil være en enda sterkere melding til folk flest at de hører med i et B-lag. Så vet vi det.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 18. november 2010.

Det kristne blodet

2010-11-12T15:59:00.004+01:00

Om eventyrenes troll virkelig finnes, innebærer det at vi mennesker også må se igjen på vår egen menneskelige natur – ikke minst vårt blod. Dette er en av problemstillingene i den nye storfilmen Trolljegeren, der det avsløres at staten prøver å skjule for oss at det finnes troll der ute i den villeste naturen.
Når et ungt filmteam fra Høgskulen i Volda følger med landets eneste trolljeger (i Otto Jespersens skikkelse), får de oppleve hvordan statens Trollsikkerhetstjeneste (TST) jobber for å kontrollere og bortforklare trollenes herjinger. Men når en av høyskolestudentene faktisk viser seg å være kristen, går det riktig ille. Trollene sanser kristenheten på lukten, og den uheldige kristenstudenten blir spist.

Kristenmannsblod er altså av en annen substans en annet blod. Troen på Gud og Jesus gjør noe med blodet vårt. Selv om trolljegeren ikke er sikker på hvordan troll reagerer på muslimsk blod, får vi sett at heller ikke dette er i samme kategori som kristent blod. Det forblir likevel uklart om muslimsk blod er av en annen substans enn blodet til ikketroende.

Lukten av sann tro
I den norske eventyrverdenen spiller kristenmannsblod en sentral rolle. Trollene lukter ikke bare dette blodet, men dette er hvordan uhyrene identifiserer sine motstandere. Trollene er fiender av den sanne tro.
I Trolljegeren defineres troll som dyr, men deres evne til å kjenne igjen kristendom på lukten viser at det likevel ikke er så enkelt. Ulikt dyr flest forholder troll seg til religion.

Ved kristendommens inntreden mange steder, sluttet folk ofte ikke å tro på gamle guder og andre overnaturlige skikkelser: De ble i stedet sett som tilhørende det andre laget, det demoniske. De kristenfiendtlige trollene kan på lignende vis forbindes med førkristne jotner og underjordiske vesener.

At tro og lukt hører sammen er en gammel religiøs forestilling. Mennesker besatt av demoner luktet like ille som demonene selv, normalt kristne mennesker hadde en nøytral lukt, mens virkelig hellige mennesker gjerne utsondret fantastiske dufter fordi deres inderlige tro gjorde selve kroppene deres perfekte. At ukristelige troll kan lukte kristne mens de selv stinker, blir følgelig ikke så overraskende.

Hvem er kristen?
Eventyrene legger ellers lite vekt på religion, så dette med det kristne blodet kan synes noe underlig. Men det er ikke sånn at her fantes kristne og ikkekristne om hverandre. I hele den norske katolske middelalderen og helt frem til Asbjørnsen og Moes tid, var det å være kristen ensbetydende med det å være menneskelig. De eneste som ikke var kristne, var de umenneskelige trollene og andre monstre.

I hvilken grad tidligere norske kristne selv trodde på hva kirken forkynte, var ikke så viktig så lenge man ikke protesterte og gjorde som man skulle. I Trolljegeren er det gjort et annet valg: statskirkemedlemskap er ikke nok til å gjøre blodet ditt kristent. Du må selv tro på Jesus, personlig. Sånn sett går filmskaperne rett inn i debatten om hvem som defineres som kristne. Her forstås like godt flertallet av generelt passive statskirkekristne som utenfor kristenheten. Det kan trollene bevitne.

Kropp og tro
Siden troll ifølge filmen blir opp til 1200 år gamle, har de eldste uhyrene opplevd at nordmenn flest har endret seg fra å være åsatroende, til kristne og til i dag vanskeligere å definere. Men om det så var tilfelle, at det kristne blod var noe særeget, hva skulle det si om oss? Blir blodet fysisk forandret når man finner Jesus eller mister sin tro? Er noen av oss bedre enn andre fysisk sett? Får kristenblodet andre medisinske konsekvenser? Kanskje vi får svar på noe av dette i Trolljegeren 2.
Men troen på at inni er vi slett ikke er like, er likevel levende. Mange kristne er fremdeles overbevist om at deres tro holder dem friske og vil gjøre dem fysisk udødelige ved historiens slutt, mens det ikke går like bra for oss andre. Sånn sett har trollenes luktesans relevans også i dag.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 12. november 2010

Hvorfor bry oss?

2010-10-29T11:19:00.003+02:00

Dette er en artikkel fra et homoperspektiv, men enhver kan selvfølgelig se bort fra det og ta utgangspunkt i forskjellige deler av sin egen identitet.

Selv om homoene ikke er helt i havn når det gjelder å få fullt diskrimineringsvern i loven, er vi ikke så veldig langt unna full legal likestilling. Også i samfunnet generelt har det vært en positiv holdningsrevolusjon, ikke minst fordi så mye av lovverket er blitt rettet opp. Betyr dette at vi bare kan legge inn årene? Bare slappe av og la oss flyte med strømmen?

Men vent litt. Selv om homoer flest har det bra i Norge i dag, er diskriminering både i og utenfor loven slett ikke borte. Transpersoner, prostituerte og overvektige har null diskrimineringsvern, mens f.eks. funksjonshemmede diskrimineres i de fleste deler av samfunnet akkurat som før og muslimer diskrimineres stadig mer.

Men hva har dette med oss å gjøre? Hvorfor skal vi bry oss om disse andre? Å være homo, bi eller skeiv, handler vel om noe helt annet, enn å være trans, hørselshemmet eller norskkurdisk? Eller gjør det det?

Resten av artikkelen kan leses her på Gaysir.no der artikkelen ble opprinnelig publisert 29. oktober 2010.

Er Bibelen seksualfiendtlig?

