mandag 18. november 2013

Gambia – Afrikas magiske rike

Velkommen til landet der presidenten fremstiller seg selv som udødelig, mener at han kan kurere aids – og astma – og at han egenhendig har bragt nasjonen fra mørke til lys. Å besøke det magiske Gambia, er ikke helt som andre land jeg har vært i. (Artikkelen ble opprinnelig publisert i Ny Tid 8. november 2013)
De fleste turistene som kommer til Gambia, holder seg til de kritthvite strendene helt ute ved Atlanterhavskysten og ser ikke annet enn sol, sand og luksuriøse resorter. Men med en gang jeg beveger meg utenfor turistgettoen ser jeg et annet Gambia, fattige mennesker, nedslitte byer og en lite utviklet landsbygd. Jeg merker samtidig gradvis også noe annet. Som en av de få turistene som begir seg til Banjul, landets nedslitte hovedstad, ser jeg først en enorm triumfbue der byens hovedvei går tvers igjennom. Men rett før drosjen skal til å kjøre gjennom triumfbuen, svinger den til siden og tar en omvei gjennom slitne smågater. Omkjøringen er ikke tilfeldig. Å kjøre gjennom triumfbuen i Banjul er nemlig forbeholdt presidenten, Hans Eksellense Sjeik professor Alhadji dr. Yahya A.J.J. Jammeh. De usynlige sperringene som hindrer vanlige dødelige fra å kjøre hovedveien inn i hovedstaden, er bare ett av mange tegn på presidenten i dette populære turistlandet ikke er helt som folk flest.

Evig elsket president
Det er lite ved bakgrunnen til Jammeh som tilsier at han skal ha noen overnaturlige evner. Den unge offiseren og sjefen for det gambiske militærpolitiet, kom til makten i et ublodig militærkupp i 1994. Siden har han i tradisjonell diktatorstil holdt seg ved makten gjennom manipulerte valg, streng sensur og gjentatte likvidasjoner av brysomme opposisjonelle.
President Jammeh er overalt i det vesle landet sitt. Følger man med langs veiene, vil man snart finne bilder av ham i ulike fremtredende posisjoner. Store tavler proklamerer «Happy birthday, Mr. President» – selv måneder etter fødselsdagens hans. Andre digre oppslag viser presidenten mens han blir hyllet av en gruppe kvinner. «Gambiske kvinner elsker president Jammeh og vil samle seg bak ham i evig tid,» er den forklarende teksten. En prangende valgplakat fra 2011 som stadig er å se, indikerer hvor dypt psykologisk forholdet mellom leder og innbyggere går: «Du kan ikke fortsette å hate deg selv ved ikke å stemme på ham [Jammeh] i 2011.» En annen plakat som pryder store deler av hovedstaden viser Jammeh med nasjonalflagget i bakgrunnen. Budskapet her er ganske enkelt bare landets navn og den lange, offisielle tittelen på presidenten. Det er som om presidenten er selve landet.

De mange enorme offisielle bildene av presidenten og påstandene om hvor høyt han er elsket av sitt folk jeg ser overalt her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende for en oppmerksomhetssyk enevoldshersker. Diktatorens mange titler er heller ikke et originalt grep, selv om han synes å være alene om å gi seg selv en professortittel helt ut av det blå. Alhadji kan han derimot rettmessig kalle seg etter å vært på pilegrimstur til Mekka. Og doktortittelen skyldes et æresdoktorat mottatt for å ha skjenket gambiske «borgere frihet til å leve i fred og harmoni» – forunderlig nok gitt diktatoren av et kanadisk universitet i 1999.

Med Allahs støtte – i en milliard år
Tittelen Jammeh bruker som man må merke seg mest med, er likevel sjeik. Dette refererer ikke til hans generelle herskerrolle, men til hans formelle posisjon som spesielt lærd muslim. Tittelen mottok han – om enn kanskje ikke helt spontant – av Gambias Øverste Muslimske Råd i 2009. Det er lite som tyder på at Jammeh besitter noen spesielt omfattende teologisk innsikt, selv om han liker å krydre talene sine med koranvers. Men Jammeh har spilt en viktig rolle for å fremme islam i Gambia. Ikke minst for å skaffe seg lojalitet blant de ulike folkeslagene, har han systematisk fremmet islamsk rolle i det offentlige. Besøk Gambia i fastetiden ramadan, og hvert spisested utenfor turistgettoen vil være stengt. Ifølge presidenten må alle gambiere «gå sammen» i sin tro på Allah. I 2008 lovet han at Gambia ville bli strengere enn Iran i sin oppfølging av muslimske antisex-lover. Han beordret alle homofile om å forlate landet og sa at han ville «hugge hodet av» enhver homo som ble igjen.