2010-10-25T09:18:00.007+02:00

Følgende sak sto i Dagbladet 24. oktober 2010, som del av søndagsutgavens faste «Ja» og «Nei»-debattspalte. Dette var «Ja»-svaret.

Bibelen som helhet gir lite grunnlag for sexglede. Det nye testamente kan vanskelig mistolkes: Paulus mener at man helst ikke skal ha sex i det hele tatt. Heteroekteskapet er bare en nødløsning for de som ikke klarer å holde seg. Jesus forklarer at alle som har sex med andre enn sin ene ektefelle (med mindre ektefellen dør), ender i helvete.

Det gamle testamente er ikke særlig mer liberalt. Først og fremst fremstår det som nokså fjernt fra moderne sexdebatt. Selv om man i prinsippet kan ha sex før ekteskapet, er det ikke fritt frem. Kvinner som ikke er jomfru på bryllupsnatten risikerer å bli steinet. De som har sex under menstruasjonen «skal utryddes fra sitt folk». De som har sex med noen av annen etnisitet eller religion vil Gud fordrive fra landet eller drepe med pest, mens han forbanner barn av slike blandingsekteskap i ti slektledd.

Noen av de som slipper lettest unna er faktisk mennesker som tiltrekkes av samme kjønn, selv om alle var forventet også å heterogifte seg. Med unntak av dødsstraff for analsex mellom menn, er det ingen forbud mot homosex. David og Jonatan er uten sidestykke også det mest romantiske paret i hele Bibelen.

Mye av sexen som støttes i Det gamle testamente, er av typen som sjelden anses som forbilledlig i dag. Prostitusjon er helt greit (om enn ikke for prestedøtre), flerkoneri en bra ordning, mannlig utroskap fullstendig uproblematisk (så lenge man ikke ligger med en annen manns kone), mens voldtekt av ugifte ungpiker er en måte å bli gift med dem på.

Å bruke Bibelen som et teologisk argument for generell sexglede er i seg selv et prisverdig foretak, men på ingen måte lett. Men det er minst like vanskelig å bruke Bibelen til støtte for dagens kristenkonservative seksualmoral.

Om man skal ta Bibelen bokstavelig, kan man egentlig bare hylle de jomfruelige samtidig som man så vidt tolererer seksuelt aktive gifte mennesker som aldri har hatt menstruasjonssex, antirasistisk sex, sex før eller utenfor heteroekteskapet, eller vært skilt. Alle andre må fordømmes.

En gudinne for vår tid

2010-10-21T14:20:00.004+02:00

Hun snakker om Jesus, lover frelse og fremstår i et overmenneskelig skjær for sine millioner av «monster»-tilhengere. Mens andre popstjerner er blitt elevert til guddommelig status ved sin død, fremstår Lady Gaga som en lys levende kjærlighetsgudinne midt iblant oss, senest i Oslo Spektrum denne helgen.

Hennes budskap er et postmoderne kjærlighetsbudskap, perfekt tilpasset alle usikre tenåringssjeler (i alle aldre), som higer etter å få lov å være den de vil. «Glem alle som har fortalt dere at dere ikke passer inn», sier hun til sine fremmøtte tilhengere i Spektrum. «Dere er superstjerner!»

Les resten av saken i Dagbladet 21. oktober 2010.

Spis, elsk, REIS

2010-10-06T07:22:00.006+02:00

Spis, elsk, lev er kinomørkets store oppfordring i høst, i alle fall rettet til det kvinnelige publikummet. Filmen med Julia Roberts i hovedrollen, handler likevel aller mest om å reise. Roberts’ skikkelse er pilegrimen i Italia, India og Bali på søken etter svar. Men hva i all verden finner hun?

Mennesket har så langt vi kan gå tilbake, reist for å finne svar på de store spørsmålene i livet. Gilgamesh dro til verdens ende i en forgjeves søken etter fysisk udødelighet; svaret Odyssevs fant på sine reiser var at ingen steder var som ens eget hjem; Buddha forlot kone og barn for å finne universets sannhet. Høstens nye reisefilm plasserer seg slik i en stor og eldgammel tradisjon.

Spis, elsk, lev baserer seg på Elizabeth Gilberts selvbiografiske superbestselger av samme navn. Den opprinnelige tittelen er Eat, pray, love, mens det religiøse aspektet er av en eller annen grunn valgt bort i den norske tittelen. Karrieremessig vellykket, men lei etter diverse mislykkede kjærlighetsforhold, finner Gilbert ut at hun skal til Italia for å spise, India for å be, og tilbake til Bali fordi hun ønsker å se igjen en gammel vis mann hun har møtt der.

Film om vestlige mennesker som reiser til det som fremstilles som eksotiske steder fordi de er misfornøyd med karrieren, partnere eller begge deler, representerer en egen sjanger. I Shirley Valentine finner den deprimerte engelske hovedpersonen løsningen på livets problemer i Hellas. I Enchanted April drar fire misfornøyde britiske kvinner til Italia og finner selvfølgelig lykken der, akkurat som den desillusjonerte amerikanske hovedpersonen i Under the Tuscan sun. Italienere som selv er lei, må jo følgelig dra videre for å finne harmoni i livet, for eksempel til Tyrkia som i filmen Hamam. Det nye med Spis, elsk, lev er at hovedpersonen reiser til tre land. Slik må det bli mening av.

Den mest umiddelbare observasjonen man får med seg i Spis, elsk, lev, er at alt blir visst fantastisk i utlandet, i alle fall når man er ute og leter etter seg selv. Elendige boforhold er pittoreske, lokal fastfood en gastronomiske nytelse, sure kjerringer eksempler på selvstendige kvinner, mens frekke unger er livsglade barn.

Gode spisesteder, religiøse retreats eller vise personer, ingenting av det hovedpersonen oppsøker i det fjerne utland, er noe hun ikke like godt kunne ha funnet hjemme i New York. Poenger er heller det at hun forandrer seg. Vissheten om at hun ikke lenger er i sin hjemby, gjør at hun ikke bare ser tilværelsen med nye øyne, men at hun også oppfører seg helt annerledes. Dermed blir også stedene annerledes, selv om både menneskene og situasjonene hun ender opp i, i utgangpunktet er til forveksling lik det hun pleier å oppleve på hjemstedet.

Men hva er det egentlig stedet gjør med oss? Steder er aldri nøytrale størrelser, men fulle av forskjellige meninger. Noe av den viktigste forståelsen av et sted er likevel den vi selv har med oss. Så når vi beveger på oss, er det i siste instans vi selv som skaper landskapene slik vi oppfatter dem. Opplevelsen blir aldri uavhengig av subjektet, og naturlig nok er det ikke så lett å reise bort fra seg selv. Det er derfor vi kan lese tusen reiseskildringer fra samme sted: De er aldri like. I siste instans er det vår egen innstilling som blir avgjørende for hvordan vi velger å forstå det vi opplever når vi reiser.

Spis, elsk, lev vil sikkert føre til at mange reiser til både Italia, India og Bali, i et forsøk på å gjenoppleve hva filmenshovedperson får erfare. Men ingen vil erfare det samme. Og det er kanskje det mest beste med å reise. Men det gjelder absolutt hvor som helst man drar, om det er Bali eller Skedsmokorset.

(Artikkelforfatteren har selv reist i 123 land og anser en tur til Ås i Akershus sammen med sin farmor, som sitt livs største reiseopplevelse.)

Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. oktober 2010

Fordommer og fordommer

2010-09-24T07:36:00.002+02:00

Sverigedemokratene er kanskje enda mer homofiendtlige enn innvandrerfiendtlige, men det er det få om noen i offentligheten som har brydd seg med. For dét er visst ikke så farlig. I alle fall er det gammelt nytt. Vi har jo allerede en rekke homofiendtlige partier godt representert både i Sverge og Norge uten at mange har skreket opp om man må unngå å gi dem innflytelse eller å samarbeide med dem.

Se resten av saken på Gaysir.

Rasisme og homofobi i politikken

2010-09-21T16:28:00.003+02:00

Stakkars Sverige. Politikere både i og utenfor i Sverige står i kø for å beklage at det svenske folk har stemt inn et innvandringsfiendtlig og til dels islamofobt parti i riksdagen. Store deler av valgkampen og dekningen av den, har vært preget av denne redselsfulle muligheten. Selv om Sverigedemokratene ikke er åpenlyst rasistiske, ligger frieriet til en uuttalt rasisme i befolkningen klart i grunnen for deres appell. Mange sentrale personer i partiet har også bakgrunn fra forskjellige klarere rasistiske organisasjoner.

Det er ikke bare i politikken Sverigedemokratene har fått gjennomslag for sitt frieri til rasismen. Også svensk kristendom har offisielt måtte åpne opp for dem. Partiet har siden 2001 vært valgt inn til Kyrkomötet, Svenska kyrkans høyeste organ, og har bare økt sin representasjon ved hvert valg siden.

Det er mange forskjellige typer fordommer der ute. Et av problemene med seieren til et parti som så åpenbart baserer seg på fordommene i samfunnet mot én del av befolkningen, er at det åpner opp for at andre politiske bevegelser vil spille på utbredte fordommer mot andre minoriteter.

Sverigedemokratenes gjennomslag handler derfor om mer enn bare rasisme. Når samfunnet først har åpnet opp for at fordommer skal kunne styre politikken overfor én befolkningsgruppe, har man ikke lenger noe argument for at ikke tilsvarende fordommer skal styre politikken overfor andre grupper.

Ingen vet hvordan dette vil ende. Om Sverigedemokratene med sitt rasistiske grunnfjell klarer å holde sin stilling til neste valg, kunne det for eksempel hende at det dukker opp homokritiske partier, partier som ikke er åpenlyst homofobe, men der en uuttalt homofobi i befolkningen ligger klart i grunnen for deres appell. Tenk hva dét ville gjort med politikken her i Norden.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 21. september 2010 under tittelen «Stakkars Sverige»

Siv Jensen vil oppheve Terje Schrøders ekteskap

2010-09-12T19:00:00.003+02:00

Så innlegget mitt i Dagbladet 7.9. fikk litt følger. Etter at Siv Jensen først nektet å uttale seg til Radio Norge og Fremskrittspartiets sentralt prøvde å bortforklare det hele til TV2s journalist, sto hun altså frem til slutt og sa at hun ønsker å oppheve vennene sitt ekteskap, som hun altså var med på å feire. Så vet vi det.

Se TV2

Den offentlige og private Siv

2010-09-07T09:56:00.000+02:00

Siv Jensen var lørdag blant de mange glade gjestene som feiret det flotte bryllupet til dragartist Terje Schrøder og hans kjære, Paolo Tuci. For anledningen kledd i en pen rød kjole, uttalte en smilende Siv til Dagbladet at hun syntes Terje hadde en «ytterst vakker brudekjole».

Men hva gjør Siv Jensen i et bryllup som hun mener aldri burde ha funnet sted? Hvorfor er hun med og feirer et ekteskap som hun selv ønsker å oppheve formelt?
Som leder av Fremskrittspartiet stemte ikke bare Jensen mot innføringen av felles ekteskapslov i 2008, men brukte partipisken for å sørge for at alle andre av Frps stortingsrepresentanter gjorde det samme. Og hun har ikke ombestemt seg: I valgkampen i 2009 lovet hun at Frp skulle gå inn for å oppheve den nye ekteskapsloven.

Man kan lett bli forvirret av mindre. Men kanskje er det sånn at Siv Jensen skiller klart på det offentlige og det private.
Kanskje det bare var den private Siv som var gjest i Terje Schrøders bryllup. Kanskje det bare er den offentlige Siv som er mot bryllup og ekteskap for alle?