Presidenten advarer gjerne mot religiøs påvirkning utenfra. Religion i Gambia skal være rent og ubesmittet. Men det er nettopp i forbindelse med religion, muslimske Jammeh gjør de mest radikale omfortolkninger – samtidig som han fremmer seg selv. En enorm valgplakat fra 2011 som stadig er å se langs hovedveiene proklamerer at «En stemme på ham er en hellig plikt for alle gambiere.» «Ham» er selvfølgelig presidenten selv, som smilende pryder oppslaget. Alle gambiere skal være gode troende, om ikke muslimer som ni av ti, så kristne. Og som sanne troende kan man ikke gjøre annet enn å stemme på presidenten i de regelmessige og lite demokratiske valgene der han stadig blir gjenvalgt. Sann religion og Jammehs ledelse henger uløselig sammen. Og slik vil det fortsette i mer enn overskuelig fremtid: «Jeg vil styre dette landet i en milliard år, om Allah vil det slik», forklarte presidenten for BBC i 2011. Med Allahs velsignelse, som han så åpenbart har, er døden noe som er uendelig fjernt for ham. Det er altså ikke uten grunn at gambiske kvinner ifølge offentlig propaganda «vil samle seg bak ham i evig tid.»

Fra mørke til lys
En annen kjempeplakat som jeg ser her og der, viser presidenten i bønn med blikket fromt vendt mot himmelen. Men heller ikke dette er noen fremstilling av tradisjonell tro. «Fra mørke til lys med president Jammeh», er budskapet med store bokstaver. Den fromme presidenten har med andre ord forløst selve landet fra historiens dunkelhet og bragt det frem i solen. Glem at Gambia fremdeles er blant verdens fattigste land. At det er de europeiske turistene som har økt velstanden så vidt er et faktum som er irrelevant sammenlignet med hva Jammehs guddommelig opplyste ledelse har fullbragt. Forbedringer skjer alene fordi Jammeh beordrer det. Et nylig forbud mot import av frosne kyllingben vil umiddelbart ikke bare fremme jordbruket, men også folkehelsen. Et planlagt forbud mot risimport i 2016 vil ytterlige fremme «god helse». Når det satses på fotball i VM-tider, heter det i propagandaen «Gambia for gull» og «Det er vår tur nå», selv om landet aldri har klart å kvalifisere seg til en internasjonal turnering og for tiden ligger på 136. plass på FIFAs rankingliste.

Troens mirakler
Miraklene stopper likevel ikke her. I 2007 kunne Jammeh erklære at han kunne kurere både astma og aids. «Innen tre dager må man teste personen igjen og jeg kan forsikre dere at han/hun vil være negativ,» forklarte ham. I 2011 hadde president også oppnådd evnen til å helbrede sterile kvinner og på Gambias offisielle nettsider vises det til mange slike kurerte kvinner.

De presidentkurerte pasientene blir selvfølgelig ikke friske. Diktatorens mangelfulle refleksjonsevne i intervjuer undergraver enhver påstand om hans store lærdom. Landet er og blir like lutfattig på tross av alle påstander om hvordan lederen har ført landet ut av mørket. Verken gambiske kvinner flest – eller menn for den del – synes å inneha den kjærligheten for Jammeh propagandaen tilskriver dem.

Likevel henger det hele forunderlig nok logisk sammen. Det handler om en magisk rasjonalitet. Akkurat som i Disneyland der drømmer blir oppfylt bare fordi man tror på dem, blir alt fantastisk bare man tror på president Jammehs overmenneskelige evner. Det handler om religiøs overbevisning. Allah har sett i nåde i den vesle vestafrikanske staten. Helbredelsene, de få økonomiske forbedringene og de offisielle proklamasjonene, viser alt til det samme. Gjennom Guds utvalgte og kanskje udødelige leder, vil landet stadig gjøre nye – og like så mirakuløse – fremskritt. Om enn fremskritt bare synlige for nettopp de som tror.