Men hadde den offentlige Siv fått det som hun ville, hadde ikke den private Siv kunne hygget seg i noe bryllup. Den private Siv hadde fått erfare at de politiske bestemmelser som den offentlige Siv gjør, hadde hatt svært personlige konsekvenser for hennes to gode venner.

Det politiske får ofte svært personlige konsekvenser. Uten loven Jensen stemte imot, ville Terje og Paolo aldri kunne stått der som et lykkelig brudepar. Om den offentlige Siv får det som hun vil og den nye ekteskapsloven igjen blir opphevet, vil også dette ekteskapet bli annullert.

Et relevant spørsmål blir dermed, den dagen Terje og Paolo får brevet i posten om at deres ekteskap ikke lenger eksisterer, vil den private Siv være der, også da, for å trøste dem i sorgen?

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. september 2010

Det enkle liv

2010-09-05T09:22:00.000+02:00

Sliter du i jobben? Går ikke forholdet ditt som du ønsker? Ønsker du å komme bort fra alle de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene som du tilsynelatende aldri slipper unna, som synes å styre ditt liv? Lengter du etter det enkle liv? Kanskje en fundamentalistisk muslimsk bevegelse er løsningen for deg.
I På vei, den nye filmen til den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, kan du se hvordan man kan oppnå det enkle liv ved hjelp av konservativ islam. Her møter vi det svært så sekulære muslimske samboerparet i trettiårene, Luna og Amar, som lever med artige venner, forskjellige jobbutfordringer, passe frustrerende slektninger, samt litt uklare fremtidsplaner. Etter at Amar mister jobben sin på flyplassen for å ha drukket i arbeidstiden, blir han involvert i den islamittiske wahhabibevegelsen som har enkle absolutte leveregler for alle deler av tilværelsen.

Lunas bestevenninne er filmens konvensjonelle stemme, idet hun umiddelbart (og tilsynelatende feilaktig) refererer til de bosniske wahhabistene som «terrorister» og sier de driver med «hjernevasking». Å stemple alle radikale muslimer som «terrorister», er selvfølgelig vanlig i den vestlige offentlighet. Minst like sedvanlig er det å anklage nye og fremmede religiøse bevegelser, slik den opprinnelig saudiarabiske wahhabibevegelsen er i Bosnia, for å hjernevaske sine tilhengere.
Som enhver annen film, sier På vei mye om sin egen spesifikke tid og sted. Bosnia 2010 er ikke mulig å forstå uten å se til krigen for femten år siden. Men det spesifikke skygger ikke over det allmenne. Det er ikke hevn, hat eller vold Amar møter hos islamistene, men trygghet, tilhørighet og enkle løsninger.

Slik viser På vei hvor lite eksotisk omfavnelsen av religiøs fundamentalisme kan være. Det kan ofte like mye forklares med jakten på det enkle liv, som med spesifikke religiøse, politiske eller sosiale omstendigheter.

Filmens fokus er likevel på Luna som ikke velger de enkle løsningene, men som må forholde seg til at hennes aller nærmeste velger slik en ny radikal retning i livet. Hva skjer med de rundt deg når du velger det enkle liv? Følger de med deg? Forsvinner de sammen med alt det andre?

Drømmen om det enkle liv er en mektig trend i dagens samfunn. Idealet er å forenkle en stadig mer kompleks tilværelse. Maten skal være enkel og nærprodusert. Interiøret skal reflektere simple living. Det er det enkle livet på landet, det enkle livet i storbyen. Man kan leie inn eksperter som fjerner alt «clutter», alt materielt overflødig som hindrer deg i å tenke fritt. I digitaliseringens tidsalder har enkelte lagt fra seg nesten alt; de bor på minimale hybler eller rett og slett på gaten, med tannbørste, en sekk designerklær og sine mange elektroniske filer trygt lagret.

Langt på vei er «det enkle liv» en moderne myte, veien mot den forståtte enkelthet kan være vel som komplisert som noe som helst annet livsprosjekt. Ikke minst erfarer vi dette i På vei. Men dette gjør ikke forestillingene mindre sterke i dagens samfunn.

For all sin sekulære fremtoning, har det enkle liv likevel dype religiøse røtter. Men den opprinnelige religiøse simplismen med sine munker, nonner, asketer og separate samfunn, innebærer ofte et absolutt brudd med den eksisterende hverdag, ikke bare en forenkling. Med sin forenkling av hverdagen, har derfor den moderne islamismen vel så mye til felles med andre sekulære enkelthetbevegelser, som med sine religiøse motstykker.

Men Luna følger ikke etter sin samboer inn i den religiøse enkelhet. Igjen og igjen nekter hun å bytte ut spontanitet, valgmuligheter og kaos, med enkle livsregler. Hun sier nei til et liv uten de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene, alt det som kanskje er selve livet. Ikke ulikt hvordan John Lennon sang til sin sønn i Beautiful boy (Darling boy): «Livet er hva som skjer deg, mens du er opptatt med å legge andre planer.»

Men du verden så tiltrekkende ideen om det enkle liv er.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. august 2010.

I begynnelsen var pasta

2010-08-25T18:12:00.000+02:00

En ny og verdensomspennende religion har på et par år utviklet seg fra det som opprinnelig var en original kritikk av amerikansk undervisning av den kristne skapelsesberetningen i skolens naturfagtimer. Møt Det flygende spaghettimonsterets kirke.

Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».

Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.

En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.

I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»

Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.

Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.

Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.

Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.

Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.

Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».

Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.

Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.

Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».

I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.

Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.

Men nasjonalromantikken var ikke død

2010-08-16T11:43:00.001+02:00

Etter overskriftene i mediene kunne man lett tro at regjeringen akkurat er blitt stoppet i å rasere store deler av landet. I visshet om at nasjonen aldri lenger ville bli det samme, reiste folket seg massivt mot regjeringen som ville ofre all natur på fremskrittets alter.

I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet. Brudeferd i Hardanger i Theodor Kittelsens mer realistiske strek.

Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.

Stoltenberg & Co tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.

Mer enn noe annet definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.

Det er likevel en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd. Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.

Nå som regjeringen har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre samfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte. Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.

Saken sto på trykk i Dagbladet 16.8.2010 under tittelen «Nasjonalromantikk».

Hva slåss vi for?

2010-08-02T08:51:00.000+02:00

Hvordan er krigen i Afghanistan en «kamp for menneskerettigheter», når vi tolererer at regimet systematisk fornekter noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene?

Se hele saken i Aftenposten.

The voters no-one wants

2010-07-15T12:24:00.000+02:00

If the political parties consider that the top politicians should mirror the electorate, people with disabilities represent the voters no one wants. Gays, lesbians and people with immigrant background are not much more popular.

Kort kommentar som akkurat ble publisert på engelsk. Saken er jo også aktuell i forhold til det siste mediaoppstyret om for lite etniske minoritetspersoner i regjeringen. Men som vanlig, diskusjonen stopper der.

Se hele saken på European Network on Independent Living

La, la, la. Melodi Grand Prix og den nasjonale identiteten

2010-05-30T18:33:00.000+02:00

Utdrag fra Syn og segn nr. 2, 2010, der hele artikkelen kan leses.

«La, la, la,», song Joan Manuel Serrat i 1968 og skapte nesten nasjonal krise i det fascistiske Spania. Bosniske Fazla song «Shala lalala» i 1993 og gjorde leiinga i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) alvorleg bekymra. Samanhengen mellom musikk og nasjonal identitet er sjeldan meir synleg og skapar sjeldan større bølgjer enn i Melodi Grand Prix.

I 2007 vann den svenske låtskrivaren Thomas G:son den norske grandprixfinalen med songen Ven a bailar conmigo, framført på engelsk og spansk av B-kjendisen Guri Schanke. Dette var altså årets norske forsøk på å presentere nasjonen for eit europeisk fjernsynspublikum. I kva grad nokon utanfor Noreg fann noko norsk ved denne songen, er svært uvisst. Låten fanga heller aldri det norske folket, anna enn med ei kort gjesting på Norsktoppen og på ymse homodiskotek.

Når det gjeld eit norsk etnisk særpreg, forstått som tradisjonell norsk folkekultur, er dette sjølvsagt totalt fråverande i Thomas G:son sin grandprixlåt. Men nasjonal identitet er ikkje alltid det same som etnisk særpreg. Ven a bailar conmigo er slett ikkje utan nasjonale referansar, tvert om. Referansane er likevel såpass indirekte at ein må ha ein viss kunnskap om norsk kultur for å sjå dei. Sjølve låten, med sin svenske opphavsmann, har eit sett av fellesskandinaviske referansar som nordmenn ikkje berre lett kan kjenne seg igjen i, men som vi lett kan trykke til brystet som heilt og fullt norske. Det ikkje heilt gjennomførte forsøket på spansk song og dans tar sjølvsagt alle norske sosiologar eller og tidlegare sydenturistar tilbake til Mallorca, Benidorm eller Gran Canaria. Songen er ein musikalsk repetisjon av det Gro Anita Schønn song om i Eviva España, da ho i byrjinga på syttitalet sit på hybelen sin og ser på regnet der ute medan ho tenkjer med lengt på ferien sin i Marbella: «Ned fra veggen tar jeg mine kastanjetter. Nå vil jeg danse flamenco, bare se. Det skal klapre i parketten flere netter fra mine hæler når jeg roper ut ¡Olé!» Guri Schanke sine entusiastiske hispanofile dansesteg på scenegolvet er sjølve verkeleggjeringa av denne ultimate spanske feriedraumen: Medan Schønn syng «Så hør min glade feriesang. Eviva España. Vi sang den hele natten lang», istemmer Schanke «Ven a bailar conmigo (Kom og dans med meg). Let’s dance the night away.»

Men det er ikkje berre sjølve songen Ven a bailar conmigo som spelar på akkurat desse nasjonale strengane. Den da 45 år gamle Guri Schanke var òg den perfekte artisten til å få fram dei rette syden-assosiasjonane. Med dansesteg som ville imponert i kvart eit førtiårslag og avkrefta rykte om truselaus framføring, var ho den arketypiske norske sydenfararen på venninnetur (eller med full og fråverande ektemann) som tar kontroll over dansegolvet på hotell Castell de Mar saman med ein eller annan spansk kelner. Meir norsk enn dette kan det vanskeleg bli. Vi har alle vore som henne – eller har ønskt å vere som henne. At låtskrivaren er svensk, berre høgnar sydenstemninga ytterlegare. For vi er aldri så fellesskandinaviske som når vi er i Syden.

Men ein eller annan stad glapp det, og Ven a bailar conmigo blei aldri låten som samlar nordmenn, verken i full eller edru tilstand. Tre år etter at Guri Schanke ikkje klarte å syngje seg vidare frå den internasjonale semifinalen, må ein nok leite ei stund for å finne nokon som hugsar refrenget. Kan hende det heile berre blei for utleverande. Dei spanske rytmane, slik berre ein skandinav kan framføre dei, klarte heller aldri å kome ut av skyggen til Gro Anita Schønns meir opphavlege musikalske feriedraum.

De som vil bestemme over deg

2010-05-28T08:10:00.000+02:00

Min påpeking i Aftenposten 29. april om at Norge, som Europarådet sier, trenger lovvern mot kjønnsidentitet og -uttrykkdiskriminering, førte til både Carl I. Hagens kronikk og et ras av krav om hvordan alle transpersoner skulle oppføre seg i samfunnet og overfor sine nærmeste. Det ble snakket om normalitet, om viktige grunnleggende prinsipper, om hvordan folk tar anstøt av at man er på den ene eller andre måten.

Du finner dem over alt. De som vil fortelle deg at din måte å leve livet ditt på er mindre verd enn deres.

Se hele saken i Aftenposten 28. mai 2010.

Skapsprengeren Hagen

2010-05-23T08:42:00.000+02:00

Av Dag Øistein Endsjø
Leder av Menneskerettsalliansen

Carl I. Hagen viste seg fra en ny side da han oppfordret alle transpersoner å komme ut av skapet. Vi har sjelden sett et mer direkte angrep på strategien til så mange konservative kristne. Mens Espen Ottosen & Co ønsker at homofile og andre skal lyve seg inn i tradisjonelle heteroekteskap, ønsker Hagen absolutt åpenhet.
Hagens offentlige angrep på tidligere svigersønn er uheldig. Det større målet hans er derimot viktig. Hagen argumenterer at å være transperson «er fullt akseptabelt og intet grunnlag for fordømmelse og diskriminering». Han ønsker åpenhet, toleranse og inkludering, samt «å hindre slengbemerkninger eller mobbing» rettet mot familie til transpersoner.
Hagen legger alt ansvar for åpenheten på transpersonene selv. Dette er dessverre litt for enkelt i dagens samfunn der det fremdeles er store fordommer, slik Hagen også viser til. Desto viktigere blir det dermed at samfunnet best mulig legger til rette for en slik åpenhet.
Som Hagen sier, blir man gjerne klar over sin transpersonsidentitet allerede som barn. Dermed må man begynne å skape aksept og toleranse tidlig i oppveksten. Slik er Hagens innlegg en sterk støtte til regjeringens mål om å opplyse allerede i barnehagen om hvordan noen uttrykker sitt kjønn annerledes eller blir forelsket i noen av samme kjønn.
Hagen sa i NRKs Her og nå at å inkludere kjønnsidentitet og -uttrykk i lovens diskrimineringsvern er «heller ikke jeg fremmed for.» Han «vil ikke ha noen diskriminering eller noen fordommer på dette området.» Vi får håpe at likestillingsminister Audun Lysbakken og alle politiske partier følger opp.

Denne saken sto opprinnelig i Aftenposten 22. mai 2010 som svar på Hagens angrep på meg i Aftenposten 19.5.2010

«Horekundene» og vi

2010-05-13T17:52:00.000+02:00

Forbyr vi sexkjøp for å styrke vårt eget seksuelle selvbilde? Bare en kort kommentar i anledning et fint seminar i Oslo 12.5.2010 om prostitusjon jeg dessverre ikke deltok selv på. Les her.

Trappene i våre liv

2010-05-06T12:26:00.000+02:00

Et av de aller sterkeste bildene på menneskerettighetskampen jeg kjenner til, er et fotografi som viser rullestolbrukere som krabber oppover de monumentale marmortrappene på den amerikanske kongressbygningen. De kryper, drar seg oppover, trekker seg selv frem med armene trinn for trinn. Trappen er lang, trinnene mange, og kongressen synes uendelig langt borte.

For hele saken, se Stigmavakten, den nye nettsiden om likestilling og menneskerettigheter.

Må jentene forbli på Toten?

2010-04-29T07:50:00.000+02:00

Skal transpersoner og personer med transseksualisme bli likestilt i norsk lov, eller skal de bare få være seg selv fullt ut i evig indre eksil? Les saken i Aftenposten 29. april 2010. «Skal de forbli på Toten?».

Grand Prix, glam, glitter og homser

2010-04-26T20:02:00.000+02:00

Homsene stiller på første benk når den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen avvikles på Fornebu. –Det beste homoparty i Europa, sier professor og tidligere Grand Prix-deltaker Dag Øistein Endsjø. Intervju i Aftenposten 25. april 2010.

Bildet fra da jeg var med SubDiva og fremførte Ui-ui-uimotståelig i Melodi Grand Prix i 1994. Skal se om jeg får et med litt bedre kvalitet.

Frelsen foran alt

2010-04-09T11:12:00.000+02:00

Med tanke på det grunnleggende katolske synet på sex, fremstår de mange avsløringene av seksuelt misbruk innenfor Kirken desto mer underlige. All sex som ikke skjer uten prevensjon og innenfor det heterofile ekteskapet er, ifølge Den katolske kirke, «ikke menneskelig». Dette fastslo bl.a. pave Benedikt 16 i 2003, da som kardinal Joseph Ratzinger og leder av Kongregasjonen av troslære – det tidligere inkvisisjonskontoret.

All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.

Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.

Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.

Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.

Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?

Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.

Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.

Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.

Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.

Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010

Porno, menneskerettigheter og den amerikanske drømmen - Minner fra en minnestund

2010-03-11T07:31:00.000+01:00

Man kan lære så mangt av å møte opp i den formelle minnestunden for grunnleggeren av et av USAs største homopornostudioer. Ikke minst at den amerikanske kampen for fulle menneskerettigheter for landets skeive grupperinger har tatt en merkbar annen og mer inkluderende vei enn hva den har gjort i Europa.

Musikkanlegget er på fullt volum i San Franciscos fasjonable Fairmount Hotel. «Celebrate good times! Come on!» oppfordrer diskotonene. Rundt oss står mengder med pene og tilsynelatende svært vellykkede mennesker og småprater lystig. Stemningen er til de grader oppløftet at det ikke er like lett å huske at vi er til stede ved den formelle minnestunden for Chuck Holmes, grunnlegger av Falcon Studios.

Forskjellige venner går opp på podiet og forklarer at dette er slik Holmes selv ønsker å bli minnet. Mer musikk, Enya denne gangen, og en rekke lysbilder fra Holmes’ liv. Oppfordringen om å glede seg over livet som har vært, minner meg om hva en døende kvinne en gang i min barndom sa på Huset på prærien: «Tenk på meg med glede, eller glem meg fullstendig». Men ellers er det lite som i utgangspunktet minner om Huset på prærien. For de som ikke vet det, representerer Falcon Studios en ganske annen type produksjon enn den familien Ingalls på prærien en gang stod for: Falcon er blant Californias største produsenter av homopornofilmer, en storaktør innen en milliardindustri. Holmes hadde dessuten selv en fortid som tidligere pornostjerne.

Ikke overraskende er det et stort antall slående kjekke unge og ikke-fullt-så-unge menn blant de oppmøtte. Dette er stjernene, samt de som ønsker å bli det, i Holmes’ pornografiske univers. Min ledsager og jeg prøver så godt vi kan å gjenkjenne så mange vi kan, men gjør dessverre ikke noen særlig god jobb. Også produksjonssiden innenfor pornoindustrien synes å være godt representert. Jeg kjenner igjen den glamorøse regissøren Chi Chi LaRue, for en sjelden gang ikke i drag.
Men det er ikke pornoindustriens stjerner og magnater som går opp og snakker om Chuck Holmes. Etter at hans livsledsager Terry Bean har fortalt kort om sitt liv med Holmes og om hans sans for menn både i og uten uniform, er det Elizabeth Birch som går opp på podiet. Birch er leder for Human Rights Campaign (HRC), USAs viktigste lobbygruppe for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnedes rettigheter, og hun selv har stadig vært å se ved president Clintons side. Birch forteller om sin mange møter med Holmes, om hans altovervinnende sjarm og om sin egen fascinasjon over Holmes’ cinemagrafiske arbeid.

Det er likevel ikke i hans egenskap som pornoprodusent Holmes først og fremst blir hyllet av HRC-leder Elizabeth Birch: Det er hans rolle som menneskerettighetsaktivist, som lobbyist, som sentralt styremedlem i HRC. Men Birch ser ingen motsetning mellom disse to forskjellige sidene ved Holmes’ virke.

Birch er ikke den eneste sentrale personen som er til stede for å minnes Holmes. Både Tom Ammiano, Carol Migden og Mark Leno, San Franciscos tre fremste homofile politikere er til stede. Dette er alle figurer som også er store utenfor det skeive univers. Tom Ammiano er den mest sannsynlige kandidaten til å overta ordførervervet i San Francisco, Carol Migden er byens representant i den kaliforniske kongressen, mens Mark Leno spilte en svært sentral rolle i kampen mot den diskriminerende loven som eksplisitt bare godkjenner heteroseksuelle ekteskap i California.

Denne sammenstillingen av homopornografi, skeiv politikk og menneskerettighetsarbeid er selvfølgelig hva enhver intolerant eller kristenfascistisk amerikaner ønsker å se som typisk for hele den skeive bevegelsen. For mange av disse er homofili egentlig bare snakk om grenseløs promiskuitet og obskønitet. Hvorfor ønsker så disse sentrale homofile politikerne og menneskerettighetsarbeiderne å dyrke kontakt med en person som til de grader kan tas til inntekt for nettopp disse verdiene? Hva annet er egentlig homopornografien enn erotiske fantasier om uendelig promiskuitet og obskønitet?

De reaksjonære motstanderne av menneskerettigheter for skeive personer har likevel rett i at nærværet av de sentrale politikerne ved Chuck Holmes’ begravelse må forstås som en viktig politisk handling i seg selv. Uansett hvor sentral Holmes’ arbeid innenfor HRC var, kommer man ikke utenom det faktum at det var leder av Falcon Studios han primært var – det var som leder av Falcon Studios at han i utgangspunktet også ble tilknyttet HRC. Uansett hvor annerledes Holmes’ arbeid for HRC var fra hans vanlige jobb, var hans blotte deltagelse der synonymt med HRCs indirekte anerkjennelse av hans arbeid innen homopornoindustrien. Også Birch, Ammiano, Migden og Lenos tilstedeværelse i Holmes’ minnestund må sees som en direkte politisk støtte til hans virksomhet.

Denne politiske støtten går lenger enn å se på homopornografi som ikke i konflikt med det mer alminnelige krav om fulle menneskerettigheter for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede. Det er en anerkjennelse av at retten til å drive med pornografi er like så selvfølgelig som enhver annen lovlig virksomhet. Det er et ønske om å inkludere alle undergrupper av USAs skeive befolkning i en visjon om et nytt og mer tolerant Amerika. Det er en anerkjennelse av et sentralt fenomen innenfor USAs skeive kultur, et ønske om ikke å forsøke og forme gruppen av skeive individer over til noe den ikke er, men kjempe for deres rettigheter til å leve sine liv slik de selv ønsker det.

Så når det kommer til stykket er Holmes’ minnestund likevel ikke så langt unna de beste episodene av Huset på prærien jeg en gang så i min barndom. Under den noe ganger overlessede sentimentaliteten lå det alltid et budskap om å akseptere menneskene for alt de er, og la hver og en følge sine egne veier.

Ayse Kenmore, en annen menneskerettighetsforkjemper og sentral figur innen det frivillige amerikanske støtteapparatet for AIDS-syke, kommer opp til podiet nedlesset i smykker, en gest som i seg selv refererer til Holmes’ ånd: «På spørsmålet om hvilke smykker jeg skulle bruke, var Chucks svar alltid ‹Mer, mer!›, så i dag kunne jeg ikke annet enn å ta på meg det meste av det jeg hadde» forteller hun lattermildt mellom tårene. Men det er ikke smykker Kenmore egentlig er kommet hit for å snakke om. Det er om den amerikanske drømmen. For Holmes var drømmen å kunne arbeide seg til topps i den amerikanske homopornoindustrien. I det han klatret oppover viste Chuck Holmes således at det var fullt mulig også for en skeiv ungdom å nå den amerikanske drømmen og samtidig være tro mot sine egne utradisjonelle verdier

Denne saken skrev jeg opprinnelig i Løvetann nr. 3 2001.

De nye gudebarna

2010-02-22T08:31:00.000+01:00

Ungdommer over hele kloden møter akkurat nå en verden helt uten den kristne Gud. Kronikk om den nye filmserien om Poseidon-sønnen Percy Jackson. Se «De nye gudebarna» i Aftenposten 21. februar 2010.

Derfor ble vi kristne

2010-02-17T12:40:00.000+01:00

Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang.

Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Intervju om boken Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity i Dagbladet 17. februar 2010. Mer informasjon om selve boken finnes her.

Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu

2010-02-10T17:39:00.000+01:00

Sex og religion-boken har ført til et par litt uventede intervjuer. Her er ett av dem. ;-)

Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu. TV2.no 6. februar 2010.

Hvordan bli jomfru

2010-02-08T20:14:00.000+01:00

Intervju i Dagbladet 2. februar 2010 med blant annet undertegnede om bibeloversettelser og Jomfru Marias jomfrudom

«Vil fjerne ‹jomfru› fra Maria»

Det evige kjøttet

2010-01-28T10:11:00.000+01:00

Intervju i På høyden om den nye boken min Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, om greske forestillinger om fysisk udødelighet og oppstandelse.

Det evige kjøttet. På høyden 27. januar 2010.

Fritt ord og moralpoliti

2010-01-24T20:03:00.000+01:00

I Dagbladet 23. januar 2010

Vi har de siste dagene bevitnet hvordan et selvoppnevnt moralpoliti forsøker å styre Oslo-bydelen Grønland. Enkelte konservative muslimer irettesetter andre for å kle seg for lite kyskt, for å spise eller drikke under ramadan, for feil humor, for feil seksualitet og for en rekke andre forhold.
Selvfølgelig er dette ubehagelig for de som utsettes for dette. Men man kan også se det på en annen måte. Det skal mot til for å gå opp til totalt ukjente mennesker og kjefte på dem fordi de ikke er som deg.
I denne sammenhengen kan man huske Fritt Ords hylling av hele Norges tante Sofie, Nina Karin Monsen, for sitt virke som selvoppnevnt moralpoliti mot alle som ikke er akkurat som henne. Begrunnelsen for å gi Monsen prisen på grunn av hennes «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt», for hvordan «hun berører spørsmål av moralsk karakter» og for hun er «et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer», passer selvfølgelig minst like godt på det nye muslimske moralpolitiet. Men moralpolitiet på Grønland går likevel Monsen en høy gang. Mens Monsen hiver ut sitt hat og forakt fra trygg avstand mot minoritetsgrupper eller mer kjente mennesker hun selv ikke møter, tør det grønlandske moralpoliti å gå rett opp til den enkelte person og irettesette dem.
Fatima Tetouani, Bobby Burner, Amal Aden, Zahid Ali, Abid Raja, Afshan Rafiq, Michael Hartmann og «Hassan Ahmed» som alle har bevitnet hvordan det grønlandske moralpolitiet fungerer, kan sikkert komme opp med et par spesielt representative navn. Få dem frem. Så kan Fritt Ord gi dem sin vel fortjente ærespris for deres modige bruk av det frie ord.

Den hellige, skeive familie

2009-12-22T07:53:00.000+01:00

Bare et lite julebudskap. Den hellige familie, med Maria som ugift mor og Josef i en stedfortredende farsrolle, representerer et skeivt og alternativt familieideal. Budskapet deres er den absolutte kjærlighet. Se «Den hellige, skeive familie» Aftenposten 17.12.2008.

Mødrenes synder

2009-12-14T08:03:00.000+01:00

Dagbladet 13. desember 2009

Den statsansatte presten Nils Beite nektet nettopp å døpe barnet til et lesbisk par. Fra et kristent synspunkt er dette alvorlig. Uten dåp er barnet i prinsippet uten mulighet til frelse. Tradisjonelt sett er dette ensbetydende med å dømme noen til helvete.

Barnet er den uskyldige part som skal ta straffen for det presten mener er foreldrenes synder –i dette tilfellet, mødrenes synder. Men presten har sitt på det tørre.

Ikke det at det står så mye om lesbiske i Bibelen: I Det gamle testamente er det ikke noe forbud, Jesus sier ingenting, mens den generelt sexfiendtlige Paulus bare viser til hvordan Gud straffet de ugudelige ved at «kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.»

Presten kan derimot støtte seg på Guds ord i at barn skal straffes for foreldrenes angivelige seksuelle umoral: I 5. mosebok fordømmes barn som er resultatet av sex på tvers av etnisitet på det sterkeste: «Den som er født i blandet ekteskap, skal ikke ha adgang til Herrens menighet. Selv ikke etterkommerne i tiende ledd kan være med i menigheten.» Gud straffer ellers slike antirasistiske sexforbrytelser med pest og utdrivelse.

Beite viderefører også norske kirketradisjoner ved å nekte å døpe barn angivelig født i synd. I den dansk-norske kolonien Trankebar i India straffet kirken den ukristelige sexen mellom hvite menn og indiske kvinner, ved å nekte å døpe barna deres.

Underlig nok, døper Beite likevel barn av samboende og alenemødre, selv om disse foreldrene helt klart lever i synd ifølge bibelske kriterier. Han sier heller ikke noe om barn til tidligere fraskilte, selv om Jesus totalforbyr skilsmisse. Men kanskje andre statsansatte prester kan følge opp Guds ord her og straffe også disse barna for foreldrenes synder.

Første innlegg...

2009-12-12T09:42:00.000+01:00

Vel, jeg skriver mange steder, og har gjort det lenge.

Dette stedet er altså ment å gi en viss oversikt over det jeg gjør